Mitt vitnesbyrd
En stillferdig mann som har satt spor etter seg
Da Oddvar Eide fortalte meg for noen måneder siden at han skulle inn på sykehuset for nærmere undersøkelse, så han på meg med et uutgrunnelig blikk som om han ville si: “Jeg går hvor du sender meg hen, O, Gud.” Innledningen til refrenget til denne vakre salmen, “Kan hende det er på fjellets sti” (nr. 165 i Salmer) har alltid vært Oddvars motto fra da han var en ung mann. Så fortsatte sykdommen, som hadde rammet ham, å ta tak i kroppen hans og bryte den ned litt etter litt. Til slutt fikk han slippe å kjempe lenger, og sovnet stille inn på Akershus Universitetssykehus i Lørenskog natten 28. april i år. Hans kjære kone Inger og deres sønn Vidar, satt hos Oddvar da han forlot dette jordelivet like stillferdig som han alltid hadde vært mens han levde.
Oddvar Normann Eide ble født 4. juli 1940 på Åndstad i Melbu i Vesterålen. Han var barn nummer seks av i alt ni søsken. Noen måneder før han ble født, var Norge blitt okkupert av en fremmed krigsmakt. Noe som gjorde at familien måtte klare seg med det de hadde og det de klarte å produsere av mat og andre livsnødvendige ting for å overleve. De første månedene etter fødselen sov Oddvar i en blendakasse og han fikk tilnavnet “blendagutten”.
Allerede som ung gutt lærte Oddvar seg viktigheten av ærlig og hardt arbeid. Han var en flittig ung mann som tok del i gårdsarbeidet mens han fullførte folkeskole, realskole og handelsskole. Han tok til og med en tur til sjøs og seilte i ett år før han flyttet til Oslo. Her traff han sin kjære kone Inger Solveig Thue, og de ble gift i 1962. Det var i barndommen og i ungdomstiden at han bygde opp sin karakter med flid, integritet, ærlighet, standhaftighet, omsorgsfølelse og nestekjærlighet. Jeg lærte ham å kjenne som en person man alltid kunne stole på, han utstrålte tillit i alt han foretok seg.
Oddvar var interessert i friidrett og var med og trente i idrettslaget BUL. Han var også en ivrig skytter og likte å håndtere et gevær som hobby. Senere i livet holdt han seg i god form ved å gå lange turer sammen med Inger.
En stund etter at han og Inger ble gift, fattet han interesse for den kirken som Inger tilhørte, Jesu Kristi Kirke av Siste Dagers Hellige og ble døpt i samme år som de giftet seg. Oddvar og Inger fikk tre barn, Elin, Nina og Vidar. Han var alltid en familiens mann og bar alle utfordringer og problemer med et smil. Han elsket sin kone Inger over alt på jorden, og var svært glad i de tre barna sine og sitt barnebarn. Barna kalte ham bare for “Fatter’n”. Inger fortalte meg for noen dager siden at de hadde et veldig godt ekteskap sammen. Videre fortalte hun meg, med et stort smil om munnen, at hun var veldig takknemlig for de 3 månedene hun hver eneste dag kunne besøke Oddvar på sykehuset og stelle for ham. Og for alle de gode samtalene de kunne ha sammen. Da vi snakket litt om Oddvars karakteregenskaper, sa hun at han kunne beskrives som “solid og god ved!”.
I 40 år av sin yrkesaktive tid arbeidet Oddvar hos Hansen & Dysvik som teppeselger. Han var meget anerkjent og dypt respektert av sine ledere, kolleger og ikke minst alle kundene.
Første gang jeg fikk privilegiet å arbeide sammen med Oddvar, var da han ble kalt som grenspresident i daværende Oslo 1. gren i 1968. Jeg ble kalt som hans annenrådgiver og vi tjente sammen i 4 år. Senere virket vi sammen som rådgivere i stavspresidentskapet da Osvald Bjareng ble kalt som stavspresident i mai 1977 da Oslo stav ble organisert. Oddvar har i en lang årrekke tjent som stavsrevisor i Oslo stav og revidert de finansielle opptegnelsene i flere menigheter. Her kom Oddvars egenskaper til nytte, hans nøyaktighet, punktlighet, flid, ærlighet, arbeidsomhet og standhaftighet. Videre har han virket som høyprestenes gruppeleder i Romerike menighet, som president for søndagsskolen i samme menighet og som rådgiver i biskopsrådet i Romerike menighet i de siste månedene han levde. Biskop Øystein Pedersen sa i sin tale i minnestunden for Oddvar Eide 7. mai:
“Som jeg sa, så kjente jeg Oddvar gjennom kirken, men jeg kjente ham også som en venn. Jeg setter pris på alle de gode egenskapene som han har. Han aksepterte alle mennesker slik de var, han snakket aldri negativt eller nedsettende om andre, og synes det var viktig å lukke ørene for sladder. Han vaklet aldri i troen, han var alltid den trofaste, helt til det siste. Inger sa, og jeg er helt enig i det, han var som den standhaftige tinnsoldat, i eventyret til H. C. Andersen, som alltid sto på vakt.
Som leder av menigheten på Romerike har jeg to rådgivere, og sammen leder vi denne menigheten. Da jeg rett før jul trengte en ny rådgiver, så følte jeg at jeg skulle kalle på Oddvar. Han er en mann jeg beundrer, og jeg setter pris på alle de egenskapene som jeg har forsøkt å beskrive i dag… Han følte seg ikke helt frisk da, men han sa allikevel ja til denne oppgaven. Han ønsket alltid å tjene sine medmennesker, også gjennom å gjøre denne oppgaven, som han hadde helt til han gikk bort.”
Oddvar Eide elsket Herrens tempel. Han og Inger reiste ofte til London tempel den gangen Norge var en del av det tempeldistriktet. Senere da Stockholm tempel ble bygget og ble templet for de norske medlemmene, var Oddvar der hvert år, ofte flere ganger i året. Han virket som tempeltjener til sin siste dag på jorden. Mange vil savne Oddvar når de besøker Stockholm tempel; ved alle sine besøk dit, var han en solid klippe.
Hver gang Oddvar Eide bar sitt vitnesbyrd, enten på faste- og vitnesbyrdsmøter eller gjennom taler i sin egen menighet og også i andre menigheter, opplevde vi hans klippefaste tro og visshet om Jesu Kristi evangelium, Frelserens store forsoning og om Herrens åpenbaringer til menneskene både gjennom Skriftene, men også ved ny åpenbaring gitt til profetene i vår tid. Det var aldri tvil om hvor han sto. Han viste sin tro gjennom sine gjerninger. Vår familie fikk nyte godt av hans omsorg som hjemmelærer. Hver eneste måned ringte han og hans ledsager på døren for å se til oss og for å dekke eventuelle behov for hjelp, både åndelig og timelig. Denne solide omsorgstjenesten som Oddvar alltid utførte, vil bli savnet av mange.
Jeg nevnte til å begynne med salmen “Kan hende det er på fjellets sti”, nummer 165 i Salmer. Siste vers og refrenget i denne salmen beskriver Oddvar bedre enn noe annet:
Det finnes sikkert et ringe sted
på denne vår vide jord
hvor jeg kan virke mens her jeg bor,
for Jesus, min Frelser stor.
Jeg stoler på deg som barmhjertig er,
du evige Frelser god.
Din vilje da skje hvor i verden jeg er,
å, måtte jeg være deg tro!
Jeg går hvor du sender meg hen, o Gud,
over fjell, over sletter og hav,
forkynner hvert ord og hvert sannhetsbud.
Jeg være deg vil til behag.
Oddvar Eide har gått over til åndenes verden og fortsetter sin trofaste tjeneste der. Mens han er der, vil han virke for Jesus, sin Frelser stor ved å hjelpe dem som trenger å bli fortalt om den store plan for lykke og frelse, Jesu Kristi evangelium.
Takk, Oddvar for den solide ved du er!