Å søke Kristi fylde
Av eldste Jeffrey R. Holland
i De tolv apostlers quorum
Fra en flerregional andakt for unge voksne, “Aldersmålet for Kristi fylde”, holdt i Stanford i California, 9. februar 2020.
Nå i påsken kan dere finne veien til Jesus Kristus og søke hans beroligende og fredelige røst.
Be Not Afraid [Frykt ikke], av Michael Malm
La meg komme med noen tanker om den personlige søken hver enkelt av dere vil gjøre for å oppnå “aldersmålet” for Kristi fylde (se Efeserne 4:13). Jeg håper de vil være av en viss verdi for dere i deres liv og i de omstendigheter dere befinner dere i.
Noen av dere er der dere ønsker å være, eller dere vet i det minste hvor dere vil i livet. Noen synes å ha mange velsignelser og fantastiske valg foran seg. Andre føler seg for en tid og av en eller annen grunn, mindre heldige og at de har færre attraktive muligheter foran seg.
Men uansett hvor dere skal og uansett hvordan dere arbeider dere gjennom deres utfordringer for å komme dit, ber jeg dere om å komme til Frelseren Jesus Kristus som det absolutte første skritt for å komme til deres personlige bestemmelsessted, for å finne deres individuelle lykke og styrke og for å oppnå deres endelige fremtid og suksess (se 1 Nephi 10:18; 2 Nephi 26:33; Omni 1:26; Lære og pakter 18:11).
Alt dette kan bli deres hvis svaret på spørsmålet: “Hvor går du?” (Moses 4:15) er “Dit du er, Herre.”
Livet kan være krevende. Vi har smerte og anger og reelle problemer å arbeide oss gjennom. Vi har skuffelser og sorg, alle slags opp- og nedturer. Men Herren og profetene har talt nok oppmuntrende ord om hvordan man kan takle disse problemene til å fylle en kosmisk dagbok.
“Fred etterlater jeg dere”
Frelserens avskjedsord til sine disipler på veien til Getsemanes og Golgatas smerte og kvaler, er de mest gripende av disse ordene. Den natten, natten da den største lidelse som noensinne har funnet sted i verden eller noensinne vil finne sted, sa Frelseren: “Fred etterlater jeg dere. Min fred gir jeg dere … La ikke deres hjerte forferdes, frykt ikke” (Johannes 14:27).
For et fantastisk syn på livet i en av hans mest pinefulle stunder! Hvordan er det mulig for ham å si dette når han står overfor det han vet han står overfor? Han kan si det fordi Kirken og evangeliet om lykkelige avslutninger er hans! For oss er seieren allerede vunnet. Han ser langsiktig på saken. Han deler det store bildet.
Jeg tror imidlertid noen av oss fremdeles bærer i oss den klisjéfylte levningen av puritansk arv, som sier at det på en eller annen måte er galt å bli trøstet eller hjulpet, at vi til enhver tid skal være ulykkelige for et eller annet. Jeg hevder at å være “frimodige” (Johannes 16:33) i vår søken etter “aldersmålet for Kristi fylde” (Efeserne 4:13), kan være budet som til og med ellers trofaste siste dagers hellige, så godt som alltid bryter og ingenting kunne vært mer smertefullt for Herrens barmhjertige hjerte.
Selv om jeg ville vært bekymret hvis et av mine barn et eller annet sted i livet var alvorlig bekymret eller ulykkelig eller ulydig, ville jeg likevel bli uendelig mye mer knust hvis jeg følte at dette barnet på et slikt tidspunkt ikke kunne stole på at jeg ville hjelpe eller trodde at hans eller hennes interesser var uviktige for meg eller var utrygge i mine hender.
I samme ånd er jeg overbevist om at ingen av oss kan forstå hvor dypt det sårer Gud Faderens eller hans Sønns, verdens Frelsers kjærlige hjerte, når de oppdager at folk ikke føler seg trygge på deres omsorg eller trygge i deres hender eller stoler på deres bud. Mine venner, av denne grunn alene har vi plikt til å være glade!
Hans “nåde er tilstrekkelig”
Et annet råd om å søke Kristus og aldersmålet for hans fylde fant sted etter at Jesus hadde utført mirakelet å mette de 5000 med fem brød og to fisker (se Matteus 14:13–21). (Dere behøver forresten ikke bekymre dere for at Kristus skal gå tom for mirakler til å hjelpe dere. Hans “nåde er nok” [2 Korinterbrev 12:9]. Det ligger en åndelig, evig lærdom i dette mirakelet. Han har mange velsignelser å gi og flere fulle kurver til overs! Vis tro og nyt hans tilbud om “livets brød”! [Johannes 6:35].)
Etter at Jesus hadde mettet forsamlingen, sendte han dem bort og satte sine disipler i en fiskebåt for å krysse over til den andre siden av Genesaretsjøen. Han gikk så “opp i fjellet for å være for seg selv og be” (Matteus 14:23).
Da disiplene la ut i båten sin, led det mot kveld, og kvelden var stormfull. Vinden må ha vært voldsom helt fra begynnelsen av. På grunn av vinden heiste disse mennene trolig aldri seilene, men arbeidet bare med årene – og det må ha vært hardt arbeid.
Vi vet dette fordi de i “den fjerde nattevakt” (Matteus 14:25) – et sted mellom kl. 03.00 og 06.00 – bare hadde kommet noen få kilometer (se Johannes 6:19). Da var båten omgitt av et virkelig voldsomt uvær.
Men som alltid våket Kristus over dem. Frelseren så deres vanskeligheter og tok ganske enkelt den mest direkte ruten til båten og gikk ut over bølgene for å hjelpe dem.
Finisher of Faith [Troens fullender], av J. Alan Barrett
“Frykt ikke”
I sin ytterste nød så disiplene i mørket dette underet i en flagrende kjortel komme mot dem på bølgetoppene. De skrek av redsel da de så dette, for de trodde det var et gjenferd ute på bølgene. Så, gjennom uværet og mørket – da sjøen virket så stor og båten så liten – kom den mest beroligende og fredelige røsten fra deres Herre: “Det er meg. Frykt ikke” (Matteus 14:27).
Denne beretningen i Skriftene minner oss om at når vi kommer til Kristus for å søke hans fylde, eller når han kommer til oss for å bringe oss denne fylden, kan det første skrittet fylle oss med noe som minner mye om lammende skrekk. Det burde ikke det, men det gjør det noen ganger. En av evangeliets store ironier er at selve kilden til hjelp og sikkerhet som tilbys oss, er det vi i vår jordiske kortsiktighet kanskje flykter fra.
Uansett grunn har jeg sett undersøkere flykte fra dåpen. Jeg har sett eldster flykte fra et misjonskall. Jeg har sett kjærester flykte fra ekteskapet. Jeg har sett medlemmer flykte fra krevende kall. Og jeg har sett folk flykte fra sitt medlemskap i Kirken.
Altfor ofte flykter vi fra nettopp de tingene som vil redde oss og gi oss lindring. Altfor ofte ser vi på evangeliets forpliktelser som noe å frykte og deretter forsake.
Eldste James E. Talmage (1862–1933) sa: “I ethvert voksent menneskeliv kommer opplevelser som kan minne om å stampe i stormens motvind og truende bølger. Ofte har vi kommet langt ut i nattens kamper og farer før hjelpen dukker opp, og da forveksles redningen altfor ofte med en enda større fare. [Men] slik den kom til [disse disiplene] midt i de frådende bølgene, kommer Frelserens røst til alle som strever i tro: ‘Det er meg. Frykt ikke!’”1
Kom til ham
Det vidunderlige med denne oppfordringen om å ta imot Frelseren, komme til ham og søke aldersmålet for hans fylde, er at alle kan klare det. Det betyr ikke at alle dere kjenner, ønsker å holde budene, eller at alle dere støter på, vil holde budene. Men det betyr at det er mulig å holde budene uten noen spesiell gave eller arv til å gjøre det.
Jeg ber inderlig om tro som er “skinnende og klar og ren og robust,” om at Kristus må “bringes inn i hver kvadratcentimeter av [vår] kultur,”2 og om at vi må nå aldersmålet for Kristi fylde (se Efeserne 4:13).
Livet vil utfordre dere. Vanskeligheter vil komme. Hjertesorg vil ramme. Noen av deres kjære vil dø. Så uansett hvor dere skal, må dere først finne veien til Kristus. Husk at hans lidelse og oppstandelse muliggjør vår seier over vanskeligheter og død. Inngå deres pakter med ham og hold dem på reisen videre.
I all min svakhet, som jeg gjerne erkjenner, lengter jeg etter at vi skal oppnå “aldersmålet for Kristi fylde.” Jeg ønsker å komme til ham. Jeg ønsker at han, om mulig, skal komme til meg. Og jeg ønsker virkelig denne velsignelsen for dere alle.