Bare digitalt
Grunnen til at jeg ikke lenger spør “Hvorfor?” etter min brors død
Artikkelforfatteren bor i Salta i Argentina.
Selv om han ikke er med meg rent fysisk, føler jeg fremdeles min brors nærvær.
Da jeg mottok nyheten om min bror Sergios død, var jeg på rommet mitt og gjorde lekser og mor leste e-poster han hadde skrevet til oss dagen før. Han fortalte oss at han var lykkelig over å kunne være på misjon i Chiclayo, Peru, og å være en representant for Jesus Kristus. Han fortalte om sin kjærlighet med så mye entusiasme at vi ikke kunne la være å smile.
Like før misjonspresidenten hans ringte og ga oss den fryktelige nyheten, hadde jeg og min mor lyttet til en sang som min bror var så glad i. Plutselig ble hele rommet fylt av en sterk følelse av fred. Ånden var svært sterk. Vi felte til og med tårer fordi varmen og følelsen som overveldet oss var så virkelig at det ikke kan beskrives med ord. Og bare ti minutter senere ringte telefonen.
Mor og jeg lyttet til min far som svarte på alle spørsmålene som ble stilt. Vi visste at hvis misjonspresidenten ringte, så var det noe alvorlig som hadde skjedd. Så hørte vi far si, “Det må være en feiltagelse. Dette kan ikke være tilfelle.”
Jeg spurte hva som hadde skjedd. Det var da far svarte oss, med øynene fulle av tårer og med hes stemme: “Lille Sergio er død.”
Jeg gråt bittert, og spurte meg selv om og om igjen, “Hvorfor, himmelske Fader? Hvorfor må vi gå gjennom dette? Skulle ikke en misjon være det tryggeste stedet i hele verden?!”
Til tross for at vi hadde evangeliet og kjente til lykkens plan, virket det som det ikke fantes lindring for våre kvaler. Jeg visste at vår himmelske Fader kunne hjelpe oss i våre omstendigheter.
Den natten, i et øyeblikks klarhet, løp jeg og fant Skriftene mine fordi jeg kom på et skriftsted i Alma som min bror hadde delt med oss flere uker før han gikk bort. Der står det: “Om jeg var en engel og kunne få mitt hjertes ønske oppfylt, så jeg kunne gå ut og tale… Som med en tordenrøst ville jeg forkynne omvendelse og forløsningens plan… Men se, jeg er et menneske og synder ved å ønske dette, …Jeg burde ikke med mine ønsker rokke ved en rettferdig Guds faste beslutning, for jeg vet at han gir menneskene ifølge deres ønske, enten det er til død eller til liv.” (Alma 29:1–4).
Jeg forsto da at min bror ville at vi skulle vite at han var i live og var med oss i ånden, men at han hadde forlatt dette livet fordi han hadde blitt kalt til å forkynne i åndeverdenen. Han ville vi skulle vite at hans fravær ville være som en forlengelse av misjonskallet – bare en forflytning til et annet område, for han elsket å være misjonær, og hans hjertes dypeste ønske var blitt oppfylt: Å få være en Herrens “engel”. Han kunne vie seg fullt og helt til Herrens arbeide, å forkynne “omvendelse og forløsningens plan”, lykkens plan, til hver sjel.
Selv om han ikke er med meg rent fysisk, føler jeg fremdeles min brors nærvær. Jeg spør ikke lenger “Hvorfor, himmelske Fader?”, fordi svaret er klart og dyptgående: “Menneskesønnen har gjennomgått mer enn alt dette. Er du større enn ham?”(Lære og pakter 122:8)
Som en familie har vi utøst vårt hjerte til Gud, og vi har funnet trøst takket være evangeliet. Vi vet at dette livet er en prøvestand og at våre ånder er evige.
Ved håpet til vår Frelser Jesu Kristi og vår himmelske Faders uendelige kjærlighet, vet vi at alt er mulig. Derfor vet vi, selv om vår forståelse er ufullstendig og vi ikke enda i dette liv kan se alle de vi elsker så dypt, at dette liv bare er en forbigående, timelig tilstand, takket være Hans liv.
Det er litt over fire år siden Sergio gikk bort. Jeg innrømmer at selv nå kommer tårene og de sorgtunge dagene av og til, fordi jeg savner min kjære brors nærvær. Men mitt hjerte renner over av takknemlighet når jeg tenker på at dette er en midlertidig situasjon. Mitt håp er at vi til slutt, en dag, vil møtes igjen og gjenforenes med vår evig lykkelige familie, for evig og alltid. Dette er større enn den smerten jeg må bære nå.