De bevarte troen i isolasjon
Da krig, sykdom eller andre omstendigheter førte til at disse medlemmene av Kirken ble alene igjen i landet sitt, holdt de seg likevel trofaste. Her kan du lese hvordan.
De fleste siste-dagers-hellige tilber i menigheter og grener, hvor de “ofte [kan komme] sammen for å faste og for å be og for å tale med hverandre om sine sjelers velferd” (Moroni 6:5). Men Moroni, profeten som skrev disse ordene, utførte noe av sitt mest varige arbeid mens han var alene igjen som disippel etter sitt folks ødeleggelse.
Gjennom hele Kirkens historie har mange siste-dagers-hellige bevart troen alene når omstendighetene har isolert dem. I likhet med Moroni har noen levd alle sine dager som vitner og eksempler for fremtidige generasjoner. Andre har igjen fått oppleve dagen da de kunne dele sin tro med andre.
Hun ba i mange år om denne dagen
Illustrasjoner: Ken Spencer
Františka Brodilová sluttet seg til Kirken i Wien i 1913 – et år før Den første verdenskrig brøt ut – og fikk ikke kontakt med andre medlemmer av Kirken før i 1929.
Portrett av Františka Vesela Brodilová gjengitt med tillatelse fra Visual Resources Library
Františka Brodilová kunne neppe ha forutsett hvilken rolle hun skulle spille i Kirkens historie da misjonærer banket på døren hennes i Wien i 1913. Året etter hennes omvendelse rammet 1. verdenskrig kongeriket Østerrike-Ungarn. Misjonærene dro hjem, og mange mannlige medlemmer ble innkalt til militærtjeneste. Dermed var Františka og noen få andre søstre de eneste gjenværende medlemmene som kunne møtes.
Dette skulle bli all kontakt Františka hadde med medlemmer av Kirken på mange år. Etter krigen ble Františkas mann František lovet en ansvarsfull stilling i Tsjekkoslovakias nye regjering. Etter at de flyttet til Praha, var Františka det eneste medlemmet av Kirken i landet. František døde noen måneder senere, og Františka ble alene igjen med omsorgen for to unge døtre – Frances og Jane.
Helt alene underviste Františka døtrene sine i evangeliet. “Jeg vokste opp i Kirken,” fortalte Frances. “Kirken var hjemmet vårt!”1 Františka skrev også til Kirkens ledere i Østerrike og ba om at misjonærer måtte bli sendt til Tsjekkoslovakia. Kirkens ledere var motvillige fordi den siste misjonæren i Praha, ca. 40 år tidligere, hadde blitt fengslet for å forkynne evangeliet, og deretter forvist fra byen. Til tross for den nye regjeringen fryktet Kirkens ledere at lite hadde forandret seg.
Upåvirket fortsatte Františka å skrive brev og be om å få opprettet en misjon. I 1928, etter at Františka hadde vært alene i 10 år, kom 83 år gamle Thomas Biesinger – den samme misjonæren som hadde forkynt evangeliet i Praha mange år tidligere – tilbake. Det virket som om familiens isolasjon var over. Kort tid senere tvang imidlertid eldste Biesingers sviktende helse ham til å forlate landet.
Františka ble skuffet, men bestemte seg for å fortsette å skrive brev til Kirkens medlemmer og ledere i utlandet. Utholdenheten hennes ble belønnet: 24. juli 1929 kom eldste John A. Widtsoe (1872-1952) i De tolv apostlers quorum til Praha sammen med en gruppe misjonærer. Den kvelden gikk Františka og gruppen opp på en høyde nær Karlštejn slott, hvor eldste Widtsoe innviet Tsjekkoslovakia for evangeliets forkynnelse og formelt organiserte en misjon. “Få kan forstå hvilken glede vi opplevde,” skrev Františka senere. “Vi [hadde] bedt i mange år om denne dagen.”2
Františka var tilstede da eldste John A. Widtsoe (begge på midterste rad) innviet Tsjekkoslovakia for evangeliets forkynnelse i 1929.
I nesten seks måneder hadde grenen sine møter i Františkas hjem. Františka hjalp etter hvert døtrene sine med å oversette Mormons bok til tsjekkisk, og la et grunnlag for Kirken i det som nå er Den tsjekkiske republikk.
I likhet med Františka har mange siste-dagers-hellige opplevd isolasjon. Følgende menn og kvinner var blant de første til å dele evangeliet med andre og legge grunnlaget for Kirken i sitt hjemland, noe som senere gjorde det mulig for andre å nyte fellesskapet med de hellige.
Den sanne tros konstante gave
Som presiderende eldste tok Fujiya Nara (i mørk dress) ansvar for å holde kontakt med medlemmene da Japan misjon stengte i 1924.
Da Japan misjon ble stengt i 1924, var det mange medlemmer som følte seg hjelpeløse og forlatt. Lederskapet for de ca. 160 medlemmene i Japan falt på Fujiya Nara, landets presiderende eldste, hvis ansettelse i jernbaneverket gjorde det mulig for ham å besøke de adspredte medlemmene. Når han ikke hadde anledning til å besøke, opprettholdt Fujiya kontakten ved å publisere et tidsskrift med tittelen Shuro (palmebladet), hvor han delte budskap fra evangeliet og oppmuntret de resterende hellige gjennom de turbulente årene som fulgte.
Etter at Fujiyas arbeidsgiver forflyttet ham til Mandsjuria, og hans erstatter som presiderende eldste plutselig døde i 1937, mistet Kirken snart kontakten med medlemmene i Japan. “Selv om vi ikke hadde noen korrespondanse med Salt Lake City,” sa Fujiya, “…var vi overbevist om at Kirken ville gjenåpne [her].”3
Under Den andre verdenskrig vendte Fujiya tilbake til Tokyo, der han forkynte for sine naboer og organiserte ukentlige søndagsskolemøter. Etter krigen fant Fujiya en notis fra Edward L. Clissold – en siste-dagers-hellig som tjenestegjorde i USAs militære styrker – som oppfordret Kirkens medlemmer i landet til å ta kontakt med ham. Fujiya besøkte umiddelbart Edward på hotellrommet hans. Da Edward deltok på de siste-dagers-helliges møter i Tokyo, ble han overrasket over å se nesten 100 personer tilstede.
“Gjennom det hele,” sa Fujiya senere, “har den største gaven, og en konstant gave, vært å kjenne og ta imot den sanne tro – eller med andre ord å kjenne vår himmelske Fader, Jesus Kristus og Den hellige ånd.”4
Kirken bygges opp på Hawaii
En av de første konvertittene på Hawaii, Jonathan Napela, bidro til å oversette Mormons bok til hawaiisk.
Portrett av Jonathan Napela gjengitt med tillatelse fra Kirkehistorisk bibliotek og arkiv
Jonathan H. Napela var en respektert dommer på øya Maui før han og hans hustru Kiti ble døpt i 1851. Etter at Jonathan ble tvunget til å fratre sin dommerstilling fordi han ble medlem av Kirken, viet han sin innsats til å bygge opp Kirken blant de hawaiispråklige. Jonathan underviste misjonæren George Q. Cannon i språket, bidro til å oversette Mormons bok, og utviklet det første programmet for opplæring av misjonærer i et fremmed språk.
Som følge av dette sluttet mer enn 3000 innfødte på Hawaii seg til Kirken i løpet av tre år. “Det er svært tydelig for oss at dette er Guds kirke,” skrev Jonathan. “Det er mange på disse øyene som har fått sterk tro ved Guds nåde, gjennom vår Herre Jesus Kristus, slik at vi kan motta Den hellige ånd.”5
I 1872 ble Kiti Napela syk med spedalskhet og ble tvunget til å flytte til kolonien for spedalske på Moloka’i. Istedenfor å bli blant de hellige, ba Jonathan kolonien om å slippe ham også inn. “Den korte tiden som gjenstår,” skrev han til helseutvalget, “ønsker jeg å være sammen med min hustru.”6 Anmodningen ble innvilget, og Jonathan ble grenspresident i Moloka’i. Jonathan samarbeidet tett med den lokale katolske presten pater Damien om å hjelpe alle som var rammet av sykdommen. Jonathan døde til slutt av spedalskhet som han pådro seg i kolonien.
“Jeg fryder meg over å være et redskap i Guds hender”
Wilhelm Friedrichs (nummer to fra venstre) og Emil Hoppe (i midten, bakerste rad) deltok ved de første dåpshandlingene i Argentina.
Familiene Friedrichs og Hoppe var de eneste siste-dagers-hellige i Argentina da de flyttet dit fra Tyskland tidlig på 1920-tallet. Wilhelm Friedrichs og Emil Hoppe forsøkte å forkynne evangeliet i sitt nye land ved å dele ut brosjyrer og innby andre til møtene sine. “Jeg har full tillit til min himmelske Fader om at han vil sende oppriktige venner som vil ta imot evangeliet,” skrev Wilhelm, “for jeg fryder meg over å være et redskap i Guds hender.”7
Det var imidlertid betydelige utfordringer. Familiene bodde langt fra hverandre, og måtte reise i to timer for å komme sammen. Fordi Emil var diakon og Wilhelm lærer i Det aronske prestedømme, kunne de ikke forrette ordinanser som nadverden eller gi prestedømsvelsignelser.
I 1924 fødte Hildegarde Hoppe en jente som døde to måneder senere. Mens hun sørget, spurte Hildegarde hvordan barnets navn kunne tas med i Kirkens opptegnelser. Dermed begynte Wilhelm å korrespondere med Kirkens ledere i Salt Lake City.
Et og et halvt år senere ble eldste Melvin J. Ballard (1873-1939) i De tolv apostlers quorum sendt sammen med andre misjonærer for å møte den voksende gruppen konvertitter i Buenos Aires. Da de kom frem i desember 1925, døpte eldste Ballard flere konvertitter og organiserte en gren. Første juledag innviet eldste Ballard Syd-Amerika for misjonærarbeid og organiserte den første misjonen på kontinentet.
Han bragte evangeliet tilbake til sitt folk
Da Phillipe og Annelies Assard (t.v.) møtte Lucien og Agathe Affoué i Elfenbenskysten, frydet begge ekteparene seg over å vite at de ikke var alene i Kirken der.
Phillipe og Annelies Assard hadde bygget opp et komfortabelt liv da misjonærene banket på døren i Köln i Tyskland i 1980. De tok raskt imot evangeliet og følte seg “overveldet av velsignelser”. Phillipe følte snart et sterkt ønske om å vende tilbake til sitt hjemland Elfenbenskysten for å forkynne det gjengitte evangelium. “Så i 1986, etter å ha bedt og fastet sammen med min hustru,” sa Phillipe, “kom jeg til at jeg skulle reise tilbake til Elfenbenskysten for å gi det jeg hadde mottatt, for å forbedre min families og mitt folks situasjon.”8
Før han dro fra Tyskland, rådførte Phillipe seg med Kirkens ledere. Selv om det ikke var noen kirkeenheter i Elfenbenskysten, var det mange medlemmer der som hadde sluttet seg til Kirken mens de var i andre land. Familien Assard ble gitt en liste over navnene deres, og i løpet av det neste året skrev de flittig til hver av dem. Gradvis tente familien Assard troens gnist på nytt i andre, og fikk tillatelse til å begynne å holde søndagsmøter i sitt hjem. Menigheter og grener fulgte, og den første stav i Elfenbenskysten ble organisert i 1997.