Den kjedelige sabbaten
Artikkelforfatteren bor i Utah, USA.
Jeg visste at jeg burde elske sabbaten, men jeg visste ikke hvordan.
Fotoillustrasjon: David Stoker
Skriftene forteller oss at sabbaten er en hellig dag, en gledesfylt og herlig dag, en dag for hvile, en dag for å feire.1 Men for noen år siden, da jeg var i slutten av tenårene, syntes jeg søndagene var begredelige. Istedenfor fred følte jeg stress. Istedenfor å være glad var jeg trist. Istedenfor håp følte jeg skyld. Jeg syntes sabbaten var en kjedelig affære.
Hver søndag morgen, etter en pinlig lang stund hvor jeg gjemte meg under dynen, innrømmet jeg til slutt at det faktisk var søndag, og kledde meg for å gå i kirken. I kirken tenkte jeg over uken som hadde gått. Under nadverden la jeg sammen alle feiltrinnene mine, og ble aldri ferdig før første taler reiste seg. Resten av tiden i kirken ble en kamp for å holde tårene tilbake idet jeg fikk enda mer skyldfølelse fordi jeg følte meg så elendig i kirken.
Om ettermiddagen var det mye av det samme. Jeg hadde skyldfølelse for tidligere valg, stresset med hensyn til fremtidige valg og var lei meg for mine nåværende omstendigheter. Uten å ha skole og andre aktiviteter å rette oppmerksomheten mot, gikk tiden med til å dvele ved negative tanker.
Etter å ha lyttet til, lest og deretter lest om igjen president Russell M. Nelsons tale på generalkonferansen i oktober 2015 om at sabbaten er en lyst, ba jeg om å kunne føle fred på og kjærlighet til sabbaten istedenfor den elendigheten jeg da følte.2 Og et svar kom.
Fokuser på din himmelske Fader og Jesus Kristus
Jeg følte meg tilskyndet til å flytte mitt fokus fra mine problemer til mitt forhold til vår himmelske Fader og Frelseren. Istedenfor å grunne på mine feil, tok jeg meg tid til å grunne på deres engasjement i mitt liv.
Når negative tanker kom, gjentok jeg for meg selv det jeg visste og trodde om Gud og Jesus Kristus: Jeg er Guds barn. Han er glad i meg. Jesus Kristus er min bror, og han har sonet for meg. De vil at jeg skal være lykkelig og vende tilbake til dem. Sabbaten er en gave fra Gud.
Jeg begynte å utøve tro på dette vitnesbyrdet.
Ta aktivt imot nadverden
Mitt endrede fokus fikk meg også til å revurdere min tilnærming til nadverden. Lenge hadde jeg sett på nadverden som en tid for å straffe meg selv. Men det er ikke hensikten. Nadverden er en hellig ordinans for å fornye våre pakter. Det er en sjanse til å bli ren igjen ved Jesu Kristi forsonende kraft. Ved å fokusere på ordinansen og pakten med tro og et angrende hjerte innså jeg at nadverden ga meg fred når jeg tok imot tilgivelsens gave, holdt mine pakter og mottok Herrens ånd (se L&p 20:77, 79).
Å tenke på Kristi forsoning under nadverden fikk meg til å tenke på en annen gave. Ikke bare kunne jeg bli tilgitt, men jeg kunne også motta helbredelse fordi Frelseren tok på seg min smerte og mine skrøpeligheter (se Alma 7:11-12). På grunn av hans forsoning og nadverden kunne jeg finne fred og styrke på sabbaten – eller på en hvilken som helst annen dag – istedenfor stress og tristhet.
Og jeg fant denne freden. Min Frelser er der for meg på søndager og alltid!
Utøv tålmodig tro
Dette var ikke gjort på en uke. Det var en kamp, og det tok tid. “Men dersom vi håper på det vi ikke ser, da lengter vi etter det med tålmodighet” (Romerne 8:25). Jeg fortsatte å jobbe med mitt fokus og å be om å kunne bli glad i sabbaten.
Med tiden fant jeg fred og glede på denne hellige dagen, men jeg kunne ikke slutte der om jeg skulle unngå å falle tilbake til de tunge sabbatsdagene igjen. Hver uke krever flittig fokus på Frelseren og hensikten med sabbatsdagen, men jeg vet at løftet om fred og glede er sant.