“Jeg er faktisk en av dem”

Abby Thorne

Utah i USA

Illustrasjon: Bradley Clark

Jeg hadde nettopp satt meg ned på bussen, da en mann på den andre siden av midtgangen lente seg mot meg og sa: “Du har en vakker sjel.”

Jeg ble naturligvis overrasket. Jeg hadde aldri fått en kompliment for min sjel før. Usikker på hvordan jeg skulle svare, sa jeg bare: “Takk.”

Mannen fortalte meg at han skjønte det på grunn av sitt arbeid i sin religiøse gruppe. Jeg lyttet til ham mens han ga meg råd om hvordan jeg kunne holde sjelen vakker.

Da bussen stoppet, reiste vi oss begge for å gå av, og han ga meg en siste tanke: “Sørg for at du ikke lytter til mormonene.”

Tiden syntes å stå stille et øyeblikk. Denne mannen hadde sett noe spesielt i ansiktet mitt, men han hadde ingen anelse om at det var på grunn av min religion.

Hvordan skulle jeg svare? For å være ærlig var min første tanke å ikke si noe, og late som om jeg ikke hadde hørt ham. Jeg var bekymret for at hvis jeg fortalte ham at jeg var medlem av Kirken, ville han kanskje reagere negativt eller til og med skarpt.

Men så kom jeg til å tenke på et skriftsted: “For jeg skammer meg ikke ved evangeliet, for det er en Guds kraft til frelse for hver den som tror” (Romerne 1:16). Jeg innså at jeg ikke skammet meg over evangeliet, og jeg visste at min sjel ikke kunne skinne for andre hvis jeg ikke sto som vitne. Med min nye besluttsomhet så jeg på mannen og sa: “Jeg er faktisk en av dem.”

Mannen stirret på meg, og jeg stirret tilbake. Til min overraskelse lo han og sa at han ikke kunne bli medlem av Kirken fordi han var for glad i kaffe. Jeg lo også, og vi gikk hvert til vårt.

Til denne dag er jeg glad for valget jeg tok. Jeg vet at det kan være vanskelig å stå som medlem av Kirken. Noen ganger kan det være skremmende! Men når vi står frem for Gud, kan vår sjel skinne som et lys for verden.