En advarselsrøst
«Rør ikke ved noe urent!» (Jesaja 52:11).
Basert på en sann historie
Svetteperler trillet nedover Tads ansikt da han dro gressoppsamleren gjennom porten og ut i bakgaten. Alt Tad tenkte på var et glass kaldt vann denne varme lørdagen. Da han åpnet avfallsdunken for å kaste gresset, så han et tidsskrift som lå på bunnen.
Tad strakte seg ned for å ta det, og idet han trakk det opp, kom armen hans borti den varme metallkanten. Au! Han rettet seg opp og så på bladet han hadde i hånden. På omslaget var det en smilende kvinne som var uanstendig kledd.
Tad husket at hans far hadde advart ham mot blader med slike bilder. En eller annen måtte ha kastet fra seg bladet i avfallsdunken da han eller hun gikk forbi.
«Tad, har du lyst på noe å drikke?» ropte mor fra verandaen.
Tads hjerte begynte plutselig å banke fortere. Han visste at han skulle legge bladet tilbake i avfallsdunken, men han hadde ikke lyst til det ennå.
«Jeg kommer straks, mor,» ropte Tad. Raskt rullet han bladet sammen og stappet den ene enden ned i bukselinningen og trakk skjorten over. Han kastet gresset og gikk tilbake gjennom porten. Mor rakte ham et glass saft.
«Takk, mor,» sa han.
«Takk skal du ha for at du klippet plenen,» svarte mor. «Du må komme inn nå. Ansiktet ditt er helt rødt av varmen.» Hun snudde seg og gikk inn i huset igjen.
Tad visste at ansiktet hans sannsynligvis var rødt fordi han var redd for å bli tatt. Da han satte det tomme glasset fra seg i kjøkkenet, kom far plutselig inn. Tad skvatt.
«Hei, Tad! Er du ferdig med plenen?» spurte far.
«Jada.»
«Jeg trenger hjelp til å fikse bilen nå,» sa far. «Kan du kommet?»
«Ja,» sa Tad. «Jeg kommer straks.»
«Takk,» sa far og gikk ut døren.
«Oi! Det var nære på,» tenkte Tad. Han skyndte seg til rommet sitt og lukket døren bak seg. Han trakk opp bladet. Hendene skalv da han så etter et skjulested for det. Tad delte rom med sin yngre bror Alex, og han ville ikke at han skulle finne bladet. Tad trakk en stol bort til skapet. Han klatret opp og tittet på den øverste hyllen. Der så han en tom papphylse som teleskopet hans pleide å ligge i. Han dyttet bladet inn i hylsen og skjøv den så langt bakover på hyllen. Han fikk en plagsom følelse av at hvis han måtte snike seg til å gjøre noe, så gjorde han noe han ikke skulle. Tad skjøv følelsen fra seg og gikk ut for å hjelpe far.
Resten av dagen var så travel at Tad måtte glemme bladet. Han var frustrert og også forvirret. Da han gjorde seg klar til å gå i kirken på søndag, følte han seg mer og mer uvel. Han hadde en vond følelse han ikke kunne bli kvitt.
«Hvorfor beholdt jeg det?» tenkte han. «Hvorfor lot jeg det ikke bare ligge der det var?»
I Primær snakket Tads klasse om å velge det rette og at guttene skulle forberede seg til å motta prestedømmet. Tad gikk i dype tanker på hjemveien. Han bestemte seg for at han skulle brenne bladet på mandag etter skoletid. Han følte seg allerede bedre.
Da Tad kom hjem fra skolen på mandag, skyndte han seg til rommet sitt. «Jo før jeg får gjort dette, dess bedre,» tenkte han. Men da han kom rundt hjørnet, snublet han nesten over en bokstabel på gulvet. En sterk malingslukt slo mot ham.
Tad tittet inn i rommet og så mor sitte på sengen hans. Malerutstyr lå spredt utover et stort tøystykke på gulvet. Da mor så på Tad, visste han at hun hadde funnet det skitne bladet.
Tads hjerte begynte å slå fortere. «Hva gjør du på rommet mitt?» spurte han.
«Jeg ville begynne å male det, og jeg følte sterkt at jeg skulle begynne i skapet,» sa mor. Hun gjorde tegn til at Tad skulle sette seg ved siden av henne. Hun la armen rundt ham og sa ikke noe noen sekunder. «Den hellige ånd ville at jeg skulle finne det du hadde gjemt i skapet ditt.»
Tad hang med hodet. Han fryktet for hva mor måtte tro om ham. Tårer spratt frem i øynene hans.
«Hvor fikk du det fra?» spurte mor alvorlig.
«Det lå i avfallsdunken bak huset,» sa han. «Lørdag ettermiddag.»
«Har du sett i det?»
«Nei, mor. På søndag – vel, det føltes bare ikke riktig. Jeg bestemte meg for å brenne det etter skoletid i dag.»
«Å, Tad, jeg er så glad for å høre det!» Mor trakk ham inntil seg og omfavnet ham. «Jeg har vært så bekymret for deg hele dagen. Vår himmelske Fader var også bekymret for deg. Han ville ikke at du skulle se på det pornografiske stoffet, for det ville ha gitt deg dårlige bilder i ditt sinn.»
«Jeg er lei meg, mor,» sa Tad. Han var så skamfull.
«Det ser jeg, Tad. I hele dag har jeg tenkt på Den hellige ånd og hans strålende gave og på den advarselsrøsten han kan være.»
Tad var glad for at hans mor hadde lyttet. Han bestemte seg for at neste gang ville han også lytte.
Om kvelden da Tad knelte ved sengen sin, hang malingslukten fremdeles i luften. Han så hvor pent skapet var blitt uten skrammer, flekker og fingermerker. Selv om det skitne bladet hadde vært i skapet hans bare en helg, føltes de to dagene som de lengste, verste dagene i hans liv. Da Tad begynte å be, visste han at det første han ville takke sin himmelske Fader for, var sin mor.
«Den hellige ånd vil beskytte oss mot å bli ført vill, men for å oppnå denne strålende velsignelse må vi alltid gjøre det som er nødvendig for å beholde denne Ånd.»
Eldste Dallin H. Oaks i De tolv apostlers quorum: «Far ikke vill», Liahona, nov 2004, 46.