Jeg løp inn i Kirken
Daniel R. Thompson, California, USA
Illustrasjon: Allen Garns
En dag jeg lette etter et sted å løpe, bestemte jeg meg for å prøve parkeringsplassen utenfor en kirke i nabolaget. Jeg likte den fordi den var opplyst og asfaltert. Jeg fant ut at jeg kunne gjennomføre min treningstur på 5 km ved å løpe rundt bygningen 10 til 15 ganger.
Løpetreningene på parkeringsplassen fortsatte av og på i tre år. Fra tid til annen så jeg folk på parkeringsplassen fordi jeg noen ganger løp under Kirkens møter og andre aktiviteter.
Flere ganger fikk jeg følelsen av at jeg trengte å snakke med noen om Kirken, men jeg ante ikke hvordan. På vei hjem fra jobb en kveld bestemte jeg meg for å stikke innom og se om jeg kunne finne noen der. Da jeg kom inn i kirkebygningen, fant jeg misjonærene, som var i ferd med å avslutte intervjuer med misjonspresidenten. Jeg presenterte meg, og vi satte oss ned i entreen. Det var der de ga meg min første leksjon i evangeliet.
I ukene som fulgte, fortsatte jeg å møte misjonærene. Når jeg var tilstede på nadverdsmøtet, viste menighetens medlemmer meg kjærlighet, aksept, fellesskap og oppmuntring. Når jeg tenkte på det jeg lærte, innså jeg at min nysgjerrighet om Kirken hadde utviklet seg dithen at jeg måtte bestemme meg for om jeg skulle bli døpt. Jeg følte at jeg ble tilskyndet av Ånden til å gjøre det min himmelske Fader ønsket at jeg skulle gjøre, men jeg fortsatte å kjempe med avgjørelsen. I november 2001 ble jeg til slutt døpt, 36 år gammel.
Min beslutning om å løpe på Kirkens parkeringsplass virket ubetydelig der og da. Den førte imidlertid til mine største velsignelser: mitt medlemskap i Kirken, at jeg møtte min fantastiske hustru, Jennefer, og at jeg ble beseglet til henne for tid og evighet i San Diego California tempel.
Så hvis du ser noen som trener på møtehusets parkeringsplass, bør du presentere deg! Du vet aldri – han eller hun kan snart bli det nyeste medlemmet av menigheten!