En stille bønn for maten
Hver dag, før jeg spiser varm lunsj med 20 ivrige fem- og seksåringer i barnehagen der jeg jobber, så bøyer jeg hodet mitt og takker min himmelske Far for maten i stillhet. På begynnelsen av barnehageåret spurte flere av barna meg hva jeg gjorde. Jeg svarte hver gang at jeg takket Gud for maten. Dette førte ofte til en diskusjon mellom barna. – Tror du på Gud? ‒ Jeg tror på Gud. – Min mamma tror ikke på Gud, og så videre.
Forrige uke var det et av barna som sa til meg: “Du har ikke takket for maten din.” Jeg sa at, jo, jeg hadde det, men at barnet bare ikke hadde sett det. Så fortsatte jeg: ‒ Hjemme hos oss takker jeg for maten sammen med min mann, og der sier vi det høyt. Gutten som satt ved siden av meg gjorde store øyne og kikket på meg som om dette var et mirakel. ‒ Gjør sønnen din det samme, spurte han. Jeg var takknemlig for at jeg kunne svare at, ja, det gjorde han.
Jeg fikk også høre at ett av barna som jeg har blitt så glad i, hadde sagt til mammaen sin, “min lærer er helt sikkert et Guds barn, fordi hun snakker med ham hele tiden.” En jente som i fjor høst sa at hun ikke trodde på Gud, fortalte meg i april at hun hadde begynt å tro på ham, og “hvis man tror på Gud, tror man også på Jesus, Maria og Josef.” Hele ansiktet hennes strålte av stolthet over at hun hadde lært noe som tydeligvis var viktig, og hun smilte fra øre til øre.