Overvinn verdens bekymringer
Av eldste Hans T. Boom
i De sytti
Verdens bekymringer må ikke avlede meg fra å adlyde Guds ord.
Hele ettermiddagen syklet jeg rundt fra den ene virksomheten til den andre på jakt etter en jobb.
Illustrasjoner: Liam O’Farrell
Selv når vi blir lovet store velsignelser, vil vi miste disse velsignelsene hvis vi er opptatt av verdens bekymringer istedenfor Herrens vilje. Dette kommer tydelig frem i én manns erfaring i gjenopprettelsens tidlige tid.
James Covel hadde vært prest i et annet trossamfunn i 40 år, men etter å ha hørt det gjengitte evangelium “sluttet [han] en pakt med Herren om at han ville adlyde en hvilken som helst befaling Herren ville gi ham gjennom profeten Joseph” (Lære og pakter 39, kapitteloverskriften). Gjennom Joseph sa Herren til Covel: “[Lytt] til min røst som sier til deg: Stå opp og bli døpt og vask bort dine synder idet du påkaller mitt navn, og du skal motta min Ånd og en velsignelse så stor som du aldri før har kjent” (Lære og pakter 39:10).
Covel forkastet imidlertid snart “Herrens ord og vendte tilbake til sine tidligere prinsipper og til sitt folk” (Lære og pakter 40, kapitteloverskriften). Herren sa om Covel at han “mottok ordet med glede, men straks fristet Satan ham, og frykten for forfølgelse, samt verdens bekymringer, fikk ham til å forkaste ordet” (Lære og pakter 40:2). Fordi han var så opptatt av verdslige bekymringer mistet Covel den velsignelsen Herren hadde lovet ham.
Skal jeg bli eller dra?
I mitt eget liv har jeg lært at vi ikke må la verdens bekymringer avlede oss fra å adlyde Herren. Jeg vokste opp i et vidunderlig og kjærlig hjem hvor mine foreldre underviste oss godt i evangeliet, og deres kjærlighet til oss gjenspeilet vår himmelske Faders kjærlighet til sine barn.
Da jeg var 16 år gammel, ble jeg invitert til å arbeide på en ranch i USA, med mulighet til en dag å bygge mitt eget hjem der. Dette appellerte til meg, siden mitt hjemland, Nederland, bare er et lite land, fullt av innbyggere.
Mine forfedre på min fars side følte faktisk alle et lignende ønske om å bo et annet sted. De flyttet til Indonesia, som tidligere var en nederlandsk koloni. Jeg kunne absolutt forstå hvorfor. I Indonesia er været fint, landskapene er vakre, og det er rikelig med plass. Genene mine inneholdt den samme vandringslysten som inspirerte forfedrene mine. Burde jeg også forlate mitt hjemland på jakt etter suksess og eventyr?
Midt i denne beslutningsprosessen ga far meg en kopi av et brev som misjonspresident Donovan van Dam hadde skrevet til ham og hans søstre mange år tidligere. President van Dam ba dem bli i Nederland og bygge opp Kirken der. Far fortalte meg at han hadde bestemt seg for å gjøre nettopp det. Og siden familienavnet Boom sto på brevet, var det nå min tur til å finne ut hva jeg skulle gjøre.
I årene etter 2. verdenskrig hadde mange medlemmer av Kirken utvandret til Amerika og Canada. Dette foregikk fremdeles på 1970-tallet, til tross for oppmuntring fra Kirkens ledere til å holde seg i sitt eget land og styrke Kirken der de bodde. Jeg bestemte meg også for å bli og bygge opp Kirken i Nederland, selv om jeg ikke helt forsto hva dette ville bety i fremtiden.
Avgjørelser, avgjørelser
Da jeg fullførte videregående skole på slutten av 1970-tallet, var den nederlandske økonomien kaotisk. Arbeidsledigheten var høy. Alt i alt virket ting ganske dystert. Det var vanskelig for avgangselevene å bestemme seg for hva de skulle gjøre videre.
Min far virket som grenspresident. Av og til snakket han med meg om muligheten for å reise på heltidsmisjon. Det ville naturligvis være en fantastisk ting å gjøre. Jeg hadde gledet meg til det hele livet.
Men jeg skjønte ikke hvordan det å reise på misjon kunne hjelpe meg å forsørge min fremtidige familie. Helt siden barndommen hadde jeg alltid hatt et stort ønske om en dag å finne mitt livs kjærlighet og bygge opp familien vår sammen.
Jeg var 17 år den gangen, og uten å vite hva jeg skulle gjøre videre, begynte jeg på neste utdannelsesnivå. Men etter noen uker fant jeg ut at denne studieretningen ikke ville gjøre meg lykkelig. Jeg var i tvil om hvorvidt den i det hele tatt ville gi meg en stabil jobb. Jeg vurderte å slutte på skolen.
Mor og far likte ikke dette. De sa at jeg bare kunne slutte på skolen hvis jeg hadde en jobb. De trodde nok at jeg aldri ville finne en på grunn av den økonomiske krisen. Hele ettermiddagen syklet jeg rundt fra den ene virksomheten til den andre. Til slutt ansatte et firma meg til å jobbe på lageret deres.
Min plan
Selv om jeg tok denne midlertidige stillingen, hadde jeg en plan. Jeg ville bli politi. Å arbeide for myndighetene ville være en stabil måte å forsørge min fremtidige familie på, og alt ville ordne seg.
Jeg husker den dagen jeg dro for å ta opptaksprøvene til politiskolen. Jeg tok toget tidlig om morgenen, og hele dagen gikk med til å ta alle slags prøver. På slutten av dagen ble jeg kalt inn på kontoret. De fortalte meg at jeg hadde bestått alle prøvene og at de gjerne ville ha meg, men fordi jeg var 17, var jeg for ung. De ba meg prøve igjen et år senere.
Alle drømmene mine falt i grus, og på hjemveien tenkte jeg: “Hva nå?” Hjemme lyttet far til min frustrasjon og tilbød seg å gi meg en velsignelse. Jeg forventet at Herren ville fortelle meg at alt ville ordne seg og at jeg ville bli tatt opp på politiskolen på mirakuløst vis. I stedet fortalte Herren meg at hvis jeg ville velge å sette ham først, ville jeg alltid ha brød på bordet og midler til å ta meg av min fremtidige familie.
En bedre plan
Svaret på mine bønner var, at det å sette Herren først for min del innebar å reise på heltidsmisjon. Jeg hadde alltid tenkt å gjøre det, men hadde ikke forstått hvordan det ene trinnet ville føre til det andre. Nå visste jeg at det jeg skulle gjøre, var å reise på misjon, og jeg ønsket å gjøre det så fort som mulig.
Den gangen var kostnaden for en misjon 10 000 gylden i gammel nederlandsk valuta, eller omtrent en årslønn. Jeg fortsatte å arbeide på lageret, og sommeren 1981 hadde jeg mine 10 000 gylden. Jeg hadde også fylt 18. Min far, grenspresidenten, sa at jeg var for ung til å reise på misjon, i likhet med distriktspresidenten og misjonspresidenten. På den tiden måtte man være 19. Men på min 18-årsdag gikk jeg til legen og tannlegen helt alene og fikk dem til å fylle ut sine deler av misjonærsøknaden.
På en eller annen måte klarte jeg å få mine ledere til å intervjue meg og sende inn søknaden min. Så ventet vi. Jeg visste ikke at far, som grenspresident, hadde mottatt et brev. Søknaden ble returnert til ham med beskjeden om at jeg var for ung. Men han hadde ikke ønsket å dele det med meg ennå, så han hadde det i dresslommen i flere uker uten å si noe til meg. Heldigvis hadde han i mellomtiden fått et nytt brev. Der sto det at i noen situasjoner var Brødrene villige til å la unge menn reise tidligere hvis de var godt forberedt. Snart ble jeg kalt og sendt til England London øst misjon. Misjonen ble mitt livs største velsignelse.
Herrens velsignelser
Tre måneder etter at jeg kom hjem fra misjon, møtte jeg mitt livs kjærlighet. Et år senere ble vi viet og beseglet i London England tempel. Økonomien var fortsatt ikke god, men jeg har alltid klart å ha en jobb og forsørge familien. Det har alltid vært brød på bordet og tak over hodet.
Som misjonær ble dette et av mine favorittskriftsteder: “I den grad du holder Guds befalinger, skal det gå deg vel i landet” (Alma 36:1). Med dette som rettesnor, bestemte jeg meg for å gjøre det min far hadde gjort – å bli i Nederland og bygge opp Kirken i mitt hjemland.
Eldste og søster Booms familie i 2019. Siden den gang har enda et barnebarn blitt født.
I dag er den lille grenen hvor jeg vokste opp, nå en herlig menighet hvor våre barnebarn nyter godt av mange venners selskap, samlet i et stort Primær. Våre sønner har gode jobber og er velsignet med brød på bordet. Jeg ser at mine avgjørelser har hatt innflytelse på neste generasjon, som også ønsker å sette Herren først i livet.
Jeg er takknemlig for at jeg tidlig i livet lærte at den rette avgjørelsen er å overvinne verdens bekymringer og sette vår himmelske Fader først. Han har gitt meg velsignelser som jeg ellers aldri ville ha fått.