Hvordan vi lyktes med å dele evangeliet med andre
Som nye konvertitter visste ikke min hustru og jeg mye om hvordan vi kunne være misjonærer. Men vi satte oss som mål å dele med 100 personer.
Never og Everjoyce Chikunguwo
Min hustru Everjoyce og jeg kommer fra den lille byen Mutare ved Zimbabwes østlige grense. Kort tid etter at vi ble døpt og bekreftet, ble vi entusiastiske med hensyn til å utføre misjonærarbeid. Vi leste at “marken er allerede hvit til innhøstning” (L&p 33:7), og selv om vi ikke visste mye om hvordan vi kunne være misjonærer, bestemte vi oss for at vi måtte “[støte] frem med [vår] sigd og [høste] av all [vår] makt, sinn og styrke”.
Vi var medlemmer av den nyopprettede Dangamvura gren i et av bydistriktene i Mutare. Den gangen, i 1991, hadde grenen 25 medlemmer. Vi ble snart kalt som grensmisjonærer. Vi lærte mye av et seniormisjonærpar som virket i vårt område. De foreslo blant annet at vi skulle sette oss mål.
Vi ønsket å dele evangeliet med alle, så vi satte vi oss som mål å dele det med 100 personer det første året vi var grensmisjonærer. Kanskje vi var naive, men det virket realistisk for oss. Vi stolte på at Herren ville hjelpe oss.
Ved å synge salmer på Kirkens møter oppdaget vi at vi hadde et skjult talent for musikk. Vi bestemte oss for å bruke våre talenter, så vi begynte å synge for – og sammen med – dem som viste interesse for evangeliet når vi møttes for å undervise dem. Ånden ledsaget oss mens vi sang hellig musikk, og han rørte ved hjertet til dem vi underviste. Det samme gjorde det gjengitte evangeliums budskap. Vi oppfordret alle til å bli med i grenskoret, og mange gjorde det, enten de var siste-dagers-hellige eller ikke. Etter hvert som flere lærte om evangeliet, gikk mange ned i dåpens vann.
Illustrasjon: Oriol Vidal
Vi fortsatte vår misjonærinnsats, og vi fortsatte å faste og be for familiene som hadde sluttet seg til Kirken. Vi følte at andre i lokalsamfunnet ble vitne til disse familienes gode eksempel. Vi fikk flere og flere invitasjoner til å undervise familier, og blant dem vi underviste, ble det stadig flere potensielle medlemmer.
Som følge av å lære og etterleve evangeliet, kom nylig døpte ektepar nærmere hverandre, og ble mer kjærlige mot hverandre. Foreldre klarte å legge bak seg tradisjoner som ikke var forenelige med evangeliets kultur. De avsto fra alkohol og tobakk. De underviste sine barn riktige prinsipper. Mange som tidligere hadde vært altfor opptatt med verdslige ting, kunne nå ta imot kall i Kirken. De ble til velsignelse for sin gren og sitt lokalsamfunn. Herrens hånd bevirket en mektig forandring i livet deres.
Til tross for at det oppsto stor forfølgelse i Mutare den gangen, stoppet det ikke Kirkens vekst. Det virket som at etter hvert som motstanden vokste, gjorde antall personer som ønsket å lære om Kirken, det samme. For eksempel, da menn fra Hæren kom i forkledning for å finne ut om Kirken gjorde noe ulovlig, ble de rørt av Ånden. Mange ble senere døpt og ordinert til prestedømmet.
Med Herrens hjelp endte vi opp med å dele evangeliet med mange flere enn det opprinnelige målet vårt. Fordi vi var villige til å finne måter å nå ut til andre på, ble vi vitne til en mektig forandring i livet til mange i hele lokalsamfunnet vårt.