Minneord for Edgar Bjørn Wennerberg
Edgar Bjørn Wennerberg sovnet stille inn på frigjøringsdagen, 8. mai 2017. Han fylte 90 år bare noen uker i forveien, den 20. april 2017.
Edgar er min morfar. Morfar kan være vrient å uttale for smårollinger, så da jeg begynte å snakke, kalte jeg ham bare Moffa.
Moffa ble født i mellomkrigstiden. Krigen kom til Norge den samme måneden som han ble tenåring. Han var elev ved Majorstua skole, som straks ble stengt og benyttet til innkvartering for tyske soldater.
Familien har hørt mange historier fra denne tiden. Moffa fortalte om hvordan han lot seg engasjere av motstandsbevegelsen for å levere illegale aviser på sykkel. Arkene ble rullet sammen og gjemt i sykkelrammen. Sykkelsetet kunne løsnes for lett tilgang til papirrullen.
Magnhild kom inn i livet hans. De giftet seg, og fikk sønnen Bjørn i 1950. Ekteskapet ble kortvarig, og først i voksen alder fikk far og sønn ordentlig kontakt. Bjørn omkom i den tragiske «Scandinavian Star-ulykken» 7. april 1990, og etterlot seg hustru og to barn.
Min mormor, Astri Marie Jensen, ble så Edgars livsledsager. De giftet seg i 1952 og fikk barna Thomas, Birgith, Tine og Elizabeth, som har gitt dem barnebarn og oldebarn. For meg var hun bare Mommome. Astri var den første av de to som ble medlem av Jesu Kristi Kirke av Siste Dagers Hellige. Hun ble døpt i 1958 og Moffa fulgte etter i 1960. Mommome og Moffa mottok sine begavelser i templet i Salt Lake City i 1965, der de bodde en periode sammen med familien.
Livet i Utah var strevsomt med mye hardt arbeid og lange arbeidsdager. Moffa var store deler av tiden ansatt i Kirken, og trivdes godt med det, men Mommome fant seg aldri til rette, og de reiste etter hvert tilbake til Oslo. I Oslo jobbet han på den amerikanske ambassaden, den indiske ambassaden, universitetet i Oslo og Den Vest-Tyske Ambassaden (som senere ble Den tyske ambassaden). Der jobbet han helt til han gikk av med pensjon.
Moffa hadde flere kall i Kirken. Det som han snakket mest om i ettertid, var kallet som speiderleder. Han tok ofte med guttene på tur til Myvoll, småbruket deres i Eidsberg, der de forsvant ut i skogen og opp i trærne. Og ofte ble det en handletur til Sverige samtidig. Kinaputter var populært, og har nok laget mer enn ett hull i takrennene på Myrvoll.
På sine eldre dager lot Moffa seg overtale til å ta enkeltoppdrag som speiderleder. Han var med til Far West i Danmark i 1994, og noen år senere på Oslo stavs leir ved Helgeroa utenfor Larvik. For meg var det ekstra hyggelig at Moffa var med som leder på disse leirene.
Datteren Birgith, min mor, omkom i en bilulykke i 1999, og etterlot seg ektemann og fem barn. Da Mommome gikk bort i 2003, hadde Moffa opplevd en del sorg, og vært med på å begrave to voksne barn og en ektefelle. Dette tok hardt på, og nedstemtheten kom snikende.
Etter noe tid ble han kjent med Olga Mathilde. De fikk ti gode år med mange fine turer og opplevelser. Da Mathilde gikk bort ble det nok en sorg.
Det siste året bodde han på Grinitun i Spydeberg, og personalet sørget for fantastisk pleie. Der beholdt han humøret og livsgnisten til det siste.