Skodd for misjonærmaraton

Av Kine Thorsen/Budstikka

Lørdag 30. mars 2019 publiserte avisen Budstikka en firesiders reportasje om Anna Wyssenbach og Jonathan Høgset (Sandvika menighet) som forbereder seg til å reise på misjon.

Her følger noen utdrag, brukt med tillatelse.

“Gode sko er et must når Anna Wyssenbach (19) i halvannet år skal gi opp sitt vanlige liv for å fortelle vilt fremmede om Jesus.

Den satt fint på foten, den der.

Solveig Wyssenbach nikker mot datteren Anna (19) som akkurat har snørt på foten et par mørkeblå lave sko med høye såler og brede lisser.

De er på Sandvika storsenter. Klokken har akkurat bikket elleve en grå onsdag i mars. Solveig har tatt fri fra jobben. Dagen er satt av til de siste innkjøpene før Anna skal sette kursen mot Alpene for å misjonere. På handlelisten står paraply, regnjakke og dressbukse. Og gode sko.

Det kommer til å bli mye gåing, sier Solveig.

Hun vet hva det går i.

I 1994 var Solveig selv på misjon, i mormonenes «hjemstat» Utah.

Jeg gikk og gikk på Temple Square, Salt Lake City. Startet klokken åtte om morgenen, og var ferdig kl. 18 på ettermiddagen.

Siden den gangen er det lite som har endret seg.

Fortsatt handler det om å møte nye mennesker og fortelle om Jesus og om Mormons bok. Men rammene rundt er i ferd med å mykes opp. Mens samtaler hjem tidligere ble begrenset til to ganger i året – jul og morsdag – er det nå tillatt å ringe hver uke. Begrunnelsen er å holde distraksjoner på et minimum og ikke nøre opp under hjemlengsel, forteller Solveig.

Hun tror det er best Anna tar initiativ til kontakten.

Vi foreldre kan ikke mase, da blir det bare verre.

Hun kommer neppe til å ringe hver uke, tror Anna, da begynner hun bare å lengte hjem.

19-åringen tar en runde i butikken med de blå skoene på. Hun er litt usikker. Aller helst ville hun hatt et par dr. Martens, lave.

Solveig kveler et sukk. - Klarer du å bestemme deg? Skal du bruke så lang tid bare på å finne sko, kommer det til å ta hele kvelden.

Anna står foran et speil og kikker nedover. – Jeg tror kanskje den høyre foten er større en den venstre.

Anna bestemte seg forrige sommer, da hun var på en ungdomskonferanse i Sverige for ungdommer i alderen 14-18 år.

Jeg gikk og følte på det hele uka. Jeg ante ikke hva jeg skulle studere og visste ikke hva jeg skulle gjøre.

Foreldrene ble overrasket.

Riktig nok var hun født og oppdratt i troen til Jesu Kristi Kirke av Siste agers Hellige [sic], men i en lengre periode hadde hun vært lite ivrig på å gå i kirken.

Jeg følte ikke at det var min tro, sier Anna. Nå kjennes det annerledes.

Jonathan har alltid visst det, sier han, har alltid planlagt at når han er 18 skal han ut på misjon.

Jeg ser hvor mye evangeliet og kirken har hjulpet meg i mitt liv, og jeg vil gjerne dele det.

Men først må han bli ferdig med videregående. Nå går han i tredje klasse på Nesbru videregående skole, studiespesialisering. Mens klassekameratene forbereder vårens russefeiring, planlegger han misjonstur.

Russefeiringen skal han ikke være med på. – Nei! Den kommer midt i eksamenstiden. Jeg vil heller fokusere på skolen.

Målet med misjonen er å nå så mange som mulig.

Anna og Jonathan har venner både i og utenfor mormonerkirken, men verdireglene de følger deles ikke alltid av samfunnet rundt.

Vi banner ikke, drikker ikke alkohol og bruker ikke tobakk, sier Jonathan.

Det er ok å ha kjæreste, men først etter fylte 16 år, og dating bør helst skje i grupper. Sex må vente til ekteskapet og det varer også etter døden, til evigheten og forbi.

Og nå velger jeg å bruke to år av livet mitt på dette, sier Jonathan som opplever at valgene hans blir respektert av jevnaldrende når han forklarer seg.
Vi er annerledes enn andre mennesker på vår alder, men vi har ikke noe imot dem. Vi respekterer at ikke alle mener det samme som oss.

Da Annas brev kom i postkassen hadde hun mest lyst til å gjemme seg bort og åpne alene.

I stedet ble hun stående og lese opp høyt, med familie rundt seg og venner i USA følger med. Midt i brevet står det hvor hun skal. Og når det er avreise. Alpene. 27. mars. Første stopp blir England for et seks ukers krasjkurs.

Akkurat det området hun ønsket seg, sier Anna, som ble kjempeglad. Med en bestefar fra Sveits har hun lyst til å bli bedre kjent med området, og hun har allerede sveitsisk pass.

Jonathan vet ennå ikke hvor han skal, men han har meldt at han er tilgjengelig fra 1. juli.

Mens han venter på nærmere instrukser, går tiden til forberedelser: Tannlegesjekk, legesjekk og påfyll av vaksiner.

Som en del av forberedelsene har han laget middag hjemme en dag i uken. Skal man frelse andre for evigheten, kan man ikke sulte i hjel ved brødboksen. Best liker han å lage egne favoritter.

Pizza og taco og sånn. Jonathan skal få svar innen begynnelsen av april.
Jeg har lyst til å oppleve noe nytt. Nytt land, nye muligheter, sier han.

Men hvilket land han aller helst ønsker seg?

Han nøler litt.

Jeg tenker at Gud velger for meg, så det er greit uansett hvor jeg kommer. Det ordner seg. Jeg kommer til å være fornøyd uansett.

Tirsdag denne uken fikk Jonathan brevet han har ventet på.

Han reiser 31. juli. Til «Alpine mission», en misjon bestående av deler av Tyskland, hele Østerrike og Sveits.

Fornøyd?
Kjempe fornøyd.”