Reddet fra gjørmen
Av eldste Adilson de Paula Parrella
i De sytti
“Min Frelsers kjærlighet, jeg deler ved å tjene” (Barnas sangbok, 42).
Familien min bodde i São Paulo, Brasil. På den andre siden av gaten vår var det en skog av mangrovetrær. Mangroveskoger har elver på kryss og tvers mellom trærne. Grunnen er svært gjørmete.
Mange bygget hus på denne gjørmete grunnen. De satte store stokker ned i gjørmen. Så bygget de huset sitt oppå dem. Men når det regnet, flommet elven over. Vannet kom inn i husene deres. Da hadde de ikke noe sted å sove om natten.
Når det skjedde, pleide far å invitere dem alle inn i vårt hjem. Noen ganger var det så mange som 15 personer! Han tok dem med inn i stuen og ga dem ulltepper. Mor ga dem noe å spise. Så sov de i huset vårt til neste dag.
Dette skjedde minst tre eller fire ganger. Jeg husker at jeg tenkte: “Det er ikke så mange som ville ta inn fremmede.” Far lot folk vi knapt kjente, sove i huset vårt! Men så tenkte jeg: “De har ikke noe annet sted å gjøre av seg.”
Mor og far gjorde alltid ting for å hjelpe andre. Men tjenestegjerningen deres besto av mer enn bare å hjelpe og gi. Den besto av å vise kjærlighet til vår neste, selv om vår neste var noen vi ikke kjente så godt.
Vi skulle rekke ut en hånd til mennesker i nød. Vi skulle hjelpe dem med alt vi kan. Vi skulle ikke begrense det vi gjør for å hjelpe noen. Vi kan gi ly og ressurser. Vi kan gi av vår tid. Vi kan dele vår kunnskap om vår himmelske Fader og Jesus Kristus, spesielt i julen.