Randolf Gaarder: En stor stemme og en trofast tjener

Av Torbørn Ånestad

Sandvika menighet

Vi treffer Randolf Gaarder og hans kone Alfhild på Majorstuetunet bo- og behandlingssenter i Oslo hvor de nylig har flyttet inn. Med sine henholdsvis 98 og 92 år er de blant de eldste nålevende medlemmene i Kirken i Norge. På sitt koselige værelse har de satt opp mange bilder av familien og viktige begivenheter. Ett bilde som ikke er så gammelt viser eldste Uchtdorf som håndhilser på ekteparet under sitt besøk i Norge.

Randolf var født på Sula, et fiskevær som ligger utenfor Frøya på Trøndelagskysten, men flyttet allerede ni måneder gammel til Oslo hvor han vokste opp og har bodd hele sitt voksne liv. Hans mor, Laura, kom fra Sula og faren, Kristian, var Oslogutt. Randolf ble døpt i 1928 som åtteåring, vokste opp i Kirken og giftet seg med Aase Larsen i 1947 og de fikk datteren Marit i 1951. Aase døde i 1992 og Randolf giftet seg igjen i 2001 med Alfhild Morteng. Datteren Marit døde i 2003.

Hva er bakgrunnen for at du fikk vokse opp i Kirken?

Far jobbet på Spikerverket og ble kjent med en eldre kollega der, Anton Jensen, som var et meget trofast medlem av Kirken. En dag inviterte Anton min far og mor, som bare var forlovet, til kirken. De dro, selv om far ikke følte seg helt vel den dagen. De følte seg svært velkomne i kirken og ble døpt i 1923, blant annet på grunn av en drøm min mor hadde hatt mange år tidligere, da hun bodde i Trondheim. Hun hadde drømt at hun kom inn i en stor sal med en forhøyning og et stort bilde av Kristus på veggen, og et portrett på hver side, i tillegg til et bilde av en bikube. Da hun kom inn i kirkesalen i Osterhaugsgate 27 kjente hun det igjen fra drømmen. Alt var likt, unntatt bikuben. Hun spurte om det noen gang hadde vært et bilde av en bikube på veggen, og fikk bekreftet at det hadde det, men at det var blitt malt over.

Var det vanskelig å være en siste-dagers-hellig da du var ung?

Nei, jeg synes ikke det. Klart det var litt erting, og noen mennesker og familier ville ikke ha noe med oss å gjøre, men hverken jeg eller noen i familien min tok seg nær av det. Randolf innrømmer at det hendte at da foreldrene hans måtte jobbe på søndager, valgte han å spille fotball med guttene mens foreldrene trodde at han gikk i kirken. “Det skar seg fullstendig en dag da far ville at jeg skulle gjengi en av talene fra nadverdsmøtet og jeg måtte krype til korset. Jeg sluttet med skrønene min etter det.”
Vi hadde et veldig godt felleskap med de andre siste-dagers-hellige, og vi brukte veldig mye av vår ledige tid til kirkeaktiviteter.

Hvordan var det å vokse opp i Kirken?

Jeg hadde i 40 år Osterhaugsgaten 27 som mitt annet hjem. Mine foreldre ble døpt der i 1923, og lille julaften 1928 ble jeg selv døpt der. Det var i Søndagsskolen tidlig i 1920-årene jeg fikk min første undervisning i evangeliet. I Primær ble vi delt inn i aldersklasser, som i dag, med to lærere i hver klasse. Møtene ble holdt søndag morgen mens vi hadde grensmøte på kvelden. Hvert år hadde vi Søndagsskolekonferanser hvor barna fikk vise hva de hadde lært gjennom året. Primærforeningen ble ikke organisert før i 1931. I februar 1935 hadde Oslo gren Primærkonferanse med ca. 400 fremmøtte. 50 barn deltok, hvorav 25 som ikke var medlemmer av Kirken.

Jeg husker spesielt at jeg som diakon delte ut nadverden på forhøyningen hvor koret satt. De sang så vakkert og det var høytidelig å dele ut nadverden til sangkoret.

En begivenhet jeg husker godt var i 1933 da et diakonenes quorum ble organisert med Armand Johansen (som senere emigrerte til Utah) som president. Jeg ble kalt som sekretær. Vi var en gruppe på mer enn 12 diakoner den gangen.

På Enerhaugen i Oslo bodde det mange fattige medlemmer. Bror Gaarder fikk være med ut som hjemmelærer som ung diakon og lærte at selv om han ikke kom fra noen rik familie fantes det de som hadde det langt dårligere.

Folk der hadde ikke dører i leilighetene sine – bare tepper mellom rommene, minnes han.

Tjeneste i Kirken

Randolf fikk sitt første kall da han som 13-åring ble kalt til å være sekretær i diakonenes quorum.

Som 19-åring tjente han som grenssekretær under forstander og senere grenspresident Einar Anonsen Strand.

Han hadde kall i GUF og Søndagsskolen og senere som rådgiver til grenspresidentene Leif O. Larsen og Osvald Bjareng.

Randolf var tempelarbeider i 25 år, både i London og senere Stockholm tempel og konsulent i stavens første genealogiske slektsforskningssenter.

Etter at Oslo stav ble organisert fikk han som høyrådsmedlem ansvar for genealogi og tempelarbeid og organiserte tempelturer til London tempel.

Nærmere pensjonsalderen tjente han i ca. 15 år som menighetssekretær for fem biskoper.

Jeg ble med i Ungdomsforeningen eller GUF som det het, og ble speider. Vi organiserte turer til grenene i Halden, Fredrikstad og Drammen hvor vi hadde programmet på nadverdsmøtene med sang og taler. Vi lærte å kunne stå foran en forsamling og det kom godt til nytte senere.
Krigen kom og Norge var okkupert i fem lange år hvor vi måtte stå på egne ben. Vi hadde ingen kontakt med hovedkvarteret i Salt Lake og presiderende myndigheter. Osterhaugsgaten 27 var vårt faste og trygge holdepunkt og samlingssted. Vaktsoldater patruljerte gaten og det var ikke sjelden vi fikk en lommelykt lysende på oss med spørsmål: “Achtung, hvor skal dere?” Da vi sa “til kirken,” så var det ok. De fulgte med noen ganger for å se. Det viste seg at vi hadde lite å frykte fra tyskerne når det gjaldt Kirken. Vi fikk noen ganger besøk av soldater til møtene. To av dem var medlemmer og kom ofte. En av disse spilte orgel og bar sitt vitnesbyrd. I denne tiden hadde grenen noen av sine mest aktive stunder med mange festligheter, konserter og møter.

Hvordan traff du din kone, Aase?

Jeg hadde kjent henne i mange år, siden begge våre familier var medlemmer av kirken. Vi bodde bare et trikkestopp fra hverandre og etter at vi en gang slo følge på veien hjem ble det fast følge for oss to. Vi hadde mange gode opplevelser sammen under krigsårene før vi endelig giftet oss i 1947. Vi hadde ikke egen leilighet og bodde hver for oss til vi endelig fikk overta en leilighet som var ledig etter at to søstre i Kirken emigrerte til Amerika.

Noen år senere meldte de seg på noen bygningsprosjekter igangsatt av OBOS, og deltok i trekning av leilighet. De var heldige og trakk den leiligheten som alle helst ville ha: I fjerde etasje med balkong og utsikt over byen og fjorden.

Her kunne vi kose oss, og det gjorde vi også, smiler Randolf.

Utfordringer

Randolfs familie hadde ikke mye å rutte med og han lærte tidlig å leve nøkternt.

Vi hadde gode foreldre, men dårlig råd. Min mor var ofte syk og min far hadde
noen medfødte skavanker med bena som bidro til at det var vanskelig å få seg arbeid. Det var mange turer og aktiviteter jeg ikke hadde råd til å være med på som ungdom.

Som utdannelse fikk Randolf med seg fortsettelsesskole og handelsskole. En bror fra kirken, Olaf Sønsterby, var skredder og skaffet Randolf rimelige dresser, og dette var til stor hjelp da Randolf begynte å arbeide. Han fikk tidlig en god stilling i en jernvareforretning og avanserte raskt fra visergutt til å være ansvarlig for å blande maling og videre til en høyere stilling i en konkurrerende butikk tvers over gaten. Han hadde en god og trygg arbeidsplass i den samme forretningen på Torshov i over 40 år.

Jeg trivdes godt og var ikke av den typen som måtte skifte jobb så ofte. Jeg fikk anledning til å fokusere på familien og evangeliet og hadde ikke så mange andre ting som distraherte meg i livet mitt, sier han.

Etter krigen emigrerte mange siste-dagers-hellige i Norge til Amerika. Broren til Randolf, Asbjørn, reiste og ble gift og Aases søsken emigrerte også. Det var ikke slik at medlemmene ble “befalt” å utvandre, men det smittet nok litt for mange. Og de fant seg tydeligvis godt til rette i Utah. I alle fall var det få som flyttet tilbake. Bror Gaarder legger ikke skjul på at han også hadde lyst til å flytte til Utah, men tilføyer at hans svigerforeldre trengte deres pleie og omsorg her i Norge.

Randolfs første kone, Aase, fikk alvorlige helseproblemer i sine senere år og deres datter Marit, var født med funksjonshemning og ble etter hvert avhengig av rullestol. Hun døde i relativt ung alder.

Selv har Randolf vært velsignet med meget god helse og var knapt nok hjemme fra jobben en eneste dag i løpet av sin karriere. Han er svært takknemlig for det og gjør ikke noe nummer av at han så og si hele sitt liv har hatt omsorg for pleietrengende i sin familie.

Slekts- og tempelarbeid

Randolf Gaarder har en spesiell kjærlighet for slekts- og tempelarbeid. På grunn av sin kone Aases helse fikk han ikke anledning til å reise på seniormisjon, men som han sier, “å arbeide med å forløse de døde har jeg senere vært meget deltakende i.” Han fikk tidlig en innføring i å organisere forfedrene sine og sende inn navn til tempelet. Senere hadde han som medlem av Høyrådet i Oslo stav et spesielt ansvar for organisering av tempelturer og slektsarbeid. I fem år var han ansvarlig for å organisere tre årlige flyturer til London. Da Stockholm tempel ble ferdig fortsatte han med ansvar for turene dit, og det var ofte 120 til 130 deltakende i hver gruppe. Han forteller om sin datter Marit som var avhengig av rullestol, men som likevel trofast var med til tempelet og arbeidet der fra morgen til kveld.

Randolf og hans andre kone Alfhild tjente fra 2009 til 2015 som tjeneste-misjonærer i “The Norway Project”, der de var kalt til å føre slektsopplysninger fra bygdebøkene i Norge over på Internett, slik at det skulle bli enklere for folk å finne opplysninger om sin slekt og utføre tempelarbeid for dem.

Sang og glede

Bror Gaarder husker godt ansiktene fra bildet av Oslo grenskor fra like etter krigen som henger i møtehuset i Hekkveien. Han sang bass i koret allerede fra 15-års alderen. På bildet peker han på sin egen mor, sin bror Asbjørn og seg selv. Hele familien bortsett fra faren.

Alt som liten gutt likte jeg å synge og høre på musikk, forteller Randolf.

Randolf har fått mye anerkjennelse for sin fine barytonstemme. Randolf forteller at det ble delt ut stipend til noen av deltakerne i koret og han fikk sangundervisning på musikkonservatoriet i et års tid.

Da jeg forlovet meg med Aase, kunne jeg øve mer. Hun hadde nemlig piano hjemme og spilte selv. Aase ledsaget meg gjennom mange år med sitt akkompagnement. I hennes hjem sang vi titt og ofte. Her bygget jeg opp stemmen som var naturlig. Da vi giftet oss, anskaffet vi oss eget piano og kunne fortsette å øve og synge. Vi trodde at vi fylte hjemmet med sang og musikk bare til egen glede og oppmuntring, men der tok vi feil. Det viste seg at vi hadde mange tilhørere blant naboene. De fortalte at når jeg sang, satt de med øret inntil veggen eller lukket opp døren og gikk ut i gangen for å høre. Sangen har gitt oss mange deilige og rike minner.
Jeg husker en gang vi besøkte min bror i Amerika. Salmen “How Great Thou Art” (O Store Gud) var kommet i den nye salmeboken og jeg nærmest adopterte denne vakre sangen. Den har jeg sunget under møter, begravelser og private tilstelninger.
Jeg synes det er langt lettere å synge enn å ha et taleoppdrag og var alltid glad når jeg ble bedt om å synge, for da slapp jeg å gå på talerstolen.

Han brukte mye tid på koret og ble ofte valgt som solist. Oslo grens sangkor hadde mange medlemmer og det var stor rift om å få være med. Koret ble godt kjent og hadde mange deltakere som ikke tilhørte Kirken. De store konsertene var i forbindelse med konferanser vår og høst, og fungerte også flott som misjonærverktøy. Publikum i Osterhaugsgaten 27 kunne komme opp i 600 tilhørere.

Det var stil over det, minnes Randolf.
Hvitkledde damer og herrene i mørke dresser. Det var svært høytidelig da vi kom marsjerende fram og opp på forhøyningen.

De hadde korøvelse hver fredag og da hadde de hele bygget til disposisjon slik at de kunne dele seg opp i forskjellige stemmegrupper.

Vi hadde orgel og etter noen år fikk vi også orkester som ga oss mer å by på. Under krigen holdt koret fortsatt god fart og ikke minst under disse tunge årene var det fint å få være med.

Han begynte å gi seg med sangen på 90-tallet men synger fortsatt vakkert og sjarmerende for sin kjære kone, Alfhild.

Det er morsomt å se tilbake på alt jeg har vært med på, sier bror Gaarder ettertenksomt og uttrykker hvilken stor velsignelse Kirken og Jesu Kristi evangelium har vært i hans liv.
Herren har tatt godt vare på meg.