I Herrens styrke
Vi trenger styrke utover vår egen for å holde budene uansett hvilke omstendigheter livet byr på.
Som ung mann var jeg rådgiver for en klok distriktspresident i Kirken. Han prøvde å undervise meg. Jeg husker at jeg undret meg over det råd han ga meg: «Når du møter noen, skal du behandle dem som om de var i alvorlige vanskeligheter … Du vil ha rett i de fleste tilfeller.»
Jeg trodde da at han var pessimistisk. I dag, over førti år senere, skjønner jeg hvor godt han forsto verden og livet. Etter hvert som tiden går, blir verden stadig mer utfordrende. Våre fysiske evner blir gradvis svekket med alderen. Det er klart at vi vil trenge mer enn menneskelig styrke. Salmisten hadde rett: «De rettferdiges frelse er fra Herren – deres sterke vern i nødens tid.»1
Jesu Kristi gjengitte evangelium gir oss kunnskap om hvordan vi kan kvalifisere oss for Herrens styrke i vårt møte med motgang. Det forteller oss hvorfor vi møter prøvelser i livet. Men enda viktigere er det at det forteller oss hvordan vi skal få beskyttelse og hjelp fra Herren.
Vi må møte prøvelser fordi vår himmelske Fader elsker oss. Han vil hjelpe oss å kvalifisere oss til velsignelsen å bo sammen med ham og hans Sønn Jesus Kristus i evig herlighet og i familier. For å kvalifisere oss til denne gaven måtte vi få et dødelig legeme. Sammen med dødeligheten forsto vi at vi ville bli prøvet ved fristelser og vanskeligheter.
Det gjengitte evangelium lærer oss ikke bare hvorfor vi må prøves, det klargjør også hva prøven består i. Profeten Joseph Smith ga oss en forklaring. Ved åpenbaring kunne han skrive ned ord som ble uttalt ved verdens skapelse. De handler om oss, de av vår himmelske Faders åndebarn som ville komme inn i jordelivet. Her er ordene:
«Og vi vil prøve dem ved dette for å se om de vil gjøre alt som Herren deres Gud befaler dem.»2
Denne forklaringen hjelper oss å forstå hvorfor vi møter prøvelser i livet. De gir oss anledning til å vise vår trofasthet til Gud. Vi har så mye å stri med gjennom livet at bare det å holde ut virker nesten umulig for oss. Det var dette disse ordene i Skriftene syntes å bety første gang jeg leste dem: «Hvis dere … holder ut til enden.»3 Det hørtes nifst ut, som å sitte stille og holde seg fast i stolen mens noen trakk ut en tann.
Det kan så visst virke slik for en familie som er avhengig av avlinger når det ikke kommer regn. De undres kanskje: «Hvor lenge kan vi holde ut?» Det kan virke slik for en ungdom som må stå imot den stigende flommen av urenhet og fristelser. Det kan virke slik for en ung mann som strever med å skaffe seg nødvendig utdannelse for å forsørge en kone og barn. Det kan virke slik for en som ikke kan finne arbeid eller som har blitt oppsagt gang på gang fordi bedriften har blitt nedlagt. Det kan virke slik for en som opplever at ens egen eller ens kjæres helse og fysiske styrke svekkes, noe som kan skje tidlig eller sent i livet.
Men prøven Gud har gitt oss, består ikke i å se om vi kan utholde vanskeligheter. Den består i å se om vi trofast kan utholde dem. Vi består prøven ved å vise at vi husket ham og de budene han ga oss. Å utholde dem godt er å holde disse budene uansett hvilken motgang vi møter, uansett fristelse og uansett hva som skjer rundt oss. Vi har denne klare forståelsen fordi det gjengitte evangelium gjør lykkens plan så tydelig.
Denne klarheten lar oss se hvilken hjelp vi trenger. Vi trenger styrke utover vår egen for å holde budene uansett hvilke omstendigheter livet byr på. For noen kan det være fattigdom, mens det for andre kan være velstand. Det kan være alderdommens herjinger eller ungdommens livsglede. Kombinasjonen av prøvelser og deres varighet er like forskjellig som vår himmelske Faders barn. Det finnes ikke to som er like. Men det som blir prøvet, er det samme til enhver tid i vårt liv og for alle mennesker: Vil vi gjøre hva som helst Herren vår Gud vil befale oss?
Når vi vet hvorfor vi blir prøvet og hva prøven består i, kan vi vite hvordan vi kan få hjelp. Vi må henvende oss til Gud. Han gir oss budene. Vi vil trenge styrke utover vår egen for å holde dem.
Igjen klargjør det gjengitte evangelium de enkle tingene vi må gjøre. Det gir oss tillit til at den hjelpen vi trenger vil komme, hvis vi standhaftig gjør disse tingene lenge før krisen inntreffer.
Det vi må gjøre først, midt i og til slutt er å be. Frelseren fortalte oss hvordan. En av de klareste instruksjonene står i 3. Nephi:
«Se, sannelig, sannelig sier jeg dere, dere må alltid våke og be så dere ikke kommer i fristelse, for Satan ønsker å ha dere så han kan sikte dere som hvete. Derfor må dere alltid be til Faderen i mitt navn. Og hva som helst dere ber Faderen om i mitt navn som er riktig, med tro på at dere skal få det, se, det skal bli gitt dere. Be til Faderen i deres familier, alltid i mitt navn, så deres hustru og deres barn kan bli velsignet.»4 Vi må altså be alltid.
En annen enkel ting å gjøre som lar Gud gi oss styrke, er å fryde oss over Guds ord: Vi må lese og fordype oss i Kirkens standardverker og de levende profeters ord. Det ligger et løfte om hjelp i å gjøre dette daglig. Trofast studium av Skriftene bringer oss Den hellige ånd. Løftet gis oss i Mormons bok, men det gjelder like mye alle livets ord som Gud har gitt oss og vil fortsette å gi oss gjennom sine profeter.
«Se, når dere leser dette – hvis Gud har en vis hensikt med at dere skal lese det – vil jeg be dere innstendig om å minnes hvor barmhjertig Herren har vært mot menneskenes barn, fra Adam ble skapt og like ned til den tid når dere mottar dette, og overveie det i deres hjerter. Når dere mottar dette, vil jeg be dere innstendig om å spørre Gud den evige Fader, i Kristi navn om ikke disse ting er sanne. Og hvis dere spør av et oppriktig hjerte, med ærlig hensikt og har tro på Kristus, vil han åpenbare sannheten av det for dere ved Den Hellige Ånds kraft. Og ved Den Hellige Ånds kraft kan dere vite sannheten i alle ting.»5
Vi skulle prøve dette løftet ikke bare én gang og ikke bare når det gjelder Mormons bok. Løftet er sikkert. Den hellige ånds kraft er reell. Den vil komme om og om igjen. En altoverveiende sannhet den alltid vil vitne om, er at Jesus er Kristus.
Dette vitnesbyrdet vil trekke oss til Frelseren og mot å akseptere den hjelpen han tilbyr alle som blir prøvet i jordelivets smeltedigel. Mer enn én gang har han sagt at han ville samle oss som en høne samler sine kyllinger under sine vinger. Han sier at vi må velge å komme til ham i saktmodighet og med nok tro på ham til å omvende oss «av hele [vårt] hjerte».6
Én måte å gjøre dette på er å komme sammen med de hellige i hans kirke. Gå på deres møter, selv når det er vanskelig. Hvis dere er fast bestemt, vil han hjelpe dere å finne styrke til å gjøre det.
Et medlem skrev til meg fra England. Da hennes biskop spurte om hun ville ta imot kallet som lærer i morgen-Seminar, sa han at hun burde be om det før hun tok imot det. Hun gjorde det. Hun tok imot det. Da hun møtte foreldrene for første gang, sto biskopen ved siden av henne. Hun sa at hun syntes programmet skulle utvides til fem dager i uken. Noen foreldre så spørrende ut. En sa: «De vil ikke komme. De vil sette seg på bakbena.»
Tvilen var delvis berettiget. Elevene viste sin motvilje. Men fremmøtet i disse kalde og mørke morgentimene er nå på over 90 %. Denne læreren og hennes biskop trodde at hvis elevene ville begynne å komme, ville de bli styrket med en kraft utover sin egen. Den kom. Denne kraften vil beskytte dem når de er på steder hvor de er de eneste siste-dagers-hellige. De vil ikke være alene eller uten styrke, for de tok imot invitasjonen til å komme sammen med de hellige da det ikke var enkelt.
Denne styrken gis både unge og eldre. Jeg kjenner en enke som er over 90 år gammel. Hun sitter i rullestol. Hun ber i likhet med dere og trygler om hjelp til å løse problemer hun ikke klarer å løse ved egen styrke. Svaret er en følelse i hjertet. Den tilskynder henne til å holde et bud: «Og se, dere skal møte sammen ofte.»7 Så hun finner en måte å komme til møtene på. Medlemmer fra denne menigheten har fortalt meg: «Vi er så glade for å se henne. Hun har med seg slik en fantastisk ånd.»
Hun tar del i nadverden og fornyer en pakt. Hun minnes Frelseren og prøver å holde hans bud. Derfor har hun alltid hans ånd hos seg. Problemene hennes blir kanskje ikke løst. Mesteparten av dem skyldes andres valg, og ikke engang vår himmelske Fader som hører hennes bønner og er glad i henne, kan tvinge andre til å velge det rette. Men han kan gi henne Frelserens trygghet og løftet om at hans ånd alltid vil være hos henne. Jeg er sikker på at hun vil, i Herrens styrke, bestå den prøven hun har fått, fordi hun holder budet om å møte sammen med de hellige ofte. Det er et tegn på at hun takler prøven godt, samtidig som det er kilden til den styrken hun trenger til det som ligger forut.
Det finnes en annen enkel ting å gjøre. Herrens kirke har blitt gjenopprettet, og derfor er ethvert kall til å tjene i Kirken et kall til å tjene ham. Den biskopen i England var så klok. Han oppfordret kvinnen til å be om sitt kall til å tjene. Han visste hvilket svar hun ville få. Det ville være en invitasjon fra Faderen og hans elskede Sønn. Han visste hva hun har lært ved å ta imot kallet fra Mesteren. I hans tjenestegjerning kommer Den hellige ånd som en ledsager til dem som prøver å gjøre sitt beste. Hun må ha følt dette da hun sto foran foreldrene og da hun så elevene vise sin motvilje. Det som virket vanskelig, ja, nesten umulig å utrette ved egen styrke, ble en fryd i Herrens styrke.
Når hun leser og mediterer over Skriftene og ber for å forberede seg til disse leksjonene, vet hun at Frelseren har bedt Faderen sende henne Den hellige ånd, akkurat som han lovet sine disipler at han ville under det siste måltid, da han visste hvilke prøvelser de ville møte og at han måtte forlate dem. Han etterlot dem ikke farløse. Han lovet dem Den hellige ånd, akkurat som han lover oss den når vi er i hans tjeneste. Så når som helst invitasjonen til å tjene kommer, ta imot den. Den fører med seg hjelp til å bestå prøver langt utover selve kallet.
Ikke alle har formelle kall. Men enhver disippel tjener Mesteren ved å bære vitnesbyrd og være vennlig mot andre rundt seg. Dette har alle lovet å gjøre i dåpens vann. Alle vil oppnå Åndens veiledning når de fortsetter å holde sine forpliktelser overfor Gud.
I Mesterens tjeneste vil dere lære å kjenne og elske ham. Hvis dere holder ut i bønn og trofast tjeneste, vil dere begynne å føle at Den hellige ånd har blitt en ledsager. Mange av oss har en tid ydet slik tjeneste og følt dette. Hvis dere tenker tilbake på denne tiden, vil dere huske at det foregikk forandringer i dere. Fristelsen til å gjøre ondt syntes å avta. Ønsket om å gjøre godt tiltok. De som kjente dere best og var glad i dere, sa kanskje: «Du har blitt snillere og mer tålmodig. Det virker ikke som du er den samme.»
Dere var ikke den samme fordi Jesu Kristi forsoning er reell. Løftet om at vi kan bli nye, forandret og bedre er også reelt. Vi kan bli sterkere i møte med livets prøvelser. Da går vi i Herrens styrke, en styrke som utvikles i hans tjeneste. Han går med oss. Med tiden blir vi hans prøvede og styrkede disipler.
Da vil dere oppdage en forandring i deres bønner. De vil bli mer innstendige og forekomme oftere. Ordene dere uttaler vil ha en annen betydning for dere. Vi er blitt befalt at vi alltid skal be til Faderen i Jesu Kristi navn. Men dere vil føle større frimodighet når dere ber til Faderen, for dere vet at dere kommer til ham som Jesu Kristi betrodde og prøvede disipler. Faderen vil gi dere større fred og styrke i dette livet, og derved en glad forventning om å høre disse ordene når livets prøve er over: «Vel gjort, du gode og tro tjener!»8
Jeg vet at Gud Faderen lever. Jeg vitner om at han hører og besvarer alle våre bønner. Jeg vet at hans Sønn Jesus Kristus betalte prisen for alle våre synder og at han vil at vi skal komme til ham. Jeg vet at Faderen og Sønnen vil at vi skal bestå livets prøver. Jeg vitner om at de har beredt veien for oss. Gjennom gjengivelsen av evangeliet i de siste dager er veien gjort tydelig for oss. Vi kan kjenne budene. Vi kan gjøre krav på løftet om at Den hellige ånd skal ledsage oss i Jesu Kristi sanne kirke. Og vi kan trofast utholde det godt. I Jesu Kristi navn, amen.