Sagt av Siste Dagers Hellige
Våg å sikte litt høyere!
For ikke så lenge siden var jeg ute og spilte golf med President Eyring. Vi stoppet og ventet på et hull fordi det var mange mennesker der, og da tenkte jeg at nå må jeg benytte muligheten og spørre ham litt til råds. Så jeg sa “President, jeg skal holde tale på stavskonferansen, jeg skal snakke til ungdommen, hva skal jeg si?” Han bøyde hodet sitt i ett par sekunder også sa han: “Du må få dem til å forstå det evige perspektivet. Selv om vi må sette oss kortsiktige mål og jobbe daglig med dem, så må man ha et evig mål som man må jobbe mot. Snakk om når du spiller golf, du setter jo alltid høye mål.” Når en profet har sagt at jeg kan snakke om golf fra talerstolen så gjør jeg det.
Jeg har spilt golf i 35 år, 23 år som profesjonell, og hele tiden så satte jeg meg mål. På begynnelsen av sesongen, fikk jeg tre eller fire ark med terminlister til forskjellige “tourer” som jeg da skulle spille på, eller steder jeg da skulle reise til. Da satt jeg meg ned med timeplanen og så tenkte jeg: “Okay, nå må jeg lage målsetninger.” Det begynte først med “Hva var målet mitt for slutten av året? Hva vil jeg oppnå?” Etter at jeg hadde gjort det så begynte jeg å dele det opp. Da tok jeg først per måned. “Okay. Jeg skal spille tre turneringer den måneden her, fire den neste, og så fri i et par uker.” Deretter bestemte jeg meg for at jeg måtte sette kortsiktige, små mål. Og selvfølgelig: de måtte da også være i samsvar med sluttmålet mitt, for ellers ble det bare kaos.
Så begynte jeg sesongen, og litt etter litt, etter at jeg hadde spilt noen turneringer, så måtte jeg revurdere hva jeg hadde gjort og om jeg måtte gjøre noen forandringer så gjorde jeg det. Så gjennom hele året lagde jeg nye, kortsiktige mål. MEN, det endelige målet forandret seg ikke.
Når jeg er ute og spiller med President Eyring, så liker han, når jeg skal slå ut (det første slaget, det som da som regel går lengst) å stå akkurat bak meg, så han ser ballbanen til ballen min. Han står bak og så sier han “Cecilie, hvor sikter du hen?” Og jeg sier “Ser du det huset der? Det har et skråtak, og på venstre side av det taket, der sikter jeg, eller ser du det treet som har fem grener som stikker ut? Jeg sikter på den grenen til venstre.” Da sa han en gang “Okay Cecilie, sikt litt høyere.” Jeg bare sa, “oh okay,” og da forsto jeg det - han ville at jeg skulle sikte litt høyere. Jeg skulle pushe litte grann mere, at jeg skulle løfte blikket litegran, så jeg da kunne faktisk se ‘det evige målet mitt.’
Jeg har tjent i Unge Kvinner i Fredrikstad i 11 år. Og nå har jeg gleden av å tjene i Unge Kvinner i staven, og det jeg har oppdaget er at de gir ikke seg selv nok kreditt. Jeg ser mer potensiale i dem enn det de gjør og jeg ønsker å pushe dem litt ekstra så de kan nå sitt evige potensiale. Og jeg så jo også selvfølgelig på golfbanen at jeg ikke hadde satt meg selv høye nok mål, eller gitt meg selv nok kreditt i forhold til det President Eyring sa til meg.
Treneren min, Reeve, hun er medlem av Kirken, og hun er utrolig dyktig. Hun sa til meg en dag vi sto og sjekket litt på svingen min: “Cecilie, hvis du tar det venstre kneet ditt og så dytter du det litt mot det høyre kneet i baksvingen, da får du bedre hofterotasjon og da får du bedre skulderrotasjon og då får du en skikkelig knall start på nedsvingen og du får mye mer tid til å svinge gjennom og da får du mer kraft, og da slår du lenger. Slår du lenger, ja, da er det lettere å spille, for da har du kortere avstand igjen.” Jeg begynte å gjøre det jeg, og det fungerte! Så da tenkte jeg “Okay, da skal jeg gjøre det hver eneste gang.”
Ved et senere tidspunkt kom hun og sa til meg “Cecilie, du sliter med dette her og dette her, men det å bøye det venstre kne mot det høyre i baksvingen din, hvorfor var ikke det noe problem?” Og da sa jeg: “Men hallo, det funka jo, selvfølgelig så vil jeg da gjøre det,” og da sa hun “Okay, husk på det da, i alle deler av livet ditt,” for hun sammenligner selvfølgelig alltid evangeliet med golfen.
Jeg tenkte da på dominoeffekten av at jeg bøyde inn kneet, da fikk jeg mere hofterotasjon, mere skulderrotasjon, og da blir det mere kraft. Leser jeg skriften, ber jeg, går jeg i kirken. fytterakkern for en kraftfull “kirke-sving” jeg får da! Det må jo bli knallbra! Jeg hadde da et mål på hva jeg skulle gjøre og fulgte det. Treneren min, Reeve, så alltid mitt evige potensiale, hun hadde ALLTID mer tro på meg enn det jeg hadde og hun pushet meg til å bli bedre enn det jeg trodde jeg kunne bli.
Det er et sitat som jeg rådigger, men jeg må ta det på engelsk for det høres bedre ut. “There is no growth in the comfort zone, and there is no comfort in the growing zone!” Vi må sette blikket litt høyere, vi må se det evige perspektivet og det skal være litt ubehagelig hvis man skal vokse og utvikle seg når man setter evige mål!
I oktober var det 17 år siden mammaen min døde. Jeg satt og holdt hånden hennes da de slo av respiratoren. Og da sa jeg til himmelske Far: “Nå MÅ jeg vite. Er dette evangeliet sant? Er det sånn at jeg kan se mamma igjen? Er det sånn at jeg kan være i en evig familie med moren og faren min som nå da begge er borte?” Og jeg fikk et klart svar om at ja, det er det. Og da måtte jeg jo lage en plan da, for hele familien min er ateister. Det er helt vilt. Ingen tror på Gud.
Jeg hadde ikke noe forståelse for dette før jeg begynte å lære om evangeliet og ikke hadde de heller, og da jeg ble døpt den 14. november 2002 så begynte de å trekke seg tilbake. Og da tenkte jeg “Okay, er dette verdt det? Er det verdt å trekke seg bort fra familie og venner fordi jeg har funnet ut at noe er sant?”
Det første jeg tenkte på da var Joseph Smith, hva han sa etter at han hadde sett det første syn.
“Jeg visste det, og jeg visste at Gud visste det. Men jeg kunne ikke fornekte det, heller ikke våget jeg og gjøre det. I det minste visste jeg at ved og gjøre det, så ville jeg krenke Gud” og det var ikke jeg interessert i heller – å krenke Gud. Jeg visste at jeg hadde funnet sannheten, og nå måtte jeg begynne å jobbe.
President Eyring sier “løft blikket” og det var det jeg gjorde. Vennene mine forsvant, deler av familien min forsvant og det gjorde fryktelig vondt. Men jeg visste at en dag så skal jeg gi mamma en klem igjen, fordi jeg har jobbet hardt med mitt evige mål og jeg vet at jeg skal være en del av en evig familie.
Det første målet jeg satte meg var jo selvfølgelig at jeg skulle komme meg til tempelet. Og jeg planla, jo det var det kneet inn, vri hofta, skuldrene rundt, - jeg leste, jeg ba, jeg gikk i kirken, jeg sa ja til alle kall. Jeg tjente menneskene rundt meg, og når jeg reiste rundt og spilte golf, prøvde jeg å være den beste misjonæren jeg kunne være.
Selvfølgelig hadde jeg jo bestemt meg for at jeg først skulle dra til tempelet når han høye, mørke, kjekke mannen med six-pack, tempelanbefaling, han som var snill mot moren sin, som var glad i barn, som hadde en litt fet bankkonto og du vet alt det der, når han kom løpende og ville gi meg en ring, DA skulle jeg dra til tempelet.
Det er nå 17 år siden. I løpet av disse 17 årene har jeg har fått meg en tå-ring, jeg har en tommel ring, og en ørering, men ingen giftering. Men forandrer det målet mitt? NEI! Forandrer det doktrinen om at det å ha en evig familie er det viktigste? NEI! Det betyr ikke at jeg da som idrettsutøver, skal akseptere og “settle for second best” at jeg skal ta det som er nest-best, jeg gidder ikke det. Jeg har et mål, og det vil jeg oppnå!
Og det er det jeg ser ungdommen gjør nå. “They settle for second best.” De godtar det som er nest-best i stedet for å vente på det som er enda bedre! De sikter ikke høyt nok! Jeg skulle ønske at de kunne vite hvilket potensial de har og virkelig ha tro på det, virkelig våge å være annerledes og vente på prinsen eller prinsessen som er verdig til og ta del i det målet de har satt for seg selv.
Ja, jeg har vært i tempelet, ja jeg har blitt beseglet til min familie, og ja jeg jobber livet av meg nå for at jeg en dag skal være sammen med mamma og pappa igjen. Og jeg håper at jeg ser dere alle der. Og jeg venter fremdeles på en mann som kan ta meg med til tempelet. Men målet er fremdeles det samme! Og målet er “litt høyere” så jeg må ut av komfortsonen min for å oppnå det.
Himmelske Far er utrolig glad i oss, han kommer til og hjelpe oss og sette alle disse målene som vi må våge å sette oss, og Han hjelper oss å nå dem. Husk på dominoeffekten, husk på det at det er litt vondt og vanskelig å vokse. Men det er verdt det. Himmelske Far er heiagjengen vår. Skriftene er det kartet vi må lese for å komme oss dit vi skal. Og himmelske Far sender engler hele tiden for å hjelpe oss så vi ikke skal gi opp. Jeg vet at jeg ikke skal gi opp og at dette evangeliet er sant. Og jeg vet at en dag, en dag skal jeg være sammen med Ham igjen. Og med mammaen min.