Forsoningen og en sjels verdi
Hvis vi virkelig kunne forstå vår Herre Jesu Kristi forsoning, ville vi innse hvor dyrebar en sønn eller datter av Gud er.
I januar led vår familie et tragisk tap da vårt barnebarn Nathan omkom i en flyulykke. Nathan var på misjon i den russisktalende baltiske misjon. Han elsket folket og visste at det var et privilegium å tjene Herren. Tre måneder etter at jeg forrettet da han for evig ble viet til sin kjæreste, Jennifer, tok denne ulykken hans liv. Det at Nathan så brått ble tatt bort fra vår jordiske tilværelse, har gjort at vi alle har vendt våre hjerter og sinn til vår Herre Jesu Kristi forsoning. Selv om det er umulig for meg å beskrive med ord den fulle betydning av Kristi forsoning, ber jeg om at jeg kan forklare hva hans forsoning betyr for meg og vår familie, og hva den også kan bety for deg og dine.
Frelserens dyrebare fødsel, liv, forsoning i Getsemane, lidelse på korset, begravelse i Josefs grav og hans strålende oppstandelse ble alt sammen en fornyet realitet for oss. Frelserens oppstandelse forsikrer oss alle om at også vi en dag vil følge ham og oppleve vår egen oppstandelse. Hvilken fred, hvilken trøst denne store gave er som kommer til oss på grunn av den kjærlighet og nåde Jesus Kristus, hele menneskehetens Frelser og Forløser, har. På grunn av ham vet vi at vi kan være sammen med Nathan igjen.
Det finnes ikke noe større uttrykk for kjærlighet enn den heltemodige forsoning som Guds Sønn utførte. Hadde det ikke vært for vår himmelske Faders plan, som ble lagt før verden ble til, ville hele menneskeheten – i fortid, nåtid og fremtid – i en svært realistisk betydning ha vært uten håp om evig fremgang. På grunn av Adams overtredelse ble menneskene adskilt fra Gud (se Romerbrevet 6:23) og ville være det for bestandig med mindre det ble funnet en måte å bryte dødens bånd på. Det ville ikke bli lett, for det krevde et stedfortredende offer av en som var syndfri og som derfor kunne påta seg alle menneskers synder.
Heldigvis gjennomførte Jesus Kristus tappert dette offer i oldtidens Jerusalem. Der i stillheten og ensomheten i Getsemane have knelte han ned blant de knudrete oliventrærne, og på en utrolig måte som ingen av oss fullt ut kan forstå, påtok Frelseren seg verdens synder. Selv om hans liv var rent og syndfritt, betalte han den maksimale straff for synd – din, min og for alle som har levet. Hans mentale, følelsesmessige og åndelige kval var så stor at han blødde fra hver pore (se Lukas 22:44, L&p 19:18). Likevel led Jesus villig for at vi alle kan få anledning til å bli vasket rene – ved vår tro på ham, ved omvendelse fra våre synder, ved å bli døpt ved riktig prestedømsmyndighet, motta Den hellige ånds rensende gave ved bekreftelse, og ved å akseptere alle andre nødvendige ordinanser. Uten Herrens forsoning ville ingen av disse velsignelser vært tilgjengelige for oss, og vi kunne ikke blitt verdige og beredt til å vende tilbake for å bo i Guds nærhet.
Senere utholdt Frelseren lidelsene i forbindelse med forhør, grusom pisking og døden på korset på Golgata. Det har nylig forekommet en hel del kommentarer om dette. Ingen av disse har tydeliggjort det unike poeng at ingen hadde makt til å ta Frelserens liv fra ham. Han ga det som løsepenge for oss alle. Som Guds Sønn hadde han makt til å endre situasjonen. Likevel erklærer Skriften klart at han overlot seg til pisking, ydmykelse, lidelse og til slutt korsfestelse på grunn av sin store kjærlighet til menneskenes barn (se 1. Nephi 19:9-10).
Jesu Kristi forsoning var en uunnværlig del av vår himmelske Faders plan for sin Sønns jordiske misjon og for vår frelse. Hvor takknemlige skulle vi ikke være for at vår himmelske Fader ikke grep inn, men i stedet la bånd på sitt farsinstinkt og lot være å redde sin elskede Sønn. På grunn av hans evige kjærlighet til deg og meg lot han Jesus fullføre sin forutordinerte misjon til å bli vår Forløser. Oppstandelsens og udødelighetens gave gis fritt ved Jesu Kristi kjærlighet og nåde til alle mennesker i alle tidsaldre, uansett deres gode eller onde gjerninger. Og til dem som velger å elske Herren og som viser sin kjærlighet og tro på ham ved å holde hans bud og gjøre seg kvalifisert til forsoningens fulle velsignelser, gir han i tillegg løftet om opphøyelse og evig liv, som er den velsignelse å leve i Guds og hans elskede Sønns nærhet for evig.
Vi synger ofte en salme som gir uttrykk for det jeg føler når jeg tenker på Frelserens kjærlige sonoffer:
Jeg står helt forundret på grunn av den kjærlighet
som Jesus meg tilbyr tross all min uverdighet.
Jeg skjelver ved tanken på at han led korsets død
og for mine synder led all verdens spott og nød.
(Salmer, nr. 111.)
Jesus Kristus, hele menneskehetens Frelser og Forløser, er ikke død. Han lever – Guds oppstandne Sønn lever – det er mitt vitnesbyrd, og han leder sin kirke i dag.
Våren 1820 lyste en lysstøtte opp en lund i delstaten New York. Vår himmelske Fader og hans elskede Sønn viste seg for profeten Joseph Smith. Denne hendelsen innledet gjengivelsen av mektige doktrinære sannheter som hadde vært tapt i århundrer. Blant disse sannheter som hadde vært tilsløret i frafallets mørke, var den gripende kjensgjerning at vi alle er åndesønner og-døtre av en kjærlig Gud, som er vår Fader. Vi er en del av hans familie. Han er ikke far i en billedlig eller poetisk forstand. Han er helt bokstavelig far til vår ånd. Han har omsorg for hver enkelt av oss. Selv om denne verden prøver å nedvurdere menn og kvinner, er det en kjensgjerning at vi alle er av kongelig, guddommelig herkomst. Da Faderen og Sønnen viste seg i Den hellige lund – noe som aldri hadde skjedd før – var det aller første ord som vår alles Fader uttalte, personnavnet «Joseph». Slik er vår Faders personlige forhold til hver enkelt av oss. Han kjenner våre navn og ønsker sterkt at vi skal bli verdige til å komme tilbake og bo hos ham.
Gjennom profeten Joseph Smith ble evangeliet gjengitt. Vår Herre Jesus Kristus har igjen åpenbart, gjennom sin utvalgte profet, ordinansene og prestedømmets myndighet til å forrette dem til frelse for alle som vil tro.
En annen profet i en annen tid ble vist jordens nasjoner (Moses 7:23). «Og Herren viste Enok alle ting, ja, helt til verdens ende» (Moses 7:67). Enok så også at Satan «hadde en stor lenke i sin hånd, og den innhyllet hele jordens overflate i mørke, og [Satan] så opp og lo» (Moses 7:26).
Blant alt det Enok så, var det én ting som så ut til å fange hans oppmerksomhet fremfor alt annet. Enok så at Gud betraktet «resten av folket, og han gråt» (Moses 7:28). Den hellige opptegnelse forteller så at Enok spør Gud gang på gang: «Hvordan har det seg at du kan gråte? … Hvordan har det seg at du kan gråte?» (Moses 7:29, 31).
Herren svarte Enok: «Se disse dine brødre, de er mine egne henders verk … til dine brødre har jeg … også gitt bud at de skulle elske hverandre og at de skulle velge meg, deres Fader, men se, de er uten naturlig kjærlighet, og de hater sitt eget blod» (Moses 7:32-33).
Enok så tilstanden i disse siste dager. Han og andre tidlige profeter visste at først når vi aksepterer forsoningen og streber etter å etterleve evangeliet, kan vi hanskes med livets utfordringer og finne fred, glede og lykke. Å få forståelse av denne store gave er en personlig streben for hvert Guds barn.
Brødre og søstre, jeg tror at hvis vi virkelig kunne forstå vår Herre Jesu Kristi forsoning, ville vi innse hvor dyrebar en sønn eller datter av Gud er. Jeg tror at vår himmelske Faders evigvarende hensikt for sine barn som oftest oppnås ved de små og enkle ting vi gjør for hverandre. Midt i det engelske ordet atonement finner vi ordet one (en). Hvis alle mennesker forsto dette, ville det aldri være noen vi ikke ville ha omtanke for, uansett alder, rase, kjønn, religion eller sosial eller økonomisk situasjon. Vi ville strebe etter å etterligne Frelseren og ville aldri være uvennlige, likegyldige, respektløse eller ufølsomme overfor andre.
Hvis vi virkelig forsto forsoningen og hver sjels evige verdi, ville vi søke etter den egensindige gutten og piken og alle andre egensindige Guds barn. Vi ville hjelpe dem å få vite hvilken kjærlighet Kristus har til dem. Vi ville gjøre alt vi kan for å forberede dem til å motta evangeliets frelsende ordinanser.
Ja, hvis Kristi forsoning var fremst i tankene hos menighets- og grensledere, ville intet nytt eller reaktivisert medlem noensinne bli forsømt. Fordi hver sjel er så dyrebar, vil de rådslå med hverandre for å se til at alle blir undervist i Jesu Kristi evangeliums læresetninger.
Når jeg tenker på Nathan og hvor dyrebar han er for oss, kan jeg klarere forstå og føle hvordan vår himmelske Fader må føle for alle sine barn. Vi ønsker ikke at Gud skal gråte fordi vi ikke gjorde alt vi kunne for å dele evangeliets åpenbarte sannheter med hans barn. Jeg ber om at alle våre unge vil søke å forstå forsoningens velsignelser, og at de vil strebe etter å være verdige til å tjene Herren på misjonsmarken. Mange flere eldre par og andre hvis helse tillater det, ville ganske sikkert ivrig ønske å tjene Herren som misjonærer hvis de ville grunne over betydningen av vår Herre Jesu Kristi sonoffer. Det var Jesus som sa: «Om … dere skulle arbeide alle deres dager med å rope omvendelse til dette folk og bare bringer en sjel til meg, hvor stor skal ikke deres glede være med ham i min Faders rike» (L&p 18:15, uthevelse tilføyd). Ikke bare det, men Herrens glede skal være stor over den sjel som omvender seg! For den ene er dyrebar for ham.
Brødre og søstre, vår himmelske Fader har søkt å komme oss imøte gjennom vår Frelsers forsoning. Han innbyr alle til å «komme til Kristus, som er Israels Hellige, og ta del i hans frelse og hans forløsnings kraft» (Omni 26). Han har lært oss at det er ved trofast å etterleve evangeliets prinsipper, ved å motta de frelsende ordinanser som har blitt gjengitt, ved vedvarende tjeneste og ved å holde ut til enden at vi kan vende tilbake til hans hellige nærhet. Hva annet i hele verden er i nærheten av å være så viktig som å vite dette?
I dag blir en persons betydning dessverre ofte bedømt ut fra hvor stor tilhørerskaren er som han eller hun opptrer for. Det er slik media og sportsprogrammer blir vurdert, slik det som har felles betydning av og til blir avgjort, og det er ofte slik man oppnår offentlig status. Det kan være grunnen til at roller som far, mor og misjonær sjelden oppnår stående ovasjoner. Fedre, mødre og misjonærer «opptrer» for svært små forsamlinger. Men i Herrens øyne kan det være bare en størrelse på forsamlingen som er av evig betydning – og det er bare en, hver enkelt, du og jeg, og hver enkelt av Guds barn. Forsoningens ironi er at den er uendelig og evig, likevel angår den hver enkelt, en person om gangen.
Det er et nivå hvor barnesangen «Jeg er Guds kjære barn» (Salmer, nr. 187) er i harmoni med evighetens musikk. Vi er Guds barn. Hver enkelt av oss er så dyrebar at vi kan gi Den allmektige Herre Gud en fylde av glede hvis vi er trofaste, eller bringe ham til tårer hvis vi ikke er det.
Det den oppstandne Frelser sa til nephittene, kunne han ha sagt til oss i dag:
«Velsignet er dere på grunn av deres tro. Og se, min glede er fullkommen.
Og da han hadde sagt disse ord, gråt han, og forsamlingen bar vitnesbyrd om det. Og han tok deres små barn en for en og velsignet dem og ba til Faderen for dem» (3. Nephi 17:20-21; uthevelse tilføyd).
Brødre og søstre, undervurder aldri, aldri hvor dyrebar den ene er. Husk alltid Herrens enkle formaning: «Dersom dere elsker meg, da holder dere mine bud» (Johannes 14:15). Streb alltid etter å leve verdig til alle de hellige velsignelser som er knyttet til vår Herre Jesu Kristi forsoning. I sorgen over adskillelsen fra vår kjære Nathan har vi opplevd den fred som bare vår Frelser og Forløser kan gi. Vår familie har vendt seg til ham, en for en. Og nå synger vi med større takknemlighet og forståelse:
Å, hvilken glede stor
han skjenker dem som tror
og trofast er på jord!
Å, hvilken glede stor
for hver sjel som tror!
(Salmer, nr. 111).
Mine kjære brødre og søstre, måtte dere gi andre og selv motta enhver velsignelse som vår Herre Jesu Kristi forsoning tilbyr. Det ber jeg ydmykt om, i Jesu Kristi navn, amen.