«Jeg var sulten, og dere gav meg mat»
Ved et hvilket som helst behov som har oppstått av en hvilken som helst årsak, har Kirkens representanter vært på pletten … Jeg har selv vært vitne til effektiviteten i vår humanitærinnsats.
I 1936, for 68 år siden, fortalte en av sekretærene til De tolvs quorum noe et medlem av De tolv hadde fortalt henne. Hun sa at det på den kommende generalkonferansen ville bli kunngjort et program som ville bli enda mer bemerkelsesverdig enn det at vårt folk kom til disse dalene som pionerer.
Bare så dere vet det, skulle dere ikke fortelle sekretæren om noe dere skulle holde fortrolig, og hun skulle heller ikke videreformidle fortrolig informasjon til noen.
Men det var det som skjedde den gangen. Det skjer aldri i dag. Å, neida! Jeg bør tilføye at mine dyktige sekretærer aldri gjør seg skyldige i et slikt brudd på fortrolighet.
Som dere som kjenner historien vet, ble det dengang kunngjort en sikkerhetsplan for Kirken, navnet ble senere forandret til Kirkens velferdsprogram.
Dengang lurte jeg på hvordan Kirken kunne gjøre noe som helst som kunne overgå den historiske samling av vårt folk til disse USAs vestlige daler. Det var en bevegelse av så storslagne proporsjoner at jeg følte at ingenting kunne bli like bemerkelsesverdig. Men jeg har oppdaget noe interessant i det siste.
Vi mottar mange fremtredende gjester på Det første presidentskaps kontor. De inkluderer statsoverhoder og ambassadører. For noen uker siden hadde vi besøk av borgermesteren i en av verdens store byer. Vi har også nylig tatt imot Ecuadors visepresident og ambassadør, Litauens ambassadør, Hviterusslands ambassadør og andre. I våre samtaler har ikke én av disse gjestene nevnt våre forfedres store pionerferd. Men alle snakket, uavhengig av hverandre, i rosende ordelag om vårt velferdsprogram og vår humanitærinnsats.
Så når jeg nå taler på dette store prestedømsmøtet, ønsker jeg å si noen ord om vår innsats på vegne av de trengende i forskjellige deler av verden, enten de er medlemmer av Kirken eller ikke.
Da det moderne velferdsprogrammet ble iverksatt, var hensikten å dekke vårt eget folks behov. I årene som fulgte, har tusener på tusener fått hjelp. Biskoper og Hjelpeforenings-presidenter har hatt tilgang på mat, klær og andre varer til de trengende. Utallige medlemmer av Kirken har arbeidet som frivillige for å fremstille det som det har vært behov for. Vi driver nå 113 lagerhus, 63 gårdsbruk, 105 hermetikkfabrikker og hjemmelageranlegg, 18 næringsmiddel- og distribusjonsanlegg i tillegg til mye annet.
Ikke bare har behov blant Kirkens medlemmer blitt dekket, men utallige andre har fått hjelp. Her i Salt Lake City får mange av de sultne mat hver dag av organisasjoner utenfor Kirken som benytter Kirkens velferdslagre.
Her i denne byen og en rekke andre steder driver vi flotte butikker hvor det ikke er noe kassaapparat, hvor ingen penger utveksles, hvor trengende får mat, klær og andre nødvendigheter. Jeg er overbevist om at det ikke finnes bedre melk, kjøtt eller mel i noen dagligvarebutikk enn det som blir distribuert fra biskopens lagerhus.
Prinsippene disse etablissementene driver etter, er stort sett de samme som de var i begynnelsen.
De trengende forventes å gjøre alt de kan for å forsørge seg selv. Deretter forventes det at familien hjelper mindre heldigstilte familiemedlemmer. Dernest stilles Kirkens ressurser til rådighet.
Vi tror på og tar veldig alvorlig vår Herres ord:
«Kom hit, dere som er velsignet av min Far! Arv det rike som er beredt for dere fra verdens grunnvoll ble lagt.
For jeg var sulten, og dere gav meg mat. Jeg var tørst, og dere gav meg å drikke. Jeg var fremmed, og dere tok imot meg.
Jeg var naken, og dere kledde meg. Jeg var syk, og dere så til meg. Jeg var i fengsel, og dere kom til meg» (Matteus 25:34-36).
Dette er Herrens måte å ta seg av de trengende på, og disse, sa han, «har dere alltid hos dere» (se Matt. 26:11).
De som er i stand til det, arbeider frivillig for å hjelpe dem som ikke er i stand til det. I fjor ble det donert 563 000 arbeidsdager i våre velferdsanlegg. Det tilsvarer at én mann arbeider åtte timer om dagen i 1542 år.
I Church News sto nylig historien om en gruppe gårdbrukere i et lite tettsted i Idaho. La meg lese kort fra denne beretningen.
«Klokken er 06.00 i slutten av oktober, og frosten henger allerede i luften over sukkerroemarkene i Rupert, Idaho.
Innhøstningsmaskinenes lange armer strekker seg over tolv rader og kutter toppene av sukkerroene. Bak dem kjøres stålfingre ned i jorden for å fange opp roene og trekke dem opp på et belte og over i en ventende lastebil …
Dette er Rupert Idaho velferdsgård, og de som arbeider her i dag, er frivillige … Til tider arbeider mer enn 60 maskiner sammen i harmoni … alle eid av lokale gårdbrukere.
Arbeidet fortsetter utover dagen.
Klokken 19.00 har solen gått ned, og jorden er atter mørk og kald. Gårdbrukerne drar hjem, utmattet og lykkelige.
De har avsluttet nok en god arbeidsdag.
De har høstet inn Herrens sukkerroer.» (Neil K. Newell, «A Harvest in Idaho», Church News, 20. mars 2004, s. 16.)
Den slags bemerkelsesverdig frivillig tjeneste pågår kontinuerlig for å sikre forsyninger til Herrens lagerhus.
Siden begynnelsen har programmet gått lenger enn å ta seg av de trengende og oppmuntret til beredskap blant Kirkens familier. Ingen vet når en katastrofe kan ramme oss eller det kan være sykdom, arbeidsledighet eller en invalidiserende ulykke.
I fjor hjalp programmet familier å lagre 8 tonn basisvarer for en mulig nødsituasjon i fremtiden. Forhåpentligvis vil aldri den tiden komme. Men denne gode, sunne og grunnleggende maten som er lagret, gir fred i sinnet og tilfredsstillelsen ved å ha vært lydig mot et råd.
Nå er enda et element lagt til. Det begynte for noen år siden da tørken i Afrika bragte sult og død til utallige mennesker. Kirkens medlemmer ble invitert til å bidra til en stor humanitærinnsats for å hjelpe disse håpløst utarmede menneskene. Deres bidrag var mange og generøse. Arbeidet har fortsatt fordi det er andre alvorlige behov mange steder. Rekkevidden av denne hjelpen har blitt et mirakel. Mange millioner kilo mat, legemidler, tepper, telt, klær og annet har avverget hungersnød og trøstesløshet i ulike deler av verden. Brønner er gravd, avlinger plantet og liv reddet. La meg gi dere et eksempel.
Neil Darlington er en kjemiingeniør som arbeidet for en stor industribedrift i Ghana. Omsider pensjonerte han seg.
Han og hans hustru ble da kalt som misjonærer. De ble sendt til Ghana. Bror Darlington sier: «Vi var i områder med hungersnød, sykdom og sosial uro som representanter for Kirken, og ga en hjelpende hånd til de fattige, de sultne og de nødlidende.»
I små landsbyer boret de nye brønner og reparerte gamle. De av oss som har friskt, rent vann i rikelige mengder, kan knapt forestille seg hvordan det er å ikke ha det.
Kan dere forrestille dere dette paret, hengivne siste-dagers-hellige misjonærer? De borer ned i den tørre jorden. Boret når grunnvannet nedenunder, og mirakelvæsken kommer opp til overflaten og skyller over den tørre og tørste jorden. Folk gleder seg. De gråter. De har nå vann å drikke, vann å vaske seg i og vann til avlinger. Det finnes ingenting som er så verdifullt i et tørt land som vann. Vann som strømmer fra en ny brønn, er et aldeles nydelig syn.
Ved én anledning, da stammehøvdingene og byens eldste kom sammen for å takke dem, spurte bror Darlington høvdingen om han og søster Darlington kunne synge en sang for dem. De så inn i øynene til de mørkhudede mennene og kvinnene og sang Jeg er Guds kjære barn som et uttrykk for deres brorskap.
Ved sine anstrengelser har dette ene ekteparet skaffet vannforsyning til anslagsvis 190 000 mennesker i avsidesliggende landsbyer og flyktningleirer. Tenk på hvilket mirakel dette er.
Det finnes tusener som dem, ektepar som ellers kanskje ville la levd sitt liv og stort sett drevet med fritidssysler, som i stedet har tjent og fortsatt tjener på mange måter og på mange steder. De har arbeidet og fortsetter å arbeide i de utarmede områdene av Amerika. De har arbeidet og arbeider fortsatt i India, Indonesia, Thailand, Kambodsja, Russland og de baltiske landene. Arbeidet utvides stadig.
I samarbeid med andre har Kirken nylig gitt rullestoler til rundt 42 000 funksjonshemmede. Tenk hvilken betydning dette har for mennesker som bokstavelig talt har måttet krabbe for å komme seg rundt. Med hjelp av uselviske leger og sykepleiere ble det gitt opplæring i gjenopplivning av nyfødte til nærmere 19 000 helsepersonell bare i 2003. Tusener av barns liv vil bli reddet som resultat.
I fjor fikk ca. 2700 personer behandling for øyensykdommer, og 300 lokale øyenleger fikk opplæring i synsbevarende behandling. De blinde har bokstavelig talt fått synet tilbake.
Ved voldsomme flommer, ved katastrofale jordskjelv, ved hungersnød eller ved et hvilket som helst behov som har oppstått av en hvilken som helst årsak, har Kirkens representanter vært på pletten. Kirken har bidratt med 98 millioner dollar i kontanter og varer i løpet av det siste året, noe som har bragt den totale nødhjelpen opp i 643 millioner dollar i løpet av bare 18 år.
Jeg har selv vært vitne til effektiviteten i vår humanitærinnsats. På mine reiser verden over har jeg sett mottakerne av deres gavmildhet. I 1998 besøkte jeg områder av Mellom-Amerika som hadde blitt rammet av orkanen Mitch. Her ble utdelingen av mat og klær raskt organisert, og opprydding og gjenoppbygging av ødelagte boliger og liv var et mirakel for oss.
Det er ikke tid til å nevne alle resultatene av disse storartede og viktige programmene. Når vi har tilbudt vår hjelp, har vi ikke spurt om det gjaldt medlemmer av Kirken eller ikke. Vi vet at alle jordens barn er Guds barn og er verdige hjelp når de trenger det. Vi har gjort det vi har gjort for det meste uten at den venstre hånden har visst hva den høyre gjorde. Vi trakter ikke etter anerkjennelse eller takk. Det er kompensasjon nok at når vi hjelper et av de minste av Faderens barn, har vi hjulpet ham og hans elskede Sønn (se Matteus 25:40).
Vi skal fortsette. Det vil alltid finnes behov. Sult, nød og katastrofer vil alltid være blant oss. Det vil alltid finnes dem hvis hjerter har blitt berørt av evangeliets lys som vil være villige til å tjene og arbeide for å hjelpe jordens trengende.
Som en koordinert innsats har vi etablert Det vedvarende utdannelsesfond Det er et resultat av deres generøse bidrag. Det fungerer nå i 23 land. Lån til utdannelse gis til verdige unge menn og kvinner. Ellers ville de ha vært fanget i den samme fattigdommen som deres foreldre og forfedre har opplevd i mange generasjoner. I overkant av 10 000 får for tiden hjelp, og erfaringen så langt viser at den opplæringen de nå får, vil gi dem tre til fire ganger høyere inntekt enn det som før var mulig.
Herrens ånd veileder dette arbeidet. Denne velferdsaktiviteten er en verdslig aktivitet som kommer til uttrykk i ris og bønner, ulltepper og telt, klær og medisiner, i arbeid og utdannelse for bedre arbeid. Men dette såkalte verdslige arbeidet er bare et ytre uttrykk for en indre ånd, den Herrens Ånd om hvem det ble sagt at han «gikk omkring og gjorde vel» (se Ap.gj. 10:38).
Måtte himmelen gi dette strålende programmet fremgang, og måtte himmelens velsignelse hvile over alle som virker i det. Dette ber jeg ydmykt om i Jesu Kristi hellige navn, amen.