“Jeg er den jeg er”: Symboler på Jesus Kristus i Det gamle testamente
Særlig i denne gamle opptegnelsen må vi søke Jesus Kristus, ellers vil vi kanskje ikke finne ham.
Lys og sannhet, av Simon Dewey
Mens Moses skjulte sitt ansikt, må Herrens barmhjertige ord som lød fra den brennende busken, ha gitt gjenlyd fra evigheten: “Jeg har så visst sett mitt folks nød … og jeg vet hva de lider.
Nå er jeg steget ned for å utfri dem …
Da sa Moses til Gud: Men når jeg nå kommer til Israels barn og sier til dem: Deres fedres Gud har sendt meg til dere! – og de så spør meg: Hva er hans navn? – Hva skal jeg da svare dem?
Da sa Gud til Moses: Jeg er den jeg er. Og han sa: Så skal du si til Israels barn: JEG ER har sendt meg til dere” (2 Mosebok 3:7–8, 13–14).
Jesus Kristus var kjent for oldtidens Israel som Herren Jehova, og identifiserte seg som kilden som hans folk skulle se hen til for å få forløsning. Flere tusen år senere bekreftet den oppstandne Jesus Kristus sitt løfte om utfrielse til Israel i vår tid med følgende ord: “Vær derfor ved godt mot og frykt ikke, for jeg, Herren, er med dere og vil stå ved deres side, og dere skal vitne om meg, ja, Jesus Kristus, at jeg er den levende Guds Sønn, at jeg var, at jeg er, og at jeg skal komme” (L&p 68:6; uthevelse tilføyd).
Skriftene, livets ord, har til hensikt å vise Guds barn i hver generasjon veien til Jesus Kristus for å få befrielse fra synd og død og alle våre jordiske problemer. Det gamle testamente er intet unntak. Som alle andre bøker med hellig skrift, har den til hensikt å vende vårt hjerte og sinn til vår befrier, vår Herre Jesus Kristus. Men særlig i denne gamle opptegnelsen må vi søke ham, ellers vil vi kanskje ikke finne ham.
Når vi søker Kristus i en hvilken som helst bok med hellig skrift, hjelper det å stadig minne oss selv på hva vi søker. Jesus Kristus er livets kilde! For de skjebnesvangre problemene åndelig og fysisk død som kom inn i verden ved fallet, er Kristus Israels evige løsning. Lehi erklærte: “[Han ofrer] seg selv … for å oppfylle de krav loven stiller” (2 Nephi 2:7; uthevelse tilføyd). Det er dette svaret – Israels Forløser, den store “Jeg er” – vi søker når vi gransker Skriftene. I Det gamle testamentes poetiske og ofte arkaiske språkdrakt, er imidlertid ikke de evige problemene – og løsningen, Jesus Kristus – alltid like lette å få øye på. Likevel er Jesus Kristus der under overflaten og venter på å bli funnet i de gamle fortellingene.
Ha navnet som Herren delte med Moses på Sinai-fjellet – “Jeg er” – i tankene mens du overveier de mange tingene Jesus Kristus er for dem som setter sin lit til ham. Følgende eksempler er symbolske læresetninger fra Det gamle testamente som har til hensikt å vende vårt hjerte og sinn til Herren Jesus Kristus for å få befrielse.
Jeg er … Lammet som ble slaktet for deg
Dyreofring og kjortel av skinn
Før Adam og Eva ble kastet ut av Edens hage, kledde Herren dem i dyreskinn så de kunne dekke seg til. I Det gamle testamente forekommer ordet forsoning, i dets forskjellige former, 81 ganger. I 73 av disse forekomstene er det opprinnelige hebraiske ordet kafar, som i bokstavelig forstand betyr “å dekke”.
Etter at de ble drevet ut fra hagen, ble Adam og Eva befalt å ofre de førstefødte av sin hjord som et offer til Herren. En engel underviste dem senere og sa at denne skikken var “et bilde på Faderens Enbårnes offer” (Moses 5:7).
Dyreofring fortsatte under Moseloven, sammen med den rituelle tildekkingen av dem som deltok i prestedømsordinanser.
Når vi inngår en pakt med Herren og mottar hans hellige ordinanser, dekker hans forsoning oss slik at vi ikke lenger blir utsatt for den fulle virkningen av Adams fall. Jesus Kristus er virkelig Guds Lam som ble ofret for oss, slik at vi ikke lenger behøver å være underlagt virkningene av synd og død.
1 Mosebok 3:21; 37:3; 2 Mosebok 40:14–15; Esekiel 16:1–12; Matteus 22:11–12; Galaterne 3:26–29; 1 Nephi 11:21, 32–33; Alma 34:14–16; Moses 5:5–8; 7:47
Jeg er … livets brød
Manna
Da Moses og Israels barn reiste fra Egypt til det lovede land, var de avhengige av Herrens barmhjertighet for sitt daglige brød. Herren ga dem et søtt “brød fra himmelen”, som folket kalte “manna” (som kan oversettes med “Hva er dette?”). De som sanket brødet hver dag og holdt seg trofaste mot Herren og hans profet, hadde liv gjennom hele sin reise i ørkenen.
Jesus Kristus er livets brød. Han kom ned til jorden fra himmelen for å gi oss liv hver eneste dag av vår jordiske reise. Når vi sanker hans ord hver dag, vil vi oppleve den sødme og vitalitet som er tilgjengelig gjennom ham, gjennom hele vår jordiske reise.
2 Mosebok 16:4, 12–21, 31; 5 Mosebok 8:2–3; Johannes 6:26–35, 48–58, 66–68; 3 Nephi 20:8
Jeg er … kilden med levende vann
Vann fra klippen ved Horeb
Da Israels barn tørstet etter vann i ørkenen, vendte Moses seg til Herren. Moses ble befalt å slå på en bestemt klippe ved Horeb (Sinai-fjellet) med staven som Herren hadde gitt ham. Da han gjorde det, strømmet vannet frem fra klippen for å opprettholde livet til de millioner av israelitter som var på reise.
Jesus Kristus er Israels klippe. Da han ble slått på Golgata, strømmet det blod ut fra hans legeme. Kristi blod gir oss liv! Vi kan få tilgang til det liv som finnes i Kristi sonende blod, ved å følge profeter som har mottatt nøkler til å frembringe levende vann fra ham.
2 Mosebok 17:1–6; 4 Mosebok 20:8, 11; Johannes 4:10–15; 1 Korinterbrev 10:1–4; L&p 28:2
Jeg er … den som kan helbrede deg
Slange løftet opp på en stang
Vanskelighetene under reisen fikk Israels barn til å klage og knurre mot profeten og Herren. Som følge av dette lot Herren giftige slanger bite dem, og mange døde. Moses ba Herren om å fjerne slangene, men i stedet gjorde Herren det mulig for folket å unnslippe døden når de hadde blitt bitt. Handlingen som krevdes for å bli helbredet, var å se på en kobberslange som var festet til en stang.
Jesus Kristus ble naglet til en stang – korset – slik at vi kan se hen til ham i våre lidelser og ikke bli overveldet av dem. Jesus Kristus tar ikke alltid bort våre prøvelser, men som vår lege kan han ta giften ut av dem ved sin forsonings velsignelser.
4 Mosebok 21:4–9; Johannes 3:14–16; 1 Peter 2:24; Alma 33:18–22; Helaman 8:14–15; 3 Nephi 27:13–15