De gode menneskene i St. George

Claudio Gonzalez, Antofagasta i Chile

Illustrasjon: Allen Garns

Da jeg var rundt 12 år gammel, så jeg en kirkefilm som viste at president Lorenzo Snow (1814-1901) ba for de siste-dagers-hellige i St. George i Utah, som led av alvorlig tørke.

“Herre,” ba president Snow, “velsign de gode menneskene i St. George.”

Disse ordene, “de gode menneskene i St. George”, gjorde varig inntrykk på mitt unge sinn. Ettersom jeg bodde i Chile, prøvde jeg å forestille meg hva slags trofaste hellige “de gode menneskene i St. George” måtte være. Jeg ønsket å møte dem.

Mer enn 30 år senere, i 2005, tok min familie og jeg vår andre sønn med til Provo i Utah for å besøke broren hans, som studerte ved Brigham Young University. Kvelden etter at vi kom frem sa jeg: “Jeg vil treffe de gode menneskene i St. George.”

“Men Papá,” protesterte min eldste sønn, “det er langt til St. George.”

“Hør her,” svarte jeg, “Papá betalte flybillettene. Papá betaler maten. Papá betaler bensinen. Papá ønsker seg bare én ting. Han ønsker å møte de gode menneskene i St. George!”

“OK,” sa sønnen min da han skjønte at jeg mente alvor.

Dagen etter kjørte vi de 418 kilometerne. Da vi kom til St. George, dro vi til besøkssenteret ved templet og fikk omvisning i vinterhjemmet til president Brigham Young (1801-77). Vi besøkte også tabernaklet, der jeg ble invitert til å tale til familien min et øyeblikk fra samme talerstol som president Snow hadde talt til “de gode menneskene i St. George” fra. Vi gikk rundt i byen og iakttok og møtte folk. De virket som vanlige, trofaste siste-dagers-hellige.

Jeg var glad for at vi hadde dratt dit. Men da vi kom hjem til Chile, slo det meg at jeg hadde sett “de gode menneskene i St. George” før.

På grunn av mitt arbeid og mine kall i kirken har jeg reist over hele Chile. I Calama har jeg sett unge voksne som gjør sitt beste for å holde budene. I La Serena har jeg sett trofaste foreldre som kommer tidlig til Kirkens møter sammen med barna sine. I Antofagasta har jeg sett siste-dagers-hellige som kjemper for det rette hver dag. I Vallenar, Copiapó, Caldera, Tocopilla og andre byer har jeg sett medlemmer som går ned på sine knær for å be, og som deretter går videre selv om det ikke er enkelt.

Når jeg ser trofaste siste-dagers-hellige som adlyder og holder ut – uansett hvor de bor eller hvilke utfordringer de møter – sier jeg til meg selv: “Dette er de gode menneskene i St. George.”