Gjenopprettelsens tidlige kvinner
Jane frydet seg over reisen
Er vi, i likhet med Jane Manning James, fast bestemt på å fullføre vår reise med tro?
Illustrasjon: Toni Oka
Jane Manning James var sliten av å gå, men hun nektet å stoppe.
Hennes eldste sønn, Sylvester, var stor nok til å gå ved siden av vognen. Men lille Silas, som var blitt født underveis, måtte fremdeles bæres. Det var 1847, og familien James skulle snart være blant de første pionerene som kom til Saltsjødalen.
Jane var ikke fremmed for lange reiser.
Fire år tidligere hadde familien reist fra sitt hjem i en by i øst for å slutte seg til de hellige i Nauvoo, i utkanten av det vestlige nybyggerområdet. Turen skulle bare ha tatt noen dager med elvebåt. Men fordi mange svarte var slaver i USA den gangen, måtte Janes familie ofte vise papirer som beviste deres frihet. Og noen steder hadde strenge lover som hindret fargede i å reise gjennom området – blant annet ved billettpriser på opptil $ 500 per person.
Kanskje på grunn av disse skandaløse prisene, eller kanskje på grunn av andre fordommer, nektet elvebåtmannskapet å la Jane og familien hennes bli med lenger. De lot imidlertid ikke dette stoppe dem, men etterlot seg mange av sine eiendeler og gikk til fots med det de kunne bære.
Janes familie gikk mer enn 1200 km. De gikk på fuktige dager og i bekmørke netter. En gang trasket de gjennom en skog og sov under åpen himmel. Da de våknet, var klærne deres hvite av frost.
“Vi gikk til skoene var utslitt og føttene var ømme og sprukne og blodige,” mintes Jane … “Vi ba Gud den evige Fader helbrede våre føtter og våre bønner ble besvart.”1
Mens Jane utholdt denne krevende reisen, sang hun salmer sammen med sine foreldre og søsken og priste Gud. Til slutt, etter nesten tre måneders vandring, kom de til Nauvoo. Mange år senere, da trofaste hellige begynte å krysse slettene, var Jane blant de første pionerene som dro.