Våre norske pionerer

Judith Sofie Jacobsen Fluge

I Bergen menighet

Jeg ble født 3. oktober 1934 av gode foreldre i Bergen. Mine foreldre var begge innflyttere: far fra Nord-Norge og mor fra Møre. Mor var hjemme med meg som vanlig var den gang og far fant jobb der det var jobb å få. Vi klarte oss på et vis.

I slutten av 1939 flyttet vi til en ny leilighet. I den nye gaten vår bodde det mange barnefamilier og det viste seg at mange av dem var medlemmer av “mormonkirken”. Jeg var jo bare fem år gammel, så dette hadde ingen betydning for meg. Senere fikk jeg vite at gaten vår ble kalt “Lille Utah”. To jenter som var fem, seks år eldre enn meg, var medlemmer av denne kirken og disse jentene var Oddlaug Nilsen Mørklid og Inger Mikkelsen Hoff. De passet meg, og noen ganger tok de meg med til barneforeningen i denne kirken. Jeg gikk syv år på skolen med Amy Fløisand som var fra en av familiene i gaten, men i 1948 ble det en forandring. Nesten alle medlemmene reiste da til Amerika og Sion. Jeg forsto ikke så mye av dette, men Fløisand, Mathisen, Berentsen, Fosse og Kahrs forsvant fra gaten vår. En familie Mikkelsen ble igjen, pluss noen enslige medlemmer. Tiden gikk og jeg var aldri tilbake i Vaskerelven 1 (der kirken holdt til), men så da jeg var 17 år, leste jeg at misjonærene skulle ha et engelsk-kurs i kirken, og jeg med mine svært begrensede engelskkunnskaper meldte meg på. Men da kurset var over gikk jeg ikke tilbake til kirken.

Et nytt liv

En ettermiddag i 1952 var en venninne og jeg en tur til byen. Vi pleide å gå på kino eller bare en tur på strøket, men i vår vei gikk vi forbi “mormonkirken”, og så bestemte vi oss for å ta en tur dit. Vi kjente jo flere der. Og slik ble det. Vi kom da til 18-møtet og traff Oddlaug, Inger og Elly. Jeg hadde det veldig greit, så da vi kom hjem igjen ville jeg fortsette å gå i denne kirken, Jesu Kristi Kirke av Siste Dagers Hellige, men min venninne ville ikke. Slik ble begynnelsen på et nytt liv for meg. Jeg likte jo godt disse greie misjonærene som var der, og det trakk en del. De underviste meg litt.

Men så i mai fikk jeg vite at kirkens leder, president David O. McKay skulle komme til Oslo på besøk med familien sin. Jeg jobbet på kontor og var 17 år, og måtte be om å få tidlig ferie i juni fordi jeg ville gjerne høre denne store mannens budskap. Jo, jeg fikk ferie, kjøpte billett til toget og ordnet med et sted å bo. Men så kom sjefen min og sa at jeg ikke kunne ta ferie likevel. Men jeg hadde bestemt meg og sa at jeg ikke kunne forandre billetten, så det ble til at jeg sa opp stillingen. I juni reiste jeg til Oslo med misjonærene i Bergen, til kirken i Osterhaugsgaten. Ingen andre medlemmer fra Bergen reiste innover, det var ikke vanlig på den tiden. Møtene med profeten var helt fantastiske. Han snakket direkte til meg og jeg følte at jeg forsto hvert ord han uttalte. Han måtte være en Herrens mann, denne da 79 år gamle mannen. Så høyreist og flott med sitt hvite hår som en aura rundt hodet sitt. Jeg kjente det i hjertet, følelsen var så sterk at jeg måtte bare bli døpt i denne kirken.

Ventetid

Jeg fikk anledning til å følge president McKay og familien på sightseeing i Oslo og ble også kjent med Gösta Berling fra Drammen. Da jeg kom hjem fra denne fantastiske turen til Oslo, spurte jeg hjemme om å få bli døpt, men svaret var “NEI”. Dette var bare en kortvarig interesse for meg, mente de. Men slik ble det ikke. Jeg fikk meg ny jobb og dagene ble fylt av møter og aktiviteter. Søndag kl. 11 var det søndagskole og kl. 18 var det nattverdsmøte, mandag korøvelse, tirsdag kvinneforening, onsdag ungdomsforening og iblant var det fireside med leker og konkurranser på fredagene. Noen av oss unge jenter overnattet på loftet i Vaskerelven 1. Livet var herlig. Jeg fikk en hybel i huset hvor vi bodde, så hadde jeg mulighet til å invitere ungdom og misjonærer hjem dit. To år gikk og jeg levde som et medlem hele tiden og arbeidet med forskjellige ting, så nå måtte vel mine foreldre innse at jeg hadde funnet min kirke. Mine foreldre sa “JA” og den 10. april 1954 ble jeg døpt i Jesu Kristi Kirke av Siste Dagers Hellige av min gode venn Gösta Berling, og misjonspresidenten kom også over fra Oslo og bekreftet meg som medlem etter dåpen. Det var en sterk opplevelse og jeg følte at nå var jeg ren og verdig.

Frithjof

Våren 1955 ble det igjen en forandring i mitt liv. En voksen bror kom hjem til Bergen for å ta seg av sin kreftsyke far. Denne flotte, intelligente professoren var bror Frithjof Fluge. Dessverre var han 22 år eldre enn meg, og to år yngre enn min far, men hva gjør man med en forelsket person? Det går ikke an å snakke dem til fornuft. Det var vel han som skulle vært den fornuftige, men vi ble veldig glad i hverandre.

Sommeren 1956 giftet vi oss og året etter fikk vi en sønn som dessverre ikke fikk leve opp. Grusom opplevelse. Men etter å ha grått i tre måneder, begynte jeg i ny jobb, som var den beste medisin. Gleden var stor da vi året etter fikk en herlig liten jente: Linda-Merethe. Noe så herlig å bli mamma. Å kose for et lite barn som er så avhengig av stell, mat og masse kjærlighet. Fantastisk. Frithjof var nå blitt oversetter for kirken under president Ingebrigtsen, Gundersen og Peterson.

Jeg ble lærer i barneforeningen og elsket å arbeide med flanelltavlen. Jeg klippet ut bilder fra kirkens blader og oversatte historiene fra engelsk og hadde flanell på baksiden. Da Linda var seks, syv år så kjøpte jeg en liten manufakturforretning i nærheten av hvor vi bodde, slik at Linda kunne komme dit ned når skolen var omme. Dette fungerte bra. Årene gikk og da Linda var over 10 år så ble jeg gravid igjen, men sponatanaborterte. Heldigvis ble jeg snart gravid igjen og fikk Veslemøy, og ca. 22 måneder senere fikk jeg Tone. Men da kunne jeg ikke få flere barn. Jeg hadde nemlig fått de tre jentene med keisersnitt. Men du, så rike vi var blitt!

Vi ble mindre aktive i en periode, men jeg hadde alltid et sterkt vitnesbyrd. I 1968 ble Frithjof psykolog på A-klinikken. Tiden gikk og barna vokste til. Det året Veslemøy ble seks år, i 1975, startet jeg og en annen førskolen på Nordnes og denne drev jeg i 11 år, men da var jeg blitt over 50 år og følte at jeg ville gjøre noe annet. Men de årene jeg jobbet på førskolen hadde barna mine mulighet til å komme og være sammen med oss der. Det var trygt og godt.

Til tempelet

Våren 1980 kom regissøren Vibeke Løkkeberg til førskolen min og hyret meg til å være guvernante for barna som skulle spille i filmen “Løperjenten”, og dette gjorde vi om sommeren. For lønnen kjøpte jeg tre Bergensbunader som jeg broderte for å ta med til USA sommeren 1981. I Salt Lake City bodde Veslemøy, Tone og jeg hos min manns søster Edna og min svoger Johannes Langeland, og vi hadde noen fantastiske uker, sammen med hele den store familien til gamle Anna Fluge. Vi kom mye nærmere kirken da vi var der borte. Tabernakelet og tempelplassen var og er mine favorittsteder. Den ånden og freden som jeg føler der er fantastisk. Da vi kom hjem fra USA begynte jeg å gå fast i kirken igjen hundre prosent, og Veslemøy bestemte seg for at hun ville bli døpt dagen etter at hun fylte 12 år. Jeg ville begynne forsiktig siden jeg ikke hadde vært i kirken på en stund, men jeg hadde ikke vært tilbake mange måneder, så ble jeg kalt som lærer i Hjelpeforeningen i det som het “kulturell lekse”. Det var veldig spennende og lærerikt for meg. Senere ble det andre typer lekser, men så ble jeg rådgiver i Hjelpeforeningen i distriktet, noe som medførte mer reising på Vestlandet. Dette varte i flere år. I 1992 giftet Tone seg i Salt Lake tempel med sin kjære Michael. Da hadde Veslemøy kommet hjem fra sin misjon i England, der hun var fra 1991-1992. I april 1993 døde min elskede mann. Vi hadde da vært gift i 37 år, men jeg var takknemlig for at han fikk hvile. Han hadde noen kjedelige plager de siste årene. Veslemøy kom hjem fra USA hvor hun var begynt å studere og traff Jørn Ivar Berg som hun ble viet til i Stockholm i desember 1993. Dagen før de ble viet mottok jeg min egen begavelse. Søster Weggersen var min ledsager, og jeg følte som jeg ble døpt på ny. En ny sterk opplevelse for meg. I 1995 dro Tone, Michael, Veslemøy, Jørn Ivar og jeg til London tempel og jentene ble beseglet til meg og sin avdøde far. Dessverre var ikke vår eldste datter Linda med. Det var fantastisk å få være tilstede i Veslemøy og Jørn Ivars vielse. Virkelig stort. I alle år har jeg elsket å reise til tempelet. Jeg arbeidet i mange år med genealogisk arbeid, og det er herlig å kunne få gjøre det arbeidet for alle de som venter.

Følelsen jeg har når jeg er i tempelet kan nesten ikke beskrives, men jeg er født på ny og ren, fordi jeg gjør noe godt. Livet er herlig.

Det gode liv

På mine gamle dager, eller skal vi si, for 11-12 år siden, fikk jeg i oppdrag å være ansvarlig for Institutt for en gruppe på ni voksne medlemmer. Flere grupper ble startet opp den gangen, men bare vår gruppe holder koken. Det har nok vært endel frafall, men vi har fått nye interesserte. Vi er nå åtte deltagere i alder 67-91 år. Vi finner våre leksjoner i Liahona. Det vil si, vi bruker talene fra generalkonferansene som lekser. Vi leser gjennom og diskuterer emnet. Etterpå har vi et måltid sammen. Én ting er sikkert: Alle elsker det og gleder seg til hver gang vi møtes. Jeg bor bare noen minutter fra kirken, det var og er mitt viktigste holdepunkt i livet. Jeg er utrolig rik og velsignet. Mine tre døtre har det godt og har fine menn i sitt liv. De har gitt meg tolv herlige barnebarn fra 6 til 37 år. Jeg får stå opp av sengen hver dag og pusle litt med mange ting. Jeg har gode venner i og utenfor kirken, og bor i en flott by. Hva kan man ønske mer? Ikke vet jeg. Mitt vitnesbyrd er så sterkt og jeg elsker Kristus og hans eksempel. Skulle så gjerne ha Kristi lys i mitt ansikt.

Jeg holdt en tale i august og snakket om hva jeg har gjort i livet mitt og om det å ha forbilder og eksempler å følge. Da jeg sto der og så utover medlemmene og besøkende ble jeg klar over at ingen andre som var tilstede hadde vært med i kirken da vi holdt til i Vaskerelven i Bergen sentrum. Jeg var eneste gjenlevende fra den perioden på femtitallet. Da forstår man at man begynner å bli gammel! Men eldste medlem i Bergen er jeg likevel ikke. Både Åge Johansen og Else Sælen ble døpt henholdsvis åtte og fjorten år gamle, og har dermed vært medlemmer lenger enn meg.