Den avsluttede historien
Vi må fortsette å skrive, fortsette å gå, fortsette å tjene og akseptere nye utfordringer like til vår histories slutt.
For en tid siden fant jeg en stor hvit konvolutt i postkassen. Inni lå en historie skrevet av en gutt jeg hadde undervist for flere år siden da han gikk i sjette klasse. Jeg husket eleven og oppgaven som klassen hadde arbeidet på i måneder. Jeg husket også at han elsket å skrive og satt og tenkte og tenkte. Noen ganger kom det bare et par ord ned på arket. Til tider arbeidet han i friminuttene, men da fristen utløp, manglet det fremdeles et kapittel på historien hans. Jeg ba ham levere den som den var, men Jimmy hadde et annet syn på det og ville levere en avsluttet historie. Siste skoledag spurte han om han kunne få gjøre den ferdig i sommerferien. Igjen ba jeg ham levere den slik den var. Han ba pent om litt mer tid, og til slutt sendte jeg ham av gårde med en bunke krøllete og flekkete ark, roste ham for hans besluttsomhet og forsikret at jeg hadde tillit til at han kunne fullføre en flott historie.
Jeg tenkte på ham gjennom sommeren, men oppgaven gikk i glemmeboken til mange år senere da jeg fant det fullførte prosjektet hans i postkassen. Jeg var forundret og lurte på hva som hadde fått ham til å fullføre historien. Hva slags visjon, besluttsomhet og anstrengelse hadde det krevd? Hvorfor gjennomfører vi en vanskelig oppgave, særlig hvis ingen forlanger at det gjøres?
Min manns oldefar Henry Clegg jr. gjorde aldri noe halvveis. Han sluttet seg til Kirken sammen med sin familie da de første misjonærene reiste til Preston i England. Henry hadde en visjon om sitt bestemmelsessted da han og hans hustru, Hannah, og deres to smågutter emigrerte til Utah. Henry reiste fra sine aldrende foreldre, som var for skrøpelige til å foreta en så lang og slitsom reise, og han visste at han aldri ville se dem igjen.
På veien over slettene fikk Hannah kolera og døde. Hun ble stedt til hvile i en umerket grav. Kompaniet fortsatte videre, og ved 18-tiden om kvelden døde også Henrys yngste sønn. Henry trasket tilbake til Hannas grav, la den lille sønnen sin i hustruens armer og begravde dem sammen. Henry måtte deretter tilbake til vogntoget, som nå var 8 kilometer unna. Henry hadde selv kolera og beskrev sin tilstand som at han sto på dødens terskel, samtidig som han visste at han ennå hadde tusenvis av kilometer å gå. Forunderlig nok fortsatte han videre, satte det ene benet foran det andre. Han skrev ikke i dagboken sin på flere uker etter at han mistet sin kjære Hannah og sin lille sønn. Jeg ble grepet av ordene han brukte da han på nytt begynte å skrive: «Fremdeles underveis.»
Da han endelig nådde de helliges samlingssted, stiftet han familie på nytt. Han bevarte troen. Han fortsatte sin historie. Det mest bemerkelsesverdige er at hans dype sorg over å begrave sin kjære kone og sin sønn ga støtet til vår familiearv – å gå videre, å fullføre.
Jeg har ofte lurt på når jeg hører pionerhistorier som Henry Cleggs: «Kunne jeg noensinne klart det?» Noen ganger frykter jeg dette spørsmålet, for jeg vet at vår pionerarv lever videre i dag. Jeg besøkte nylig Vest-Afrika og så hvordan hverdagens pionerer var på vei fremover, sluttet seg til en ny kirke, forlot århundrers tradisjoner og til og med familie og venner, slik Henry gjorde. Min beundring og kjærlighet til disse er like stor som til mine egne forfedre.
Virker andres utfordringer vanskeligere enn våre egne? Vi betrakter ofte folk med et enormt ansvar på sine skuldre, og tenker: «Jeg ville aldri ha klart det.» Andre ser kanskje på oss og føler nøyaktig det samme. Det er ikke størrelsesordenen det kommer an på, men mer hvordan det føles å ha en uferdig oppgave foran seg. For en ung mor med mange barn hjemme kan omsorgen for dem gjennom dagen og natten føles som å ha tusen mil igjen å gå. Å ha en leksjon i Hjelpeforeningen for kvinner som er eldre eller yngre, mer erfarne eller har mer utdannelse enn oss, kan føles vanskelig, spesielt når emnet er noe du selv strever med å forstå og etterleve. Å undervise en klasse med ti aktive seksåringer kan virke avskrekkende, spesielt når din egen seksåring er i klassen og du ikke helt har funnet ut hvordan du skal undervise ham når dere er alene.
Hva kan vi lære av unge Jimmy, av tidlige pionerer og vår tids pionerer rundt i verden som kan hjelpe oss i våre egne utfordringer?
Jimmy brukte flere år på å skrive på sin, uten noen frist. Henry Clegg trasket videre alene og hadde ikke engang ork til å skrive dagbok, og afrikanske medlemmer levde verdig til et tempel de ikke kunne forestille seg en dag ville bli bygget i deres eget land. Å holde det gående, å holde seg trofast og å fullføre måtte være belønning god nok.
For noen år siden ba en av våre døtre meg komme ut og spille tjorball med henne. Hun ba meg sitte og se på at hun om og om igjen slo til en ball som hang i et tau som snurret seg rundt en stang. Etter at jeg hadde sett på flere snurringer, spurte jeg hva min oppgave i spillet var, og hun svarte: «Mamma, du sier ”Flott, fint!” hver gang ballen går rundt stangen.»
Et «godt gjort!» får oppgaven til å virke overkommelig. Det kan være en telefon fra moren til en av seksåringene i Primær-klassen jeg nevnte, som ringer for å fortelle at hennes sønn påpasselig hjalp lillesøster opp i bilsetet uten å bli bedt om det, og derved gi en anerkjennelse av at Primær-lærerens leksjon foranlediget denne nye oppførselen. Det kan være en ektemann som bringer barna til barnestuen og Primær mens hans kone gjør klart til leksjonen i Unge kvinner. Det kan være noe så enkelt som et smil, en klem eller en lang spasertur for å klare opp i noe med en venn, sin mann eller et barn.
Vi må alle finne og fullføre vår egen historie, men hvor mye bedre vil ikke historien bli med litt oppmuntring, med verdsettelse og ros ved målet, uansett hvor lang tid det er siden reisen ble påbegynt.
Den største lærer og talsmann vi har, har sagt: «Jeg vil gå foran dere. Jeg vil være ved deres høyre og ved deres venstre hånd, og min Ånd skal være i deres hjerter og mine engler rundt om dere og støtte dere» (L&p 84:88). Har noen av oss råd til å utelate dette stykket av vår personlige reise?
Henry Clegg fortsatte videre for å leve blant de trofaste hellige, for å innta sin plass, for å oppdra rettferdige barn, for å tjene sin neste. Han hadde dette bildet i sitt sinn selv da hjertet brast. Jeg hørte et Primær-barn fra Ghana svare på spørsmålet: «Hva vil det si å velge det rette hver dag?» med «Det betyr å følge vår Herre og Frelser hver dag og gjøre vårt beste selv når det er tøft.» Denne pionergutten fra vår tid kjente til president Hinckleys oppfordring. Han visste at vi må holde budene hver dag. Han forsto at hans egen historie ville utfolde seg ved at han ganske enkelt setter det ene benet foran det andre, en dag av gangen.
I fjor høst fikk jeg en fin, men utfordrende anledning til å lage og undervise i en opplæringsvideo som i sin helhet ble laget på spansk. En gang i tiden snakket jeg spansk, men i det siste hadde jeg snakket portugisisk og visste hva det innebar å lære spansk på nytt. Jeg gjorde alt dere selv gjør for å klare en oppgave som synes ytterst vanskelig. Jeg fikk hjelp av dyktige og hengivne spanske søstre. Sammen studerte vi, ba, fastet og arbeidet i timevis. Så kom dagen for å gå i gang med å gjøre det Herren hadde bedt om, og vi var ikke bare engstelige, vi følte også at arbeidet ikke var godt nok. Vi hadde arbeidet helt til siste frist og kunne ikke gjøre mer. Jeg ønsket å gjøre alt om igjen.
Våre respektive ektemenn ga oss en prestedømsvelsignelse, og fred og ro begynte å fylle oss. Som engler kom hjelpen i form av en god ektemann som stilte vekkerklokken sin så han kunne be for meg hver halvtime under innspillingen, en kameramann hvis blikk strålte «bra gjort!», og Primær-ledere som hadde tillit til Åndens påvirkning og var i stand til å kommunisere det tydelig. Vi endte opp med en ferdig film som var til hjelp for våre spansktalende ledere. Alle som deltok i den, var både overrasket og ytterst takknemlige for at den ble så vellykket. Vi gikk så langt vi maktet, og da vi trodde vi måtte forlate håndkjerrene og sige sammen ved veikanten, dyttet engler på bakfra.
Hva lærte vi av denne oppgaven? Det samme som Henry Clegg jr. og Jimmy lærte, og det samme som alle trofaste pionerer i vår egen tid lærer. For Herren er ingenting umulig (se Lukas 1:37), men hver enkelt av oss må fullføre vår egen historie. Han sender sin Ånd, vi roper oppmuntrende til hverandre, men vi må fortsette å skrive, fortsette å gå, fortsette å tjene og akseptere nye utfordringer like til vår histories slutt. «Fortsatt underveis» er grunnkravet i livets reise. Han ønsker at vi skal avslutte godt. Han ønsker at vi skal komme tilbake til ham. Det er min bønn at våre individuelle historier vil avsluttes i nærvær av vår himmelske Fader og hans Sønn, vår Frelser Jesus Kristus, opphav til og fullendere av vår tro. I Jesu Kristi navn, amen.