Til styrke for ungdom
Kirkens normer er faste og sanne. De er til for deres evige sikkerhet.
Mine kjære brødre i prestedømmet, det er en stor ære for meg å være her i kveld. Fire av mine barnebarn er her i Konferansesenteret – Craig, Brent, Kendall og Michael. Jeg ønsker å tale til dem og alle bærere av Det aronske prestedømme og invitere andre til å lytte.
I et budskap fra Det første presidentskap som står i heftet Til styrke for ungdom, kan vi lese:
«Våre kjære unge menn … vi har stor tillit til dere. Dere er utvalgte ånder som har kommet hit i denne tiden da ansvarsoppgavene og anledningene, så vel som fristelsene, er aller størst. Dere står ved begynnelsen av deres reise gjennom jordelivet. Deres himmelske Fader ønsker at deres liv skal være fylt av glede og føre dere tilbake til hans nærhet. De avgjørelser dere tar nå, vil være bestemmende for mye av det som vil skje i deres liv og gjennom evigheten.»1
Dere lever i en verden med stor usikkerhet. Det er mange røster. Det er mange veier. Ikke alle fører til vår himmelske Fader. Hvordan kan dere vite hvem dere skal lytte til eller hvor dere skal gå?
Profeten Jakob besvarte disse spørsmålene i følgende skriftsted: «Ånden taler sannheten og lyver ikke. Derfor taler den om tingene som de virkelig er og om tingene som de virkelig vil bli».2
Men hva er «tingene som de virkelig er», som Jakob nevner? Eldste Neal A. Maxwell har sagt følgende om dette emnet:
«Uten lydig respons på ”tingene som de virkelig er”, blir det utallige avstikkere og tom jakt på en annen livskurs … En livskurs som ikke er riktig nå, kan og vil aldri vise seg å være riktig senere …
Den Herre Jesu Kristi evangelium gir oss mange sannheter … at det virkelig finnes en levende Gud, at det virkelig finnes en levende kirke, det finnes levende profeter, det finnes levende skrifter og det vil komme en oppstandelse og en dom.»3
Det finnes visse sannheter, visse «ting som de virkelig er» som håndheves ved normer, og mange av disse kan måles. La oss se på noen eksempler i friidrett.
Omslaget til marsnummeret 2004 av New Era viser et bilde av Moroni Rubio fra Mexico. For to år siden, da han var 16, vant han 100-meteren i Mellom-Amerikas juniormesterskap. Hans personlige rekord er på 10,46.4 Hans prestasjoner måles med en stoppeklokke.
Verdensrekorden for menn i høydehopp innehas av en kubaner som hoppet 240 cm. Kan dere forestille dere å hoppe så høyt? Høydehopperne hopper over en vannrett list som hviler på to loddrette stenger. Denne listen representerer en norm, et mål å oppnå eller overgå.
Forestill dere et friidrettsstevne hvor løperne ikke måles med stoppeklokke, eller hvor høydehopperne ikke har en list til å måle sine hopp.
I livet så vel som i friidrett er det normer eller mål på adferd. Det finnes riktig og galt. Som prestedømsbærere hopper vi ikke høyde uten list.
Dessverre er vi dag vitne til at tradisjonelle normer for moral og adferd fjernes. I dag er den gjengse oppfatning at «alt er tillatt». Verden ser på hevdvunne normer som gammeldagse eller foreldede.
Vi tilhører en kirke hvor det forventes at vi overholder normer. Det som alltid har vært galt, er fortsatt galt i dag. Kirken modifiserer ikke moralnormene ved å tilpasse dem skiftende skikker og vaner i det samfunnet vi lever i.
President Gordon B. Hinckley forteller om en opplevelse han hadde som gutt, da han lå på en gammel vognkjerre om natten sammen med sin bror Sherman. De «stirret opp på stjernemylderet på himmelen og plukket etter tur ut kjente stjerner og brukte håndtaket og vognkassen på Karlsvognen til å peile inn Polarstjernen». President Hinckley sa at Polarstjernen fascinerte ham. Til tross for jordens rotasjon, bevarer Polarstjernen sin posisjon fast og urokkelig på himmelen. Han sa: «Den er en konstant midt i alle forandringer. Den var noe man alltid kunne stole på, en forankring i det som ellers virket som et bevegelig og ustabilt firmament.»5
I lys av Polarstjernens urokkelige posisjon skrev en forfatter til motsetning historien om en ung gutt som gikk seg vill på en campingtur. Da hans far endelig fant ham, spurte faren om han hadde husket å plukke ut et punkt i landskapet som han alltid kunne se. Dette, sa faren, ville ha hjulpet ham å holde stø kurs. Gutten sa: «Ja, det gjorde jeg.»
«Hva var det?» spurte faren.
«Den kaninen der borte,» sa gutten.6
Unge menn i Det aronske prestedømme, fest blikket på evangeliets uforanderlige normer og ikke på den omflakkende kaninen.
I heftet Til styrke for ungdom finner dere blant andre følgende normer som kan tjene som deres Polarstjerne: Velg venner med høye normer, skjem ikke kroppen med tatoveringer eller piercing, unngå pornografi, lytt ikke til musikk som inneholder støtende språk, bann ikke, ha stevnemøte bare med dem som har høye normer, hold dere seksuelt rene, omvend dere når det trengs, vær ærlige, hold sabbatsdagen hellig, betal tiende og hold Visdomsordet.7
For mange år siden var det trofaste medlemmer av Kirken i et land i Afrika som hadde møter i sine hjem i flere år. Jeg reiste dit for å se om vi kunne få tillatelse fra myndighetene til å sende misjonærer dit og organisere Kirken. Jeg møtte en høytstående statsråd. Han ga meg 20 minutter til å legge frem vår sak.
Da jeg var ferdig, sa han: «Jeg kan ikke skjønne at noe av det du har fortalt meg er annerledes enn det som allerede finnes. Jeg ser ingen grunn til å godkjenne din anmodning eller bringe misjonærer til vårt land.»
Han reiste seg for å vise meg ut av sitt kontor. Jeg fikk panikk. Jeg hadde feilet. Snart ville møtet være over. Hva kunne jeg gjøre? Jeg oppsendte en stille bønn.
Da fikk jeg en tilskyndelse. Jeg sa til statsråden: «Hvis du vil gi meg fem minutter til, er det en ting til jeg gjerne vil fortelle deg. Så skal jeg gå.» Han gikk vennligst med på det.
Jeg fant frem lommeboken og tok ut dette lille heftet Til styrke for ungdom, som jeg alltid har med meg.
Jeg sa: «Dette er et lite hefte med normer vi gir alle ungdommer i vår Kirke.»
Så leste jeg noen av normene jeg har nevnt i kveld. Da jeg var ferdig, sa han: «Mener du at dere forventer at ungdommene i deres kirke skal etterleve disse normene?»
«Ja,» svarte jeg, «og det gjør de.»
«Det er forbløffende,» sa han. «Kan du sende meg noen av disse heftene så jeg kan dele dem ut til ungdommene i min kirke?»
Jeg svarte ja og gjorde det.
Flere måneder senere fikk vi offisiell godkjenning fra dette landets regjering til å komme og organisere Kirken.
Unge menn, disse normene dere har det privilegium å etterleve, er i sannhet en kostelig perle. Verden forstår dem ikke. Mange gode mennesker søker dem. Dere har dem.
Profeten Joseph Smith fikk en åpenbaring som fastslår hvordan vi i dag kan vite hvilke røster vi skal lytte til – hvilke normer vi skal følge. I denne åpenbaringen ble vår tid, vår generasjon, omtalt som en tid da menneskene ville «se en overveldende plage» og «en utslettende sykdom [som] skal gå over landet»8.
Herren fremsatte så sikkerhetsnormen som vil beskytte trofaste tilhengere. Han sa: «Men mine disipler skal stå på hellige steder og skal ikke rokkes.»9
Brødrene i Det første presidentskap og De tolv apostlers quorum er disipler som står på hellige steder. De kan ikke rokkes og vil aldri vike bort fra det som har blitt etablert som sannhet i alle tidligere generasjoner. Kirkens normer er faste og sanne. De er til for deres evige sikkerhet. Når dere forplikter dere til å overholde dem, måles dere mot velprøvde normer som er godkjent av Gud.
Mine barnebarn og kjære brødre i Det aronske prestedømme, dere deltar i livets konkurranse. Det er ikke et sprintløp. Det minner mer om maraton.
Dere vil bli prøvet mot Guds etablerte normer. Ånden vil hjelpe dere å vite hva dere skal gjøre.
Vi er snart den eneste organisasjon som har faste, hevdvunne normer. De fleste andre har bukket under for verdenskulturen. Hvor velsignet vi er som har levende profeter.
Måtte dere bli velsignet når dere holder Kirkens normer. I Jesu Kristi navn, amen.