Bare digitalt: Å eldes i trofasthet

Omsorgsperson? Ta vare på deg selv også

Av Koji Okumura

Artikkelforfatteren bor i Yamanashi prefektur i Japan.

Å ta vare på en annen kan kreve mye av deg, så det er viktig å finne styrke når du kan.

I Japan arver tradisjonelt den eldste sønnen eller datteren foreldrenes hjem og tar seg av sine foreldre når de blir gamle. Ektefellen til denne sønnen eller datteren føler naturligvis et ansvar for å ta seg av sine svigerforeldre. Selv om denne tradisjonen har blitt mindre og mindre vanlig, er det fremdeles mange familier som lever på denne måten. Det kan føre til konflikter, selv når man viser omsorg.

Utmattelse blant omsorgspersoner

Dette var tilfelle for moren til en av mine tidligere kolleger. Stadige krav og klager fra svigermoren reduserte omsorgspersonens motivasjon til å yte tjeneste. Omsorgspersonen begynte å mislike svigermoren, i den grad at hun ønsket at hun skulle dø.

Gradvis ble omsorgspersonens fysiske og psykiske energi tappet. Hun ble syk selv. Som følge av dette, tok min kollega ofte betalt permisjon eller justerte timeplanen sin slik at hun i sin tur kunne ta seg av sin mor. Hun ble omsorgspersonen til en omsorgsperson.

Selv om omsorgspersoner i alle aldre kan oppleve utmattelse, er problemet spesielt akutt blant dem som er over 65 år, når en eldre person tar seg av en annen, for eksempel en person som tar seg av sin ektefelle. Forskning viser at omsorgspersoner i alderen 66–96 år som opplever stress, har 63 prosent høyere risiko for å dø enn de som ikke er omsorgspersoner.¹

Støtte til omsorgspersoner

Omsorgspersoner trenger støtte i innsatsen de gjør for å hjelpe andre. Mange familier har lært hvordan de kan støtte en omsorgsperson på fantastiske måter. For eksempel, min hustrus foreldre bodde i nærheten av havet i Chiba prefektur i Japan. Men etter hvert som de ble eldre, begynte barna å bli bekymret for helsen deres.

En av deres eldre døtre oppfordret dem til å flytte nærmere henne, i Osaka, hvor hun kunne være en primær omsorgsperson for dem. Men alle barna kom sammen for å støtte sine foreldre og sin søster – finne og bygge om et hus, forstå foreldrenes behov og respektere deres uavhengighet slik at de fullt ut kunne motta glede og lykke i sitt nye liv på det nye stedet.

Min hustrus far, som har demens, begynte å gå til et pleiesenter i nærheten, hvor han gleder seg over å være sammen med andre eldre istedenfor tilfeldig å vandre rundt i nabolaget. Selv om vi er langt borte, liker min hustru å ha en doktrinær samtale med sine foreldre hver søndag via Internett, hvor de oppmuntrer hverandre og viser hverandre kjærlighet. Og hun tar ofte kontakt med søsteren sin for å se hvordan det går i hennes rolle som omsorgsperson.

Omsorg for omsorgspersoner

Omsorgsgivning forekommer under mange forskjellige omstendigheter. I mange tilfeller må omsorgspersoner reise for å gi omsorg. I andre tilfeller kan vedkommende som blir tatt vare på, bo i omsorgspersonens hjem. Omsorgsgivning krever ofte tilpasninger i omsorgspersonens fysiske, psykiske og økonomiske situasjon, og i forholdet til ektefellen, barna og lokalsamfunnet.

I Japan er det intet system for sykepermisjon. I stedet bruker omsorgspersoner alle sine feriedager. Deretter forhandler de enten om at arbeidsgiveren tilpasser arbeidstiden, eller de avslutter arbeidet helt for å gi omsorg på heltid. Ifølge data fra den japanske regjeringen, trakk omtrent 90 000 personer i 2017 seg tilbake fra sitt arbeid for å sørge for omsorgsgivning hjemme.²

Omsorgspersoner kan bli fanget midt i ønsket om å hjelpe mens de selv trenger hjelp. De ønsker ikke å klage til eller skuffe dem de har omsorg for, de føler faktisk press for å prøve å oppfylle enhver forventning de måtte ha. Mange omsorgspersoner yter stor innsats og gir store ofre over lange perioder. Uten sosial støtte kan de bære smerten inni seg. Noen lider av angst, depresjon og fysisk eller psykisk utmattelse. Omsorgsgivning påvirker livskvalitet, og videre, i henhold til forskning, er det svært sannsynlig at omsorgspersoner over lang tid vil føle seg tynget og deprimert.³

Det er viktig for omsorgspersoner å forstå at de skulle:

Ikke skamme seg over å dele sine bekymringer og utfordringer med andre.
Lære å stole på familiemedlemmer og eksterne ressurser.
Ta imot støtte fra forskjellige kilder.

Forskere har prøvd å identifisere faktorer som lindrer omsorgspersonenes byrder og finne metoder som vil forbedre deres fysiske og mentale velbefinnende. De har funnet ut at disse tingene hjelper:

Dele kunnskap om utfordringene hver omsorgsperson står overfor, herunder en forståelse av stadier innenfor omsorgssvikt.
Øke inngripen fra familien.
Forstå og gjøre bruk av samfunnets ressurser.
Benytte seg av sosial støtte, både innenfor og utenfor familien.
Lytt omhyggelig til omsorgspersonens behov og ønsker.
Få med flere personer for å lette omsorgspersonens byrde.

Første og andre bud

Vår Frelser, Jesus Kristus, er selvfølgelig mester-omsorgspersonen. Og vi kan lære mye om Kristus-lignende omsorgsgivning ved å studere det han refererte til som det første og andre store bud:

“[Jesus] sa til ham: Du skal elske Herren din Gud av hele ditt hjerte og av hele din sjel og av all din forstand.

Dette er det største og første bud.

Men et annet er like stort: Du skal elske din neste som deg selv” (Matteus 22:37–39).

I disse versene tror jeg Herren gir oss en veiledning som er spesielt nyttig for omsorgspersoner. For det første, elsk Herren. Forsøm ikke de enkle tingene som fornyer deg åndelig. Be. Les i Skriftene. Finn fred i hjertet. Føl kraften og styrken i vår himmelske Faders kjærlighet til deg.

Du er sannsynligvis allerede fylt med kjærlighet til din neste – i dette tilfellet personen du har omsorgen for. Men er du også glad i deg selv på en rettferdig måte? Å ta vare på en annen kan kreve mye av deg, så det er viktig å fornye din styrke når du kan. Hvis du virkelig “elsker din neste som deg selv”, vil du ønske å fornye din styrke slik at du holder deg sterk og kan fortsette å tjene.

Styrk deg selv

Eldste Jeffrey R. Holland i De tolv apostlers quorum sa:

“For de av dere som oppriktig prøver å bære en annens byrder, er det viktig at dere styrker dere selv og bygger dere opp igjen når andre forventer så mye av dere og tar så mye av deres energi. Ingen er så sterke at de aldri føler seg trette eller frustrerte eller ser behov for å ta vare på seg selv …

Omsorgspersoner trenger også omsorg. Man må ha drivstoff på tanken før man kan gi det til andre.”⁴

Og president Henry B. Eyring, annenrådgiver i Det første presidentskap, sa: “Selv om langvarig og kjærlig tjeneste for andre blir rikt belønnet, har dere lært at det finnes fysiske, følelsesmessige og økonomiske grenser for hva som er mulig. Den som gir omsorg lenge nok, kan bli den som trenger omsorg.”⁵

Omsorgspersoner som Kristi disipler

Omsorgspersoner og ledere i Kirken skulle samarbeide om å møte de spesielle utfordringene i hver familie, herunder arbeid, fysiske og psykiske utfordringer og problemer knyttet til familie og ekteskap. Omsorgspersoner skulle oppfordres til ikke å overvurdere sine egne evner under stress og i vanskelige tider, og de skulle jevnlig bli minnet på å ta seg tid til å gjenvinne sin styrke.

Av erfaring, både som terapeut og i min egen familie, har jeg sett at omsorgspersoner ofte føler at de må gjøre alt på egenhånd. Dette er ganske enkelt ikke riktig. Omsorgspersoner som ikke vil ta imot hjelp, vil nesten alltid bli utbrent på et eller annet tidspunkt. De må la andre hjelpe dem. De trenger å rådføre seg med familie, venner, ledere i menigheten eller grenen og omsorgsbrødre og -søstre. De som ønsker å hjelpe en omsorgsperson, må respektere hans eller hennes ønsker om å velsigne og ta vare på sin kjære.

Her er noen ting som kan være nyttige å drøfte sammen:

Hvilken støtte er tilgjengelig fra familiemedlemmer?
Hva ville gi omsorgspersonen anledninger til å hvile i noen minutter, eller til og med en time eller to?
Hvor ofte er det nyttig å få besøk? Hva slags besøk?
Hvordan kan omsorgspersonen finne tid til å fornye pakter ved å gå i tempelet, gå i kirken og motta nadverden?
Hvordan kan omsorgspersonen ha nytte av bare å snakke med noen?
Er det behov for hjelp med mat, transport eller offentlige ressurser?

Som medlemmer av Kirken, søker vi å bli Kristi sanne etterfølgere. Vi skulle “gi av [våre] midler til de fattige – enhver ifølge det han har – ved å fø de sultne, kle de nakne, besøke de syke og yte dem hjelp, både åndelig og timelig ifølge deres behov” (Mosiah 4:26). Som siste dagers hellige, liker vi å yte tjeneste. Det er vidunderlig å se barn ta seg av sine foreldre. Det er også vakkert å se omsorgsbrødre og -søstre hjelpe dem, oppløfte deres sjel og dele deres byrder.

På samme tid må omsorgspersoner og de som støtter dem “se til at alt dette gjøres i visdom og orden, for det forlanges ikke at et menneske skal løpe hurtigere enn han har styrke til” (Mosiah 4:27).