Tjeneste i Kirken
Vekst som kommer av tjeneste
Artikkelforfatterne bor i Utah, USA.
Vi følte at våre nye medlemmer av grenen raskt skulle få kall slik at de kunne vokse ved å utføre tjeneste.
Kaohsiung syvende gren ved Taipei Taiwan tempel i desember 2001.
I 2000 ble vi kalt som grenspresident og Primærs president i den minste enheten i Kaohsiung Taiwan stav. Vi var ca. 20 personer på nadverdsmøtet, inkludert vår unge familie, fire aktive eldster og misjonærene. Vi sendte senere ut to eldster på misjon, og stolte på at Herren ville fornye grenen vår.
Mens vi arbeidet med grenen, husket vi president Gordon B. Hinckleys (1910–2008) råd om at enhver konvertitt trenger “en venn, en ansvarsoppgave og næring ved ‘Guds gode ord’”.1 Vi følte at våre nye medlemmer raskt skulle få kall slik at de kunne vokse ved å utføre tjeneste. Misjonærene presenterte oss for hver undersøker, og innen to uker etter at hver av dem ble døpt, mottok de et kall. De utviklet vennskap mens de virket sammen med andre medlemmer.
Innen en måned mottok hver av de nydøpte brødrene Det aronske prestedømme, og hver av dem velsignet og delte ut nadverden. Vi forberedte dem også til å motta Det melkisedekske prestedømme innen neste stavskonferanse.
Nye eldster ble lært å utføre ordinanser, og så underviste disse eldstene de nyere eldstene. Vi trodde på å lære ved å gjøre og å beholde lærdommen ved å undervise. Grenens medlemmer var ansvarlig for å sette eksempler og veilede, undervise og lære opp, og hjelpe og støtte hverandre.
Vi brukte hjemmelærere og besøkende lærerinner, familiens hjemmeaften, menighetsaktiviteter og spleisefester for å innlemme nye konvertitter i fellesskapet. De ble næret med Guds ord ved undervisning på søndager og hverdager. Institutt vokste fra 2 til 25 elever. For å gi ytterligere næring til den lille grenen vår, virket vi i Taipei Taiwan tempel hver måned – en 10-timers tur-returreise med buss. Vanligvis strevde staven med å fylle en buss nummer to til templet. Etter hvert som grenen vokste og familier forberedte seg til sine tempelvelsignelser, satte vi oss som mål å fylle vår egen buss. To ganger det første året, mens resten av staven fylte én tempelbuss, fylte vår lille gren den andre. Kort tid senere ba staven hver menighet om å fylle én tempelbuss minst en gang i året.
I løpet av det andre året beholdt vi 90 prosent av våre konvertitter, opp fra 30 prosent, og våre nadverdsmøter vokste til omtrent 100 personer, deriblant 25 aktive eldster. Grenen ble en menighet, og den gamle bygningen vår ble renovert til et nytt møtehus.
Den minste grenen hadde blitt den sterkeste menigheten i staven fordi hver konvertitt hadde blitt velsignet med venner, kall og næring med Guds ord.