Oslo Grens Sangkor Anno 1948
Ingen som har tilbragt tid i kirkebygget i Hekkveien 9 i Oslo, har kunnet unngå å legge merke til det store bildet av Oslo Grens Sangkor anno 1948, som henger på veggen i gangen. I år er det hele 70 år siden bildet ble tatt, og så vidt jeg vet er det nå kun ett av de 67 avbildede kormedlemmene igjen i Norge som fortsatt lever, nemlig bror Randolf Gaarder.
Men det er mange navn og ansikter som vil være kjente for i hvert fall den eldre garde av kirkens norske medlemmer. Navn som Arveseter, Pedersen, Svanevik, Karlsen og Porsbøll. Eller Fernsjø, Fluge Johansen, Freidel, Gebhardt - og nevnte Gaarder.
1940-årene var nok korets glanstid, men da hadde koret faktisk eksistert mer eller mindre uavbrutt siden slutten av 1855 eller 1856. Vi vet også at koret opptrådte på innvielsen av kirkebygget i Osterhausgaten 27 i 1871. I storhetsperiodene ble det offentlig hevdet av besøkende apostler og andre autoriteter fra Salt Lake City, “at koret måtte betraktes som det beste innenfor kirken etter Tabernakelkoret.” (Under Nordlysets Himmel, Freidel, 1966).
Men emigrasjonen tappet koret for en rekke gode sangtalenter, helt frem til like etter den andre verdenskrig.
Søster Karin Holmtvedt i Oslo menighet, er datter av K.W. Karlsen som er avbildet. Hun forteller at nesten halvparten av koret emigrerte til Amerika i 1949. De fleste ble igjen i statene, men noen kom tilbake til Norge, deriblant henne selv og familien.
For mange av kormedlemmene som emigrerte var det templet som lokket, og muligheten til å bli beseglet til sine kjære. Det første europeiske templet ble nemlig ikke bygget før på midten av femtitallet, så frem til da var det USA som gjaldt.
Koret hadde i lange perioder en “emigrasjonskasse”, beregnet på lån til trofaste kormedlemmer som ønsket å emigrere. Av de mange som emigrerte, var det flere som senere ble medlemmer av Tabernakelkoret.
Selv om emigrasjonskassen opphørte i 1950, samlet koret fremdeles inn penger til forskjellige gode formål, som for eksempel byggefondet for kirken i Hekkveien, til inntekt for nødlidende søsken i inn og utland, til misjonærer, og til kjøp av inventar til menighetshuset. Men mest av alt var de kjent for sine opptredener på møter og konferanser, på torg, på fester og begravelser, og også på sykehus og gamlehjem.
De reiste faktisk også på turneer, både til Sverige og Danmark, og minst en gang til Trondheim.
Koret var også et effektivt misjonærredskap, både for dem som hørte de synge, men også for flere som var med i koret, som i utgangspunktet ikke var medlemmer av kirken.
Profeten Brigham Young uttalte allerede i 1867 mens orgelet var under bygging i tabernakelet: “Vi kan ikke forkynne evangeliet hvis vi ikke har god musikk! Jeg venter tålmodig på at orgelet skal bli ferdig, da kan vi synge evangeliet inn i menneskenes hjerter!”
I en håndskrevet utgave av G.U.F.s avis “Kunnskap og Lys” delte mange av Oslo grens medlemmer sine inntrykk og sin første kontakt med kirken.
Alma E. Andersen, som ble døpt i 1900 skrev for eksempel: “Jeg stiftede imidlertid bekjentskap med en mormonpike som het Laura Schau. Den gang hadde jeg ingen anelse om hva såkalte mormonere var, jeg hadde aldri hørt det navn, men fulgte av nysgjerrighet med henne til lokalet, den første gang på en sangøvelse…”
Oslo Grens Sangkor finnes ikke lenger i sin opprinnelige form, men arvtageren er vel Oslo Stavskor som i de senere år trommes sammen i anledning Jul i Toner-konsertene og ellers i forbindelse med stavskonferansene.
I sin bok fra sekstitallet om Oslo Grens historie, der mye av informasjonen til denne artikkelen er hentet fra, skrev Hilmar Freidel i innledningen til kapittelet om koret følgende:
“Seriøs sang og musikk er utvilsomt midler til å bringe kontakter mellom sjeler, det er i menighetslivet en del av den andakt som skal forberede og myke opp til ordets mottakelse. Sangen kan være som en bønn til Gud, tonenes vellyd kan fjerne psykiske ulyder, stemme sinnene ved å vekke følelser av hengivenhet, begeistring og fryd. Selv om allsangen er en kvalitet som kan gi kjensle av enhet og samhold, så virker den flerstemte korsang som en gave forsamlingen med glede og takk mottar.”
Det er vanskelig å være uenig med ham i det.