Inkludering
Hvordan unngå å skille ut de enslige
Artikkelforfatteren bor i Alabama i USA.
Her er noen forslag til hvordan du og menigheten kan hjelpe enslige medlemmer å føle seg mer hjemme i kirken.
Illustrasjoner: Johanna Häger
“Når vi begynner det neste møtet av menighetskonferansen, ber vi dere sette dere sammen med familiene deres.”
Slike kommentarer får meg alltid til å krympe meg litt. Hvor skal jeg sitte, som mannlig, enslig medlem av Kirken? Iblant føler jeg at andre heller ikke er sikre på hvor jeg skal sitte – eller hvor jeg passer inn. Hva kan vi gjøre som familier i evangeliet for å hjelpe alle, enten de er gift eller ikke, å føle seg velkommen og inkludert? Her er tre forslag som kan være til hjelp.
Vurder menighetens vaner på nytt
Det gjengitte evangelium hjelper oss å forstå vakre læresetninger om evige familier. Men jeg har sett hvordan noen kulturelle vaner rundt læren gjør at ugifte personer føler seg marginalisert som medlemmer av Kirken.
Jeg har for eksempel vært i menigheter som bare ber ektepar om å holde åpnings- og avslutningsbønn på møter. Jeg har hørt medlemmer uttrykke bekymring når en enslig mann kalles til biskopsrådet. Disse og andre små handlinger kan skape en følelsesmessig barriere som ugifte personer må overvinne før de føler seg hjemme i kirken.
Er det noen vaner du eller menigheten din kan endre for å bli mer inkluderende? Dette kan være et godt spørsmål for et biskopsråd eller menighetsråd å vurdere.
Vær forsiktig med utilsiktet ekskludering
Noen ganger kan selv de av oss som tror vi er flinke til å inkludere, utilsiktet ekskludere noen. Da jeg var barnestueleder, gikk jeg for eksempel ofte glipp av bekjentgjørelser som ble gitt i løpet av den andre timen av Kirkens møter. Da jeg fortalte en leder om denne bekymringen, sa han: “Men hører ikke din hustru bekjentgjørelsene i Hjelpeforeningen?”
Den gangen lo jeg bare. Men denne gode mannens svar representerte en tankegang som ekskluderte meg. Ser vi på andre medlemmer av Kirken som en del av en “familiemenighet” bestående av gifte menn og kvinner med barn? Eller ser vi på hverandre som en del av en “menighetsfamilie,” som består av personer som bryr seg om og styrker hverandre? Begge synspunktene er viktige. Selv om vi fortsetter å være oppmerksomme på familier i menigheten, kan vi også bli kjent med mennesker individuelt – deres omstendigheter, interesser, behov – og kanskje forhindre utilsiktet ekskludering.
Utvid familiekretsen
Etter at medlemmet av biskopsrådet oppfordret familier til å sitte sammen under menighetskonferansen, var det noen som klappet meg på skulderen.
“Du kan være i familien min den neste timen,” sa en hyggelig søster og inviterte meg til å sitte sammen med sin mann og deres barn. Jeg er takknemlig for folk som henne som viser at de bryr seg om meg og ønsker at jeg skal føle meg velkommen. En annen slik person var en biskop som regelmessig inviterte meg til ukentlig hjemmeaften sammen med familien hans.
Hvem kan ha nytte av at familien din utvider sin omgangskrets? Din innsats behøver ikke å være fullkommen. En enkel invitasjon kan gjøre stor forskjell.
Enslige hellige: En stor kraft til det gode
Jeg har et godt liv med mange meningsfylte relasjoner, men jeg har også mange ensomme, tomme øyeblikk hvor jeg lengter etter mer. Basert på mine samtaler med andre ugifte hellige, tror jeg disse følelsene er vanlige.
Men jeg prøver å ikke synes synd på meg selv. Vi ugifte mennesker kan være en mektig kraft til det gode i andres liv. Vi kan bidra til å styrke venner, familiene vi er glad i, og hele menigheter og staver. Kirken trenger oss! Vi skulle ikke overlate ansvaret for å knytte bånd til andre. Vi kan presentere oss i våre menigheter, melde oss frivillig til å tjene og si ifra om hva vi trenger.
Ensomme, tomme stunder vil komme uansett hvor vi befinner oss i livet eller hva slags forhold vi er (eller ikke er) i. Jo nærmere vår himmelske Fader vi er og jo mer vi kan føle hans kjærlighet, desto større kraft vil vi ha til å gjøre godt, finne glede og få kontakt med våre brødre og søstre.