Mitt Vitnesbyrd
Tvillingsjeler
Rolf:
Jeg har alltid sett på meg selv som kristen, men når det kom til spørsmål om hvem Gud var, så hadde jeg ikke klart å svare på det. Da ville jeg svart “noe som er større enn oss. Der hvor jeg vet at han er Skaperen av universet.” Utover det kunne jeg ikke sagt så mye annet. Selv om jeg anså meg selv som kristen hadde jeg heller aldri begynt å lese noe i Bibelen. Det var en bok som har nærmest ligget uåpnet siden konfirmasjonen.
Interessen for å lære mer begynte for alvor for ca. 3 år siden. Da visste jeg at jeg ville lære mer om min egen Gud innenfor kirken. Hvordan jeg skulle gjøre dette visste jeg ikke. Har aldri vært så mye i kirken utenom høytider, og motivasjonen for å begynne å lese i Bibelen var liten. Hvor skulle jeg begynne? Så det endte egentlig bare opp med et ønske om å lære mer uten å virkelig gå inn for å lære.
Tiden gikk og etter en relativt skuffende eksamen ble jeg stoppet av to unge menn. Dette var misjonærer fra Jesu Kristi Kirke. Helt tilfeldig begynte de å snakke med akkurat oss. Jeg må innrømme at jeg i starten var ganske nervøs for hva jeg faktisk hadde begitt meg inn på, men etter mye om og men bestemte vi oss for å møte med misjonærene. Jeg hadde på forhånd bestemt meg for å gå inn med et åpent sinn, og lytte til det de hadde å si. Som nevnt, ønsket om å lære var der fortsatt, og nå fikk jeg endelig muligheten til å lære. Tanken om dåp derimot var på dette tidspunkt uaktuelt. Tiden gikk og samtalene ble bare lettere og lettere. Det tok ikke lang tid før misjonærene både var gode venner og jeg ble interessert i det de formidlet, sammen med gleden Skriftene ga.
I den perioden korona ankom reiste jeg hjem til foreldrene mine. Kontakten med misjonærene forsvant sakte men sikkert. Vi hadde noen telefonsamtaler i ny og ne. I denne perioden så hadde jeg ikke religion så mye i tankene. Derfor, da jeg reiste tilbake til studiestart, var jeg usikker på om jeg ville fortsette å opprettholde kontakten. Misjonærene jeg hadde blitt så godt kjent med var borte. Det samme var de faste misjonærene i Haugesund.
Etter et møte med Stavanger-misjonærene så bestemte vi oss for å prøve å opprettholde kontakten. Usikkerheten var på dette tidspunkt svært stor. Det tok ikke lang tid før det kom nye misjonærer til Haugesund. Og da tok det ikke veldig lang tid før gnisten for å lære var tilbake. Fortsatt gikk jeg inn for å lære. Jeg må innrømme at mye av jeg hadde lært tidligere, var gått i glemmeboken. På dette tidspunkt hadde jeg nesten aldri lest i Mormons bok. Og det var først nå at jeg ble introdusert for 21. dagers utfordringen: Å lese i boka hver dag i 21 dager, og der en kan finne svar på spørsmål som var stilt i forkant. Da denne utfordringen var ferdig fikk det meg til å ønske å lese i Mormons bok. Etter at jeg begynte med 21 dagers utfordringen har jeg lest hver dag med unntak av én dag. Dåpsdagen, for da ble det rett og slett glemt. Ellers har det alltid blitt et kapittel eller noen få vers.
Etter hvert som jeg kom meg videre i boka så kom det neste spørsmålet som jeg fryktet mest. Er du villig til å forandre deg? Det var ikke før jeg hadde lest i Mormons bok i flere måneder at tanken om dåp først kom. I starten ville jeg egentlig bare glemme tanken. Fordi jeg ikke visste om jeg var villig å forandre meg. Deler av meg ville gjøre det, mens andre tider kom tanker om det virkelig var verdt det å kvitte seg med det ene og det andre. Det verste for meg var å droppe kaffe. Selv om jeg ikke hadde sluttet å drikke kaffe, var mengden av kaffeinntak blitt svært redusert jo mer jeg leste og ba.
Tanken på dåp forsvant egentlig aldri. Selv om misjonærene igjen forsvant fra Haugesund på grunn av korona, var det alltid en tanke i bakhodet som sa: Bare gjør det. Og da misjonærene i Haugesund forsvant fikk jeg bedre kontakt med medlemmene i Kirken og de nye misjonærene fra Stavanger. Og jeg kunne se hvor mye Skriftene betyr for dem også. Dette fikk også meg til å styrke troen; når medlemmene i tillegg hadde så god tro på Skriftene.
Da jeg til slutt bestemte meg for å gjennomføre dåpen så var det på grunnlag av at jeg for det første ikke kunne finne noen grunn for å ikke melde meg inn. Når jeg ser tilbake til den tiden jeg har hatt innenfor Kirken, selv da jeg ikke var medlem, finner jeg bare glede. Desto mer jeg fikk reflektert over hva jeg satt igjen med etter møtene, var det aldri et tidspunkt hvor jeg følte at det de lærte meg var feil.
Jeg må til slutt takke alle misjonærer og medlemmer jeg har vært i kontakt med som har lært meg det jeg kan, og vært tålmodig med meg slik at jeg kunne ta det valget jeg nå har tatt. Dere har alle virkelig hatt en god innflytelse på meg som jeg aldri vil glemme. Jeg vet at dette bare er begynnelsen, og gleder meg til å fortsette livet mitt som medlem av Jesu Kristi Kirke av Siste Dagers Hellige. Jeg har en lang vei foran meg, der jeg ønsker å bli den beste versjonen av meg selv som jeg kan få blitt.
Jarle:
Helt siden jeg var ung, har jeg alltid blitt lært opp av min familie at Gud, Jesus Kristus og Den hellige ånd eksisterer. Mine foreldre valgte å døpe meg som barn i Den norske kirke, og jeg har alltid visst for meg selv at det finnes en Gud og en Frelser; Jesus Kristus. Jeg hadde på daværende tidspunkt ikke sett noen tydelige tegn på at han eksisterte, men den eneste logiske forklaringen på hvordan jorda og universet ble til, var at Gud hadde skapt det. Selv om det var foreldrene mine som tok valget at jeg skulle bli døpt som barn, tok jeg selv valget å bli konfirmert da jeg var 15. Selv om jeg ikke hadde lest Bibelen da jeg tok dette valget, var jeg blitt lært opp til at denne hellige skriften var sann og jeg hadde aldri tvilt på det lille jeg hadde lest tidligere. Det var ikke før jeg møtte de første misjonærene at jeg virkelig begynte å tenke på hva Gud betød for meg. Selv om jeg alltid visste at han fantes, brukte jeg ikke noen innsats for å få invitere ham inn i mitt liv. Jeg leste verken i Bibelen, eller ba til Gud for å søke etter sannheten. Jeg hadde nå et ønske om å begynne å lese i Bibelen, og samtidig lære mer om Gud og Frelseren Jesus Kristus. Da jeg fikk kontakt med misjonærene gikk jeg inn for å prøve å lære mer og bli litt mer aktiv i min egen tro. Men det må sies at på dette tidspunktet skulle jeg aldri bli døpt inn i Jesu Kristi Kirke av Siste Dagers Hellige.
Selv om jeg gikk inn i min åndelige reise fra første gang jeg traff misjonærene, har jeg fått en glede hver gang jeg har møtt misjonærer også i senere tid. På det tidspunktet så jeg på Gud som en “onkel”. Med det mener jeg en person som du vet er der, men som du ikke inkluderer veldig mye i livet mitt, eller spør om du trenger hjelp med til noe som helst. Da disse misjonærene først begynte å undervise i de ulike leksjonene var jeg veldig usikker på om jeg skulle tro på det eller ikke. Men jo flere møter jeg har hatt med misjonærene og andre medlemmer fra kirka, så har jeg fått forståelsen av at alle snakker rett fra hjertet om Gud og Jesus Kristus. Det tok ikke veldig lang tid før jeg ble invitert til å bli med og be for første gang, og selv om det var merkelig å gjøre og jeg bekymra meg for hvordan jeg skulle be, fikk jeg en veldig god følelse i hjertet og kroppen da jeg var ferdig. Selv om jeg likte følelsen i hjertet tok det veldig lang tid før jeg begynte å be fast. På dette tidspunktet ba jeg muligens én gang i uka. Selv om jeg var veldig beskjeden med å be i begynnelsen så følte jeg at jeg kom nærmere Gud enn det jeg har vært tidligere. Jeg var veldig usikker første gang jeg skulle lese Mormons bok. Jeg hadde hørt veldig lite om den og nå var jeg blitt fortalt at dette var hellig skrift på lik linje med Bibelen. Men da jeg først begynte å lese litt i den, så likte jeg de historiene som jeg ble tildelt. Men så kom covid-19, og da reiste jeg hjem fra Haugesund. Jeg hadde litt kontakt med misjonærene i starten, men mistet dessverre den da misjonærene forlot Haugesund. Så mistet jeg også kontakt med kirka i ca. 5 mnd, og sluttet dermed å be og lese i Mormons bok. Selv om jeg hadde fått den gode følelsen av å gjøre dette tidligere.
Da jeg kom tilbake til Haugesund og på nytt ble kontaktet av de nye misjonærene, ble jeg bekymra om det var det riktige å fortsette. Heldigvis sa jeg likevel ja til å komme i kontakt med misjonærene igjen. Jeg hadde glemt mye av det jeg tidligere lærte så de nye misjonærene begynte fra begynnelsen igjen. Denne gangen fikk jeg en mye større forståelse enn jeg noen gang hadde trodd at jeg kunne få. Da jeg ble bedt om å be var det skummelt første gang igjen, men jeg fikk den samme gode følelsen som tidligere etter at jeg var ferdig med å be. Jeg måtte på nytt starte å lese Mormons bok. Og da jeg igjen fikk den samme gode følelsen av å lese boka og jeg til slutt ble invitert til å lese i den hver dag, sa jeg at jeg kunne prøve. Etter den første 21-dagers utfordringen likte jeg det jeg leste, og nå har jeg begynt boken forfra og har lest hver dag siden.
Jeg har mange ganger blitt invitert til å be om denne kirka er sann, og selv om jeg gikk inn med tanke på å aldri skulle bli døpt, prøvde jeg flere ganger å be om kirka var sann. Etter mange ganger, og flere møter med hvordan jeg kunne lære meg å finne svar fra Gud, fikk jeg spørsmålet om jeg var villig til å gjøre en endring om jeg fant ut at denne kirka var sann. Etter å ha tenkt nøye gjennom om jeg faktisk var villig til å endre de nødvendige tingene, fortsatte jeg å be til Gud. Tidligere hadde jeg bare tenkt at selvfølgelig ville jeg gjort det, uten å tenke på hva dette innebar. Det var ikke før en liten stund senere, da jeg hadde bestemt meg å forandre meg, og hva jeg måtte forandre med meg, at hjertet bare ble fylt av en varme som jeg aldri har følt før. Dette var første gang jeg hadde fått et klart tegn fra Gud som bekreftet for meg at denne kirka er sann. Selv om jeg innerst inne visste at det var Den hellige ånd som ga meg svaret jeg søkte etter, tok det en stund før jeg turte å si at jeg hadde fått svar høyt til andre. Det var ikke før jeg hadde lest i Mormons bok at følelsen av et brennende hjerte kunne være en bekreftelse som ble gitt av Den hellige ånd. Selv etter at jeg fikk dette tydelige svaret var jeg ikke klar til å bli døpt med en gang. Jeg gikk mye frem og tilbake for å finne ut hvorfor jeg måtte gjøre disse endringene, men jeg bestemte meg for å prøve. Etter at jeg begynte smått med endringer, blant annet med kaffe (noe jeg ikke forsto hvorfor man ikke kunne drikke), følte jeg at kroppen føltes bedre de periodene jeg gikk uten. Etter å ha vært i kontakt med misjonærene i ca. 18 mnd. med et lite opphold, ble jeg endelig klar til å ta valget om å bli døpt.
Da jeg til slutt tok valget spurte jeg meg selv hvorfor jeg ikke hadde gjort det allerede. Den eneste grunnen jeg fant var at jeg var bekymra for hva familie og venner ville tro om meg i etterkant. Ellers tilsa alle andre svar og opplevelser som jeg har hatt at dette er det riktige valget å gjøre. Selv om foreldrene mine er imot dette nå, så vet jeg at det er definitivt riktig valg.