Din personlige innflytelse
Når vi følger mannen fra Galilea ja, Herren Jesus Kristus – vil vår personlige innflytelse til det gode kunne føles hvor enn vi er, uansett kall.
Mine kjære brødre og søstre, både dere som sitter foran meg og dere som er forsamlet over hele verden, jeg ber om deres bønner og tro når jeg nå har det oppdrag og det privilegium å tale til dere.
For over 40 år siden, da president David O. McKay ga meg kallet til De tolv apostlers quorum, ønsket han meg varmt velkommen med et dyptfølt smil og en kjærlig omfavnelse. Blant de hellige rådene han ga meg, var erklæringen: «Det er ett ansvar ingen kan unndra seg. Det er virkningen av ens personlige innflytelse.»
Kallelsen av de første apostlene gjenspeilte Herrens innflytelse. Når han søkte en troens mann, valgte han ham ikke blant de selvrettferdige som regelmessig var å finne i synagogen. I stedet kalte han dem blant fiskerne i Kapernaum. Peter, Andreas, Jakob og Johannes hørte kallet: «Følg meg, så vil jeg gjøre dere til menneskefiskere.»1 De fulgte ham. Den tvilende Simon ble Peter, troens apostel.
Da Frelseren skulle velge en misjonær med iver og kraft, fant han ham ikke blant sine forkjempere, men midt blant sine motstandere. Saulus fra Tarsus – forfølgeren – ble forkynneren Paulus. Forløseren valgte ufullkomne menn til å undervise om veien til fullkommenhet. Han gjorde det den gang, og han gjør det i dag.
Han kaller deg og meg til å tjene ham her nede og gir oss den oppgaven han vil at vi skal utføre. Forpliktelsen er total. Det er ingen samvittighetskonflikt.
Når vi følger mannen fra Galilea ja, Herren Jesus Kristus – vil vår personlige innflytelse til det gode kunne føles hvor enn vi er, uansett kall.
Vår tildelte oppgave virker kanskje uanselig, unødvendig eller ubemerket. Noen blir kanskje fristet til å spørre:
«Fader, hvor skal jeg arbeide i dag?»
Jeg var fylt av varme og kjærlighet.
Da pekte han ut et lite sted
og sa: «Skjøtt dette for meg.»
Jeg svarte straks: «Å, nei, ikke det!
Ingen ville kunne se,
hvor godt mitt arbeid ble gjort.
Det lille stedet er ikke noe for meg.»
Hans ord var ikke strenge:
«Arbeider du for dem eller for meg?
Nasaret var et lite sted
Galilea var også det.»2
Familien er det ideelle stedet for undervisning. Det er også et laboratorium for læring. Familiens hjemmeaften kan gi alle medlemmer åndelig vekst.
«Hjemmet er grunnleggende for en rettferdig livsførsel, og intet annet kan erstatte det eller ivareta dets helt nødvendige funksjon.»3 Denne sannheten er fremsatt av mange av Kirkens presidenter.
Det er i hjemmet at fedre og mødre kan lære sine barn å leve fremtidsrettet. Ved å dele på oppgavene og hjelpe hverandre dannes et mønster for fremtidige familier etter hvert som barna vokser til, gifter seg og forlater hjemmet. De lærdommer som læres i hjemmet, er de som varer lengst. President Gordon B. Hinckley fortsetter å understreke viktigheten av å unngå unødig gjeld, den villfarelse det er å leve utenfor rammen av sine midler og fristelsen til å la våre ønsker bli våre nødvendigheter.
Apostelen Paulus’ formaning til sin avholdte Timoteus gir oss de råd vi trenger for å kunne bli i stand til å øve innflytelse på dem vi omgås: «Vær et forbilde for de troende i tale, i ferd, i kjærlighet, i ånd, i tro, i renhet.»4
Da jeg var gutt, tilhørte familien min sjette og syvende menighet i Pioneer stav. De som bodde i dette området, var overveiende korttidsbeboere, noe som resulterte i stor gjennomtrekk av lærere i Søndagsskolen. Som gutter og piker rakk vi så vidt å bli kjent med en lærer og begynne å sette pris på ham eller henne, før Søndagsskolens bestyrer besøkte klassen og presenterte en ny lærer. Vi ble alle skuffet, og disiplinen ble skadelidende som et resultat.
Vordende lærere som hørte om vår klasses dårlige rykte, takket enten vennlig nei til å tjene eller ba om å få undervise en annen klasse hvor elevene var mer medgjørlige. Vi gledet oss over vår nye status og bestemte oss for å leve opp til lærernes frykt.
En søndag morgen fulgte en pen ung dame bestyreren inn i klasserommet og ble presentert som en lærer som hadde bedt om å få undervise oss. Vi fikk høre at hun hadde vært misjonær og var glad i unge mennesker. Hun het Lucy Gertsch. Hun var vakker, mild og interessert i oss. Hun ba hvert enkelt klassemedlem om å presentere seg og stilte så spørsmål som ga henne forståelse og innsikt i den enkeltes bakgrunn. Hun fortalte om sin barndom i Midway i Utah, og da hun beskrev den vakre dalen, gjorde hun skjønnheten levende for oss, og vi ønsket å reise til de grønne engene hun var så glad i.
Når Lucy underviste, gjorde hun Skriftene levende. Vi ble personlig kjent med Samuel, David, Jakob, Nephi, Joseph Smith og Herren Jesus Kristus. Vår kunnskap om evangeliet økte. Vår holdning ble bedre. Vår kjærlighet til Lucy Gertsch kjente ingen grenser.
Vi startet et prosjekt for å spare våre småpenger til det som skulle bli en gigantisk julefest. Søster Gertsch førte en grundig opptegnelse over vår fremgang. Som gutter med normal appetitt omdannet vi pengesummene i våre tanker til kaker, kjeks, paier og iskrem. Dette skulle bli en strålende begivenhet. Aldri før hadde noen av våre lærere så mye som foreslått en sosial begivenhet som dette ville bli.
Sommermånedene gikk over til høst. Høst ble til vinter. Vi hadde nådd vårt festmål. Klassen hadde vokst. En god ånd rådet.
Ingen av oss vil glemme den grå morgenen da vår kjære lærer kunngjorde at moren til en av våre klassekamerater hadde gått bort. Vi tenkte på våre egne mødre og hvor mye de betydde for oss. Vi følte oppriktig sorg for Billy Devenport i hans store tap.
Leksjonen denne søndagen var fra Apostlenes gjerninger, kapittel 20, vers 35: «Minnes de ord Herren Jesus selv sa: Det er saligere å gi enn å ta imot.» På slutten av den godt forberedte leksjonen nevnte Lucy Gertsch den økonomiske situasjonen til Billys familie. Dette var i depresjonstiden, og det var smått om penger. Med glimt i øyet spurte hun: «Hva sier dere til å følge denne Herrens læresetning? Hva med å ta festpengene og, som klasse, gi dem til familien Devenport som et uttrykk for vår kjærlighet?» Avgjørelsen var enstemmig. Vi talte så omhyggelig hver eneste mynt og la hele beløpet i en stor konvolutt. Et nydelig kort ble kjøpt og undertegnet av samtlige.
Denne enkle velgjerningen sveiset oss sammen til ett. Vi lærte av egen erfaring at det i sannhet er en større velsignelse å gi enn å motta.
Årene har gått. Det gamle møtehuset er borte, offer for industrialiseringen. Guttene og pikene som lærte, lo og vokste under veiledning av denne inspirerte sannhetens lære, har aldri glemt hennes kjærlighet eller hennes leksjoner. Hennes personlige innflytelse var god og smittende.
En generalautoritet hvis personlige innflytelse ble følt i vide kretser, var den avdøde president Spencer W. Kimball. Han påvirket i sannhet utallige mennesker til det bedre.
Da jeg var biskop, ringte telefonen en dag, og personen i den andre enden presenterte seg som eldste Spencer W. Kimball. Han sa: «Biskop Monson, i din menighet er det en husvognpark, og i en liten vogn i den parken – den minste av dem alle – bor en søt navaho-enke, Margaret Bird. Kan du be presidenten for Hjelpeforeningen besøke henne og invitere henne til å komme til Hjelpeforeningen og ta del sammen med søstrene?» Det gjorde vi. Margaret Bird kom og ble ønsket varmt velkommen.
Eldste Kimball ringte ved en annen anledning. «Biskop Monson,» sa han. «Jeg har hørt at det er to samoanske gutter som bor på et hotell i sentrum. De kommer til å havne i vanskeligheter. Kan du gjøre dem til medlemmer av menigheten din?»
Jeg fant disse to guttene ved midnatt mens de satt på trappen til hotellet og spilte på ukuleler og sang. De ble medlemmer av menigheten vår. Omsider giftet begge seg i templet og var tapre tjenere. Deres gode innflytelse var omfattende.
Første gang jeg ble kalt til biskop, oppdaget jeg at abonneringen på Hjelpeforeningens tidsskrift i sjette og syvende menighet hadde vært dårlig. Vi ba og gikk gjennom navn på personer som kunne kalles til tidsskriftsrepresentant. Inspirasjonen tilsa at Elizabeth Keachie skulle få oppgaven. Som hennes biskop presenterte jeg oppgaven for henne. Hun svarte: «Skal bli, biskop Monson.»
Elizabeth Keachie var av skotsk avstamning, og da hun svarte: «Skal bli», kunne man være sikker på at hun ville gjøre det. Hun og hennes svigerinne Helen Ivory – som begge var under 150 cm – begynte å gå gjennom menigheten hus for hus, gate for gate og kvartal for kvartal. Resultatet ble fenomenalt. Vi hadde flere abonnementer på Hjelpeforeningens tidsskrift enn alle de andre enhetene i staven til sammen.
Jeg gratulerte Elizabeth Keachie en søndag ettermiddag og sa til henne: «Din oppgave er utført.»
Hun svarte: «Ikke ennå, biskop. Det er to kvartaler vi ikke har vært i ennå.»
Da hun fortalte meg hvilke kvartaler det var, sa jeg: «Å, søster Keachie, ingen bor i disse kvartalene. Det er et industriområde.»
«Likevel,» sa hun, «vil jeg føle meg bedre om Nell og jeg går og undersøker dem selv.»
På en regntung dag gikk hun og Nell disse siste to kvartalene. Hun fant ingen hjemme i noen av dem. Imidlertid tok hun og søster Ivory en pause i en oppkjørsel som var gjørmete etter et uvær. Søster Keachie stirret ca. 30 meter nedover oppkjørselen, som lå ved siden av en fabrikk, og der la hun merke til et bilverksted. Men det var ikke et vanlig bilverksted, for det var gardiner i vinduet.
Hun vendte seg til sin ledsager og sa: «Nell, skal vi gå og undersøke?»
De to søte søstrene gikk så ca. 10 meter ned den gjørmete oppkjørselen til et sted hvor hele bilverkstedet kunne ses. Nå la de merke til en dør på siden av verkstedet, en dør som ikke kunne ses fra gaten. De oppdaget også at det var en pipe som det kom røk fra.
Elizabeth Keachie banket på døren. En 68 år gammel mann, William Ringwood, åpnet. De fortalte hvor viktig det var at alle familier hadde Hjelpeforeningens tidsskrift. William Ringwood svarte: «Dere får spørre min far.» Den 94 år gamle Charles W. Ringwood kom også til døren og hørte budskapet. Han tegnet abonnement.
Elizabeth Keachie gjorde meg oppmerksom på disse to mennene i menigheten. Da jeg ba om medlemskortene deres fra Kirkens hovedkvarter, fikk jeg en telefon fra avdelingen for medlemskap ved Det presiderende biskopsråds kontor. Sekretæren sa: «Er du sikker på at du har en Charles W. Ringwood i din menighet?»
Jeg svarte at det gjorde jeg, hvoretter hun kunne fortelle at medlemspapirene hans hadde ligget i «tapt og ukjent»-mappen på Det presiderende biskopsråds kontor de siste 16 årene.
Søndag morgen hadde Elizabeth Keachie og Nell Ivory med seg Charles og William Ringwood til prestedømsmøtet. Dette var første gang de hadde vært i et møtehus på mange år. Charles Ringwood var den eldste diakonen jeg hadde møtt. Hans sønn var det eldste mannlige medlemmet uten prestedømmet jeg hadde møtt.
Jeg fikk anledning til å ordinere bror Charles Ringwood til lærer, deretter prest og til slutt eldste. Jeg vil aldri glemme hans første tempelintervju. Han ga meg en sølvdollar som han tok frem fra en gammel, utslitt lærpung, og sa: «Dette er mitt fasteoffer.»
Jeg sa: «Bror Ringwood, du skylder ikke noe fasteoffer. Du trenger den selv.»
«Jeg vil ha velsignelsene, ikke pengene,» svarte han.
Jeg fikk anledning til å ta med meg Charles Ringwood til Salt Lake tempel og delta på begavelsessesjonen sammen med ham.
Etter noen få måneder døde Charles W. Ringwood. I begravelsen la jeg merke til familien hans som satt på de fremste radene i kapellet, men jeg la også merke til to søte kvinner som satt bak i kapellet, Elizabeth Keachie og Helen Ivory.
Da jeg så disse to trofaste og hengivne kvinnene og tenkte på deres gode innflytelse, fylte Herrens løfte min sjel: «Jeg, Herren, er barmhjertig og nådig mot dem som frykter meg og finner behag i å hedre dem som tjener meg i rettferdighet og sannhet inntil enden. Stor skal deres lønn bli, og evig skal deres herlighet være.»5
Det er én over alle andre hvis personlige innflytelse dekker kontinentene, spenner over havene og trenger inn i hjertene til sanne troende. Han sonet for menneskenes synder.
Jeg vitner om at han er en sannhetens lærer – men han er mer enn en lærer. Han er Eksemplet på et fullkomment liv – men han er mer enn et eksempel. Han er Den store lege – men han er mer enn en lege. Han er i bokstavelig forstand verdens Frelser, Guds Sønn, Fredsfyrsten, Israels Hellige ja, den oppstandne Herre, som erklærte:
«Jeg er Jesus Kristus som profetene vitnet om skulle komme til verden… jeg er verdens lys og liv.»6
«Jeg er den første og den siste, jeg er han som lever, jeg er han som ble slått i hjel, jeg er deres talsmann hos Faderen.»7
Som hans vitne vitner jeg om at han lever! I hans hellige navn, ja, Frelseren Jesus Kristus, amen.