Tro på alle evnenivåer
Vi kan alle bidra til å bygge opp Guds rike på unike og effektive måter.
Hvert menneske som lever på jorden, har forskjellige sterke sider og svakheter, evneområder så vel som begrensninger. Denne artikkelen handler om tre medlemmer av Kirken som lever med tilstander som medisinsk er definert som funksjonshemninger. Deres gode gjerninger beviser at særlig når det gjelder å følge Frelseren, er de absolutt i stand til å bidra til å bygge opp hans rike, å gjøre en forskjell og være et eksempel til etterfølgelse for andre.
Omsorgstjeneste med kjærlighet
President Juan Medina er grenspresident for andre gang, men denne gangen oppleves det litt annerledes. Denne gangen kan han ikke se folk i sin omsorgstjeneste. “Jeg mistet synet litt etter litt, men jeg mistet ikke evnen til å tjene som Herren alltid har gitt meg,” sier president Medina fra sitt hjem i Sonora i Mexico. “Det er et privilegium å kunne vise omsorg for mine brødre og søstre.”
Under covid-19-pandemien ringte president Medina hvert medlem av grenen for å høre hvordan det gikk med dem. Han sier at dette ikke bare hjalp andre, men også hjalp ham å føle seg mindre stresset og deprimert. “Det er ved omsorgstjeneste, enten noen har vist meg omsorg eller jeg viser omsorg for andre, at jeg blir kjent med Kristi sanne kjærlighet.”
President Medina sa at han er spesielt glad i å arbeide med nydøpte medlemmer. “Man kan se en tydelig forskjell på livet deres før og etter dåpen,” sa han. “Kjærligheten forandrer dem.”
Da president Medina ble spurt om utfordringene han står overfor, nevnte han ikke sin synshemning i det hele tatt. I stedet fokuserte hans kommentarer seg om dem som er borte fra nadverdsmøtet hver uke, og at han ønsker at de skal vite hvor mye de er savnet.
“Den største velsignelsen jeg har fått, er at livet mitt har forandret seg gjennom evangeliet,” sier han. “Å være blind har ikke forandret det.”
Flere hundre bringes til tempelet
Foto av Los Angeles California tempel: Jamie Dale Johnson
Det er få steder Heather Nilsson heller vil være enn i tempelet.
“Det er et vidunderlig sted fordi det bokstavelig talt er Herrens hus,” sa hun. Los Angeles California tempel er spesielt kjært for henne fordi det var der hun virket som misjonær. Mye av ordinansarbeidet hun utførte der, var for medlemmer av hennes egen familie.
Heather Nilsson
“Jeg fikk aldri møte min bestefar personlig,” men jeg ble kjent med ham i tempelet,” sa hun.
Å leve med cerebral parese gjør mange aspekter av livet vanskelig. Søster Nilsson sier at hun noen ganger føler seg motløs på grunn av det denne fødselsdefekten hindrer henne i å gjøre, som å kjøre bil eller løpe rundt kvartalet. Men hennes tillit til Guds plan gir henne et håp som er sterkere enn fortvilelsen. Hun husker godt den dagen da hun for første gang fikk vite om oppstandelsen. Hun var seks år gammel den gangen og hadde blitt adoptert inn i en siste dagers hellig familie.
“Det jeg ikke kan gjøre nå, vil jeg kunne gjøre senere på grunn av Jesu Kristi forsoning,” vitnet hun.
I mellomtiden fortsetter søster Nilsson å hjelpe Gud å frelse sjeler ved å bruke sitt talent til slektshistorie. Hun har forsket frem og hjulpet til med å utføre ordinanser for hundrevis av personer i både sin adoptivfamilie og sin biologiske familie. Når tunge dager kommer, leser hun sin patriarkalske velsignelse. Det fornyer hennes tro og minner henne på å se på nåværende utfordringer med et evig perspektiv.
Søster Nilsson sa at hun håper alle som leser denne artikkelen, vet hvor høyt de er elsket. “Hvis det er ett budskap jeg vil dele, er det at du ikke er alene, selv om det føles slik noen ganger. Din himmelske Fader er glad i deg. Du er hans barn.”
Spre selvtillit og oppmuntring
Da Bridger Pons begynte å se frem til å hjelpe til med å velsigne nadverden, var det noe han også gruet seg til: å lese og lære nadverdsbønnene utenat. Bridger har dysleksi, en lærevanske som gjør at lesing og staving blir vanskelig.
“Jeg har arbeidet veldig hardt for å bli god til å lese, men jeg blir likevel nervøs når jeg må lese høyt foran en gruppe,” sier Bridger. “Når jeg er nervøs, gjør jeg feil, og det gjør meg enda mer nervøs.”
Bridger Pons
Så Bridger og moren skrev ut en versjon av nadverdsbønnene som var lettere å lese. Den brukte en større skrift og var delt i korte setninger. Etter mye øvelse var han i stand til å fremsi bønnene uten noen feil.
“Å kunne overvinne utfordringen med å lese foran en stor gruppe er kanskje ingen stor sak for mange, men for meg var det viktig,” sier Bridger.
Denne ekstrainnsatsen endte med å velsigne andre på uventede måter. Etter møtet kom flere medlemmer bort til ham og sa at den langsomme, bevisste måten å uttale ordene på hjalp dem å fokusere på Ånden under disse hellige bønnene. Og da Bridger hjalp lederne å forstå hvilke utfordringer han hadde, fant han i tillegg ut at andre unge menn i staven trenger lignende hjelp. Frykt for å lese påvirket deres deltagelse i Kirken og deres selvtillit med hensyn til å forberede seg til misjonærtjeneste. Nå deler familien Pons leseressurser med andre så ofte de har mulighet til det.
Bridger sier at han håper flere vil forstå at hvor godt en person leser, ikke gjenspeiler deres intelligensnivå. Han ga også disse oppmuntrende ord til dem som har leseutfordringer slik han har: “Du er ikke alene. Og du er smart.”
Bygg opp Sion sammen
Skriftene lærer oss at alle har fått en åndelig gave fra Gud (se Lære og pakter 46:11). Dette innbefatter personer på alle evnenivåer. Kanskje vi for eksempel en dag vil få vite om stille bønner på våre vegne fra våre stumme brødre og søstre, eller at de inviterte Ånden inn i vårt hjem i enda større grad.
Vi har anledning til å fortsette å bygge opp Sion sammen og bidra med de evnene vi har å tilby. Først når alle blir inkludert og verdsatt, vil vår kirkefamilie være komplett.