Forsoningen – alt for alt
Når Frelserens alt og vårt alt forenes, vil vi finne ikke bare tilgivelse for synd, men «vi skal se ham som han er».
I de senere år har vi siste-dagers-hellige undervist, sunget og vitnet mye mer om Frelseren Jesus Kristus. Det gleder meg at vi gleder oss mer.
Når vi «taler [mer] om Kristus»,1 vil evangeliets doktrinære fylde komme frem fra glemselen. Noen av våre venner kan for eksempel se hvordan vår tro angående forsoningen forholder seg til vår tro på å bli mer lik vår himmelske Fader. Andre tror feilaktig at vår kirke nærmer seg en forståelse av forholdet mellom nåde og gjerninger som minner om protestantisk lære. Den slags feiloppfatninger har fått meg til i dag å ta for meg gjenopprettelsens unike lære om forsoningen.
Herren gjenga sitt evangelium gjennom Joseph Smith fordi det hadde vært et frafall. Siden det femte århundre hadde kristendommen lært at Adam og Evas fall var en tragisk feil, noe som førte til oppfatningen at menneskene er onde av natur. Denne oppfatningen er gal, ikke bare når det gjelder fallet og menneskenes natur, men også når det gjelder selve meningen med livet.
Fallet var ingen katastrofe. Det var ingen feiltagelse eller ulykke. Det var en veloverveid del av frelsesplanen. Vi er Guds åndelige «slekt»2, sendt til jorden «uskyldige»3 i Adams overtredelse. Faderens plan utsetter oss imidlertid for fristelser og lidelse i denne falne verden, som er prisen å betale for å kunne oppleve ekte glede. Uten å smake det bitre er det faktisk umulig å forstå det søte.4 Vi trenger jordelivets disiplin og foredling som «neste trinn i vår utvikling» mot å bli som vår Fader.5 Men med vekst følger voksesmerter. Det betyr også at vi må lære av våre feil i en kontinuerlig prosess som gjøres mulig ved Frelserens nåde, som han gir oss både mens vi gjør og «etter at vi har gjort alt vi kan»6.
Adam og Eva lærte stadig av sin ofte ublide erfaring. De hadde problemer i familien. Tenk på Kain og Abel. Men på grunn av forsoningen kunne de lære av sin erfaring uten å bli fordømt. Kristi offer visket ikke bare ut deres valg og sendte dem tilbake til uskyldens Eden. Det ville ha vært en historie uten handling og karakterutvikling. Hans plan er utviklende – linje på linje, trinn for trinn, nåde for nåde.
Så om du har problemer, trenger du ikke anta at det er noe galt med deg. Det å kjempe med problemer er noe av det sentrale i meningen med livet. Når vi nærmer oss Gud, vil han vise oss vår svakheter og gjennom dem gjøre oss klokere og sterkere.7 Hvis dere ser mer av deres svakheter, betyr det bare at dere beveger dere nærmere ham, ikke lenger vekk.
En australsk konvertitt sa: «Mitt tidligere liv [var] en villmark av ugress med knapt en eneste blomst. [Men] nå er ugresset borte, og blomster skyter opp i dets sted.»8
Vi vokser på to måter – ved å luke bort negativt ugress og ved å dyrke positive blomster. Frelserens nåde velsigner begge deler – hvis vi gjør vår del. Både først og gjentatte ganger må vi luke bort syndens og gale valgs ugress. Det holder ikke bare å slå ugresset. Vi må rive det opp med roten ved at vi omvender oss fullt og helt for å oppfylle nådens betingelser. Men å få tilgivelse er bare en del av vår vekst. Vi betaler ikke bare en gjeld. Vårt mål er å bli celestiale personer. Så snart vi har ryddet de viktigste områdene, må vi fortsette å plante, luke og nære de guddommelige egenskapers frø. Når så vår svette og disiplin gjør oss mottakelige, får vi nådens gaver, som håp og saktmodighet.9 Selv et livstre kan slå rot i denne hjertehagen og bære frukt så søt at den letter alle våre byrder «gjennom gleden over hans Sønn».10 Og når nestekjærlighetens blomst vokser her, vil vi elske andre med kraften i Kristi kjærlighet.11
Vi trenger nåde både for å overvinne syndens ugress og for å dyrke guddommelige blomster. Vi klarer ingen av delene helt på egen hånd. Men nåden er ikke billig. Den er meget dyrebar. Hvor mye koster denne nåden? Er det ikke tilstrekkelig å tro på Kristus? Mannen som fant den kostelige perle ga «alt han eide»12 for den. Hvis vi ønsker «alt som [vår] Fader har»,13 krever Gud alt vi har av oss. For å kvalifisere oss for denne utsøkte skatten på vår egen måte, må vi gi slik Kristus ga – hver eneste dråpe han hadde: «Hvor intense vet du ikke, ja, hvor tunge å bære vet du ikke.»14 Paulus sa at «så sant vi lider med ham», er vi «Kristi medarvinger».15 Hele hans hjerte, hele vårt hjerte.
Hva slags perle kan være verd den slags pris – for ham og for oss? Denne jorden er ikke vårt hjem. Vi er på skole hjemmefra og prøver å tilegne oss lærdommene i «lykkens store plan»16 så vi kan vende hjem og vite hva det vil si å være der. Om og om igjen forteller Herren oss hvorfor planen er verd vårt offer – og hans. Eva kalte det «gleden ved vår forløsning»17. Jakob kalte det «den lykke som er beredt for de hellige».18 Av nødvendighet er planen full av torner og tårer, både hans og våre. Men fordi han og vi på alle måter er sammen om dette, vil det å være «ett» med ham i å overvinne all motgang i seg selv gi oss «ufattelig glede».19
Kristi forsoning står helt sentralt i denne planen. Uten hans dyrebare offer ville det ikke ha vært noen vei hjem, ingen mulighet til å være sammen eller til å bli som ham. Han ga oss alt han hadde. Derfor, «hvor stor er ikke hans glede»20 om så bare en av oss «skjønner poenget» – når vi ser opp fra ugresset og vender oss mot Sønnen.
Bare det gjengitte evangelium har fylden av disse sannhetene! Men den onde leder en av historiens største dekkoperasjoner ved å prøve å overbevise folk om at denne kirken vet minst – når den faktisk vet mest – om hvordan vårt forhold til Kristus gjør oss til sanne kristne.
Hvis vi må gi alt vi har, da holder det ikke å gi nesten alt. Hvis vi nesten holder budene, vil vi nesten motta velsignelsene. For eksempel: Noen unge mennesker tror de kan boltre seg i syndig gjørme for så å ta en omvendelsens dusj like før de blir intervjuet i forbindelse med en misjon eller tempelanbefaling. Selv mens overtredelsen blir begått, planlegger enkelte å omvende seg. De gjør narr av barmhjertighetens gave som kommer av sann omvendelse.
Enkelte ønsker å holde én hånd på tempelveggen mens de berører verdens «urene ting»21 med den andre. Vi må legge begge hender på templet og holde oss fast av alle krefter. Én hånd er ikke engang nesten nok.
Den rike unge mannen hadde gitt nesten alt. Da Frelseren sa at han måtte selge alt han eide, var det ikke bare en historie om rikdom.22 Vi kan få evig liv hvis vi ønsker det, men bare hvis det ikke er noe annet vi ønsker mer.
Så vi må villig gi alt, for Gud selv kan ikke få oss til å vokse mot vår vilje og uten vår fulle deltakelse. Men selv når vi gir alt vi har, mangler vi kraft til å skape den fullkommenheten bare Gud kan fullbyrde. Alt vi har er i seg selv bare nesten nok – før det fullbyrdes av hans alt som er «vår tros fullender».23 På dette stadiet blir vårt ufullkomne, men innvidde nesten, tilstrekkelig.
Min venninne Donna vokste opp med et ønske om å gifte seg og oppfostre mange barn. Men denne velsignelsen kom aldri. I stedet tilbragte hun sine voksne år i tjeneste for medlemmene i menigheten med uendelig medlidenhet, samtidig som hun veiledet vanskeligstilte barn i et stort skoledistrikt. Hun hadde lammende leddgikt og mange og lange nedturer. Likevel oppmuntret hun alltid sine venner og sin familie og ble selv alltid oppmuntret av dem.. Da hun en gang underviste om Lehis drøm, sa hun med lun humor: «Jeg ville ha plassert meg selv på den snevre og smale sti mens jeg ennå holdt fast i jernstangen, men lå kollapset av utmattelse på stien.» I en inspirert velsignelse som ble gitt like før hennes død, sa Donnas hjemmelærer at Herren «aksepterte» henne. Donna gråt. Hun hadde aldri følt at hennes enslige liv var akseptabelt. Men Herren sa at de som «er villige til å holde sine pakter ved å ofre … vil jeg ta imot».24 Jeg kan se ham for meg der han går på stien fra livets tre for med glede å løfte Donna opp og bære henne hjem.
Forestill dere andre mennesker som, i likhet med Donna, har viet seg så fullstendig at nesten for dem er nok:
Mange misjonærer i Europa og lignende steder som aldri slutter å tilby sine knuste hjerter til tross for stadig avvisning.
Håndkjerrepionerene som sa de lærte Gud å kjenne i ekstreme vanskeligheter og at prisen for å kjenne ham var et privilegium å betale.
En far som gjorde sitt aller ytterste, men som likevel ikke klarte å påvirke sin datters valg. Det eneste han kunne gjøre, var å krype mot Herren og trygle som Alma gjorde for sitt barn.
En hustru som oppmuntret sin mann til tross for hans mange år med svakhet, helt til omvendelsens frø omsider begynte å spire i hans hjerte. Hun sa: «Jeg prøvde å se på ham slik Kristus ville sett på meg.»
En ektemann hvis hustru led i mange år av en invalidiserende psykisk forstyrrelse, men for ham var det alltid «vår lille utfordring», aldri bare «hennes sykdom». I deres ekteskaps sfære led han sammen med henne i hennes lidelser,25 akkurat som Kristus i sin altomfattende sfære «led med oss i vår trengsel».26
Folket i 3. Nephi 17 hadde overlevd ødeleggelse, tvil og mørke for å få komme til templet med Jesus. Etter å ha lyttet til ham i undring i mange timer, ble de for trette til å forstå ham. Da han forberedte seg på å dra, så de på ham gjennom sine tårer med et så altoverskyggende ønske at han ble værende og velsignet deres syke og deres barn. De forsto ham ikke engang, men de ønsket å være sammen med ham mer enn de ønsket noe annet. Derfor ble han litt til. Deres nesten var nok.
Nesten er spesielt nok når våre egne ofre på et eller annet vis gjenspeiler Frelserens offer, til tross for vår ufullkommenhet. Vi kan ikke egentlig føle nestekjærlighet – Kristi kjærlighet til andre – uten i det minste å smake av hans lidelse for andre, for kjærlighet og lidelse er to sider av samme sak. Når vi virkelig lider med andre mennesker, kan vi gå inn i «samfunnet med hans lidelser»27 i tilstrekkelig grad til å bli hans medarvinger.
Måtte vi ikke vike tilbake når vi oppdager, paradoksalt nok, hvor høy en pris vi må betale for det som til syvende og sist er en gave fra ham. Når Frelserens alt og vårt alt forenes, vil vi finne ikke bare tilgivelse for synd, men «vi skal se ham som han er» og «da skal vi bli ham like».28 Jeg elsker ham. Jeg ønsker å være hos ham. I Jesu Kristi navn, amen.