En grunn til Å FEIRE
For siste-dagers-hellige som var voksne den gangen, var åpenbaringen om prestedømmet i 1978 en begivenhet som ble risset inn i minnet.
I.
Jeg fikk nyheten på en telefon som sjelden ringte. Mine to sønner og jeg arbeidet i hagen utenfor en fritidsbolig i fjellet vi hadde bygget som et fristed fra mine tunge ansvarsoppgaver som president for Brigham Young University. Det var eldste Boyd K. Packer som ringte. Han fortalte meg om åpenbaringen om prestedømmet som var i ferd med å bli bekjentgjort. Vi utvekslet uttrykk for glede, og jeg gikk tilbake til arbeidet. Jeg satte meg på jordhaugen vi hadde flyttet, og vinket til sønnene mine. Da jeg fortalte dem at alle verdige mannlige medlemmer av Kirken nå kunne bli ordinert til prestedømmet, gråt jeg av glede.
Hvorfor var åpenbaringen om prestedømmet slik en gledelig begivenhet? Som ung mann studerte og arbeidet jeg som advokat, og jeg bodde i midtvestre og østlige områder av USA i 17 år. Jeg hadde sett og delt smerten og frustrasjonen de opplevde som led av disse restriksjonene, og de som så dem, kritiserte dem og ønsket å vite hvorfor de var der. Jeg studerte grunnene som ble gitt den gangen, og følte ingen bekreftelse på at noen av dem var sanne. Som en del av mitt ydmyke studium lærte jeg at Herren sjelden gir grunner for de bud og veiledninger han gir til sine tjenere. Jeg bestemte meg for å være lojal mot våre profetiske ledere, og be om – slik det ble lovet siden begynnelsen av disse restriksjonene – at dagen ville komme da alle ville få nyte prestedømmets og tempelets velsignelser. Nå, den 8. juni 1978, hadde den dagen kommet, og jeg gråt av glede.
II.
Når vi betrakter det som har skjedd og stadig skjer i Jesu Kristi Kirke av Siste Dagers Hellige og medlemmenes liv siden 1978, har vi grunn til å feire.
Som institusjon reagerte Kirken raskt på åpenbaringen om prestedømmet. Ordinasjoner og tempelanbefalinger kom umiddelbart. Grunnene som hadde blitt gitt for å prøve å forklare de tidligere restriksjonene på medlemmer av afrikansk avstamning – selv de som tidligere hadde blitt uttrykt av avholdte ledere i Kirken – ble umiddelbart og offentlig avvist. Herren hadde talt gjennom sin profet, og hans kirke adlød.
Endringer i de enkelte medlemmers hjerte og praksis kom derimot ikke plutselig og universelt. Noen godtok virkningene av åpenbaringen umiddelbart og elskverdig, noen godtok dem gradvis, mens noen privat fortsatt hadde de rasistiske holdningene som har vært smertefulle for så mange over hele verden, også de siste 40 årene. Noen har ønsket å se tilbake, rette oppmerksomheten mot å granske fortiden på nytt, og blant annet prøve å finne grunner til de nå foreldede restriksjonene. Men de fleste i Kirken, også dens overordnede ledelse, har konsentrert seg om fremtidige muligheter istedenfor om fortidens skuffelser. De fleste har stolt på Herrens visdom og valg av tidspunkt, og godtatt instruksjonene fra hans profet. Ved å gjøre dette har vi forstått den evige betydningen av hans profetiske lære at “det ene menneske er like dyrebart i hans øyne som det andre” (Jakobs bok 2:21). Ved å gjøre dette har vi fått ny drivkraft til å oppfylle vår Herre Jesu Kristi befaling om at vi skal undervise alle i det evige evangelium – “alle nasjoner, slekter, tungemål og folk” (L&p 42:58).
III.
Å være opptatt av det som ikke har blitt åpenbart eller av tidligere forklaringer av dem som hadde begrenset forståelse, kan bare føre til spekulasjoner og frustrasjon. Til alle som har slike bekymringer, uttrykker vi vår kjærlighet og denne spesielle oppfordringen. La oss alle se fremover i det fellesskap som vår tro gir, og stole på Herrens løfte om at “han innbyr dem alle til å komme til ham og ta del i hans godhet. Og han viser ingen bort som kommer til ham, hverken sort eller hvit, trell eller fri, mann eller kvinne” (2 Nephi 26:33).
Når vi ser fremover, er en av de viktigste virkningene av åpenbaringen om prestedømmet dens guddommelige oppfordring til å gi slipp på fordommer mot en hvilken som helst gruppe av Guds barn. Rasisme er trolig den vanligste kilden til fordommer i dag, og vi er kalt til å omvende oss fra dette. Men gjennom hele historien har det vært mange grupper av Guds barn som blir eller har blitt forfulgt eller vanskeligstilt på grunn av fordommer, for eksempel de som bygger på etnisitet, kultur, nasjonalitet, utdannelse eller økonomiske omstendigheter.
Som Guds tjenere som har kunnskapen om og ansvaret knyttet til hans store frelsesplan, skulle vi skynde oss å forberede våre holdninger og handlinger – som institusjon og personlig – til å legge alle personlige fordommer bak oss. Som president Russell M. Nelson sa etter møtet vi nylig hadde med de nasjonale lederne av National Association for the Advancement of Colored People [en organisasjon som kjemper for fargedes rettigheter]: “Sammen oppfordrer vi alle mennesker, organisasjoner og myndigheter til å arbeide med større dannethet og eliminere fordommer av alle slag.”1
Selv om vi står sammen om å kvitte oss med holdninger og handlemåter som bygger på fordommer, skulle vi huske at det ikke er fordommer som får Kirken til å insistere på visse regler ifølge Herrens vilkår for verdighet til å komme inn i et tempel. Herren har erklært at lydighet mot pakter og bud er en nødvendig betingelse for å kunne nyte hellige velsignelser. Ethvert forsøk på å viske ut guddommelige krav for evig liv og evige familier ville være som å forsøke å grunnfeste Satans plan for å “frelse alle”. Vi jordiske mennesker har allerede forkastet Satans plan i vårt førjordiske liv. Vi valgte vår himmelske Faders plan, som gir oss frihet til å velge og holde evige pakter og bud som gjelder likt for alle. Guds likestilling er ikke likt utfall for alle, men like muligheter for alle.
IV.
Vårt mål med dette jubileumsprogrammet er å feire 40-årsdagen for åpenbaringen om prestedømmet ved å se fremover. Når vi gjør det, takker vi spesielt våre strålende medlemmer av afrikansk avstamning, særlig våre afroamerikanske medlemmer som har holdt ut i tro og trofasthet gjennom en vanskelig overgangsperiode med svinnende fordommer. Nå står vi sammen om å rette oppmerksomheten mot de strålende virkningene av åpenbaringen etter 1978, til velsignelse for Guds barn over hele verden. Slik våre profetiske ledere sa den gangen:
“Herren [har nå] tilkjennegitt sin vilje for å kunne velsigne alle sine barn over hele jorden som vil lytte til hans bemyndigede tjeneres røst og forberede seg til å motta alle evangeliets velsignelser.”2
Templer blir nå bygget i mange land til velsignelse for Guds barn på begge sider av sløret. På jorden og i himmelen gleder vi oss sammen. Dette er en del av vår forberedelse til Hans annet komme som erklærte gjennom en profet i Mormons bok at han “befaler … ingen at de ikke skal ta del i hans frelse” (2 Nephi 26:24), og som erklærte gjennom en profet i vår tid at “hvis dere ikke er ett, er dere ikke mine” (L&p 38:27).