«Bli i meg»
For at evangeliets frukt skal blomstre og være til velsignelse for oss, må vi være fast knyttet til ham, vår alles Frelser.
I tidligere år avla ofte Brødrene rapport om sin misjon på generalkonferansen. Jeg er klar over at det er 2004 og ikke 1904, men jeg ønsker å gjenkalle ånden i denne tidligere praksis og ta et tilbakeblikk på noe av det fine søster Holland og jeg opplever i Latin-Amerika. Med det håper jeg dere alle kan finne noe av gyldighet, hvor dere enn bor eller virker.
Først og fremst vil jeg takke hver eneste misjonær som noen gang har virket i dette herlige siste-dagers arbeidet som er gitt oss. Det gjengitte evangeliums fremmarsj er et mirakel i enhver betydning av ordet, og ikke minst er det et mirakel at en betydelig del av det ruller frem på skuldrene til 19-åringer! Når vi har sett deres sønner og døtre, barnebarn (og i noen tilfeller deres foreldre og besteforeldre!) trofast arbeide i Chile, har jeg sett for meg de titusener av andre som dem som vi har møtt over hele verden. Velstelte, rene, klarøyde misjonærer som arbeider to og to, har blitt et levende symbol på denne kirken overalt. De er selv det første evangeliets budskap som møter undersøkere – og for et budskap det er! Alle vet hvem de er, og vi som kjenner dem best, elsker dem høyest.
Jeg skulle ønske dere kunne møte søsteren som er kalt til å arbeide sammen med oss fra Argentina. Hun ønsket å gjøre alt for selv å finansiere sin misjon og solgte fiolinen sin, det kjæreste og praktisk talt det eneste hun hadde av jordisk gods. Hun sa så enkelt: «Gud vil velsigne meg med en annen fiolin etter at jeg har velsignet hans barn med Jesu Kristi evangelium.»
Jeg skulle ønske dere kunne møte vår chilenske eldste som bor alene, uten foreldre, på en kostskole, og som kom over en Mormons bok og begynte å lese i den samme kveld. I likhet med Parley P. Pratt var han umettelig – han leste hele natten. Ved daggry var han overveldet av en dyp fred og et fornyet håp. Han bestemte seg for å finne ut hvor denne boken hadde kommet fra og hvem som hadde skrevet dens strålende budskap. Tretten måneder senere var han på misjon.
Jeg skulle ønske dere kunne møte den flotte unge mannen som kom til oss fra Bolivia. Han kom uten noe helhetlig antrekk, og skoene hans var tre nummer for store. Han var litt eldre enn de andre, for han var familiens forsørger, og det hadde tatt tid å tjene penger til misjonen. Han drev kyllingoppdrett og solgte egg fra dør til dør. Og så, da han endelig fikk kallet, måtte hans mor, som var enke, gjennomgå en akutt blindtarmoperasjon. Vår unge venn tok hver øre av pengene han hadde tjent til misjonen, og betalte for morens operasjon og sykehusopphold, og så samlet han stillferdig det han fikk tak i av brukte klær fra venner, og kom til MTC i Santiago i rett tid. Jeg kan forsikre dere om at han nå har klær som matcher og sko som passer, og både han og hans mor har det bra, timelig så vel som åndelig.
Og de kommer, fra deres hjem, over hele verden. På denne lange listen over hengivne Herrens tjenere finner vi et økende antall eldre ektepar som yter et uunnværlig bidrag til verket. Vi er så glad i, og vi trenger så inderlig ektepar i praktisk talt alle Kirkens misjoner! De av dere som kan, legg bort golfkøllene, la aksjemarkedet ligge, innse at barnebarna fremdeles er deres barnebarn når dere kommer tilbake – og reis ut! Vi lover at dere får en erfaring for livet.
La meg si litt om Kirkens praktfulle medlemmer. Under omorganiseringen av en nokså vidstrakt stav nylig, følte jeg Herrens tilskyndelse om å kalle en mann til stavspresidentskapet som, etter hva jeg var blitt fortalt, hadde sykkel, men ingen bil. Mange ledere ellers i Kirken har ikke bil, men jeg var likevel bekymret for hva dette ville innebære for denne mannen i nettopp denne staven. På mitt dårlige spansk foretok jeg intervjuet, og sa så: «Hermano, ¿no tiene un auto?» Med et smil og uten et sekunds nøling svarte han: «No tengo un auto; pero yo tengo pies, yo tengo fe.» («Jeg har ikke bil, men jeg har da ben og jeg har tro.») Han sa så at han kunne bruke buss, sykle eller gå, «como los misioneros,» smilte han – «akkurat som misjonærene». Og det gjør han.
For åtte uker siden holdt jeg distriktskonferanse for misjonen på øya Chiloe utenfor kysten av Syd-Chile, som ikke får så mye besøk. Tenk dere hvilket ansvar jeg følte da jeg talte til disse flotte menneskene og ble gjort oppmerksom på at en svært gammel mann foran i kirkesalen hadde startet hjemmefra til fots klokken 5 om morgenen, og gått i fire timer for å være på plass klokken 9 til et møte som ikke skulle begynne før klokken 11. Han sa han ønsket å få en god plass. Jeg så inn i øynene hans og tenkte på alle de gangene jeg hadde vært enten for uærbødig eller for sen, og jeg tenkte på Jesu ord: «Ikke hos noen i Israel har jeg funnet så stor tro!»1
Punta Arenas Chile stav er Kirkens sydligste stav på denne planeten, dens yttergrenser strekker seg opp mot Antarktis. Enhver stav lenger syd ville måtte bemannes av pingviner. For medlemmene i Punta Arenas er det ca. 700 mil tur-retur med buss til Santiago tempel. Det kan koste et ektepar opptil 20% av en lokal årsinntekt bare i reiseutgifter. Bare 50 personer får plass på bussen, men ved hver tempeltur møter ytterligere 250 andre opp for å holde en kort andakt sammen med dem på avreisedagen.
Stans opp et øyeblikk og spør dere selv når dere sist sto på en kald, forblåst parkeringsplass ved Magellanstredet, bare for å synge sammen med, be for og ønske dem god reise som skal til templet, og håpet at dere vil ha spart nok til å reise neste gang? 110 timer, hvorav 70 på støvete, humpete uferdige veier som snor seg gjennom det øde Patagonia i Argentina. Hvordan føles det å sitte 110 timer på en buss? Det vet jeg ærlig talt ikke, men jeg vet at noen av oss blir nervøse om vi bor mer enn 110 kilometer fra et tempel, eller hvis sesjonene der tar mer enn 110 minutter. Når vi underviser om tiendeprinsippet, ber sammen med og bygger stadig flere templer for slike fjerntboende medlemmer, kan kanskje resten av oss gjøre mer for å glede oss regelmessig over templets velsignelser og undere, når stadig flere templer er innen rekkevidde.
Og det fører meg til mitt siste punkt. Når det gjelder Kirken som helhet, har vi mange ting å assosiere med president Gordon B. Hinckleys visjonære ledelse, inkludert (kanskje særlig) den sterke ekspansjonen i antall templer og oppføring av templer. Men jeg tør si på vegne av oss her på forhøyningen at vi trolig vil huske ham minst like godt for hans besluttsomhet når det gjelder å holde konvertittene som slutter seg til Kirken, aktive. Ingen profet i vår tid har talt mer direkte om dette, og heller ikke forventet mer av oss for å se det skje. Med glimt i øyet slo han nylig hånden i bordet foran seg og sa til De tolv: «Brødre, når min tid er omme og begravelsen er slutt, vil jeg reise meg opp og gå bort til dere og se hver av dere i øynene og si: ”Hvordan står vi med hensyn til å holde på medlemmene?”»
Det bringer oss tilbake til utgangspunktet og knytter den sanne, dypfølte omvendelsen som misjonærene søker å frembringe, sammen med den større plikttroskap og hengivenhet vi ser i gode medlemmer overalt i Kirken.
Kristus sa: «Jeg er det sanne vintre, … dere er grenene.»2 «Bli i meg, så blir jeg i dere. Likesom grenen ikke kan bære frukt av seg selv, men bare når den blir i vintreet, slik kan heller ikke dere bære frukt uten at dere blir i meg.»3
«Abide in me» er et forståelig og fullt ut dekkende begrep i det velformulerte engelske språk i Kong Jakobs bibel, men «abide» er ikke et ord vi bruker så mye lenger. Derfor verdsatte jeg enda mer denne oppfordringen fra Herren da jeg ble introdusert for oversettelsen av dette skriftstedet på et annet språk. På spansk er dette kjente uttrykket oversatt med «permaneced en mi». I likhet med det engelske verbet «abide» betyr permanecer å «bli værende», men selv gringoer som jeg kan se likheten med det engelske ordet «permanence». Betydningen er således «bli – men bli for evig». Dette er evangeliets budskap til chilenere og alle andre i verden. Kom, men kom for å bli. Kom med overbevisning og standhaftighet. Kom for godt, for din egen skyld og for alle generasjoners skyld som må følge dere, og vi vil hjelpe hverandre å være sterke til enden.
«Løfter man opp den ene enden av en pinne, følger den andre med,» sa min fabelaktige misjonspresident i sitt aller første budskap til oss.4 Og slik skal det være når vi slutter oss til den sanne og levende kirke til den sanne og levende Gud. Når man slutter seg til Jesu Kristi Kirke av Siste Dagers Hellige, går man ombord i Det gode skipet Sion og blir der hvor som helst det seiler, inntil det ankommer tusenårsrikets havn. Vi holder oss på skipet i storm og stille, i uvær og solskinn, for det er den eneste måten å komme til det lovede land på. Denne kirken er Herrens befordringsmiddel for avgjørende læresetninger, ordinanser, pakter og nøkler som er nødvendige for opphøyelse, og man kan ikke være fullt og helt trofast mot Jesu Kristi evangelium uten å strebe etter å være trofast i Kirken, som er dets etablerte organisasjon på jorden. Til nye konvertitter og medlemmer med lang fartstid erklærer vi i Nephis mektige avskjedsords ånd: «Dere har gått inn gjennom porten, … [men] nå, … etter at dere er kommet inn på denne snevre og smale sti, vil jeg spørre om alt er gjort? Se, jeg sier dere, nei, … strev fremover med standhaftighet i Kristus … og hold ut til enden, se, … Dere skal få evig liv.»5
Jesus sa: «Uten meg kan dere intet gjøre.»6 Jeg vitner om at det er sant. Kristus betyr alt for oss og vi må «bli» i ham for godt, urokkelig, standhaftig, for evig. For at evangeliets frukt skal blomstre og være til velsignelse for oss, må vi være fast knyttet til ham, vår alles Frelser, og til denne hans kirke som bærer hans hellige navn. Han er vintreet som er vår sanne kilde til styrke og den eneste kilde til evig liv. I ham vil vi ikke bare holde ut, men vil gjennomføre og gå seirende ut i hans hellige sak som aldri vil svikte oss. Måtte vi aldri svikte den eller Ham, er min bønn i Jesu Kristi hellige navn, amen.