Lær å ha håp
Midt oppe i en borgerkrigs redsler fant jeg håp i en bok og en plastpose.
Sierra Leone var et trist sted i mine tenår, men det var mitt hjem. I en stor del av mitt liv har mitt lille vest-afrikanske land vært herjet av borgerkrig. Krigen virket inn på alt. Min familie og jeg var konstant på flukt for å prøve å komme unna opprørssoldatene. Jeg var skrekkslagen hver gang opprørerne dro gjennom en by. Noen så faklene deres nærme seg om natten og advarte de andre. Så flyktet vi alle ut i bushen og grep det vi kunne få tak i underveis.
Omkring syv år etter at krigen hadde begynt, kom opprørerne til vår by. Hele min familie flyktet, men mine foreldre, som bare var noen få skritt bak meg, ble skutt og drept. Jeg var så bedrøvet over å miste dem, men måtte fortsette videre.
Min bror, søster og jeg flyttet til et tryggere sted, og en kort tid gikk det bra, men så slo opprørerne til i den byen også. Denne gangen fikk vi ikke tid til å flykte. Min bror ble tatt og senere drept. Min søster og jeg ble stilt opp utenfor sammen med alle de andre kvinnene. Opprørssoldatene hugget lemmer av alle kvinnene som sto der. Vi var skrekkslagne. Alle gråt og ba – selv folk som aldri hadde trodd på Gud før. Jeg var ikke medlem av Kirken på den tiden, men jeg trodde på Gud og ba om at hans vilje måtte skje, og håpet at han ville finne en utvei til å redde meg.
Min kjære søster, som sto noen plasser foran meg i rekken, fikk begge bena hugget av. Men da opprørerne kom til kvinnen foran meg, kom hæren vår stormende inn, og opprørerne flyktet. Jeg vet at jeg ikke var bedre enn de som sto foran eller bak meg, men jeg takket Gud for at jeg var blitt spart, og ba om at jeg måtte forstå hans plan for meg.
Jeg flyttet til en annen landsby for å bo hos en venninne. Da jeg fortalte min historie til min venninne og noen av hennes naboer, sa en av naboene: «Mariama, vi har ikke annet å tilby deg enn en innbydelse til kirken i morgen. Det er der vi vinner sikkerhet. Det er der vi fatter håp.» Jeg elsket Gud allerede og trengte trøst, så jeg bestemte meg for å gå.
Min første søndag i denne siste-dagers-hellige grenen er en dag jeg aldri kommer til å glemme. Jeg lærte å ha håp. Man kunne se at disse menneskene hadde håp, og jeg ble tiltrukket av dem. Jeg fikk Mormons bok og begynte straks å lese. Jeg husker at jeg i kirken hørte hvordan familier kunne være sammen igjen etter døden, og så leste jeg i Alma 11 der Alma underviser om hvordan våre legemer vil bli fullkommengjort igjen i oppstandelsen. Jeg følte Ånden så sterkt da jeg tenkte på min familie. Jeg visste at Kirken var sann og at vi kunne være sammen for evig – alle sunne og friske.
Det var ingen misjonærer i Sierra Leone på den tiden, så jeg fikk leksjonene av min grenspresident og ble døpt og bekreftet like etterpå. Vi var heldige i byen vår, for Kirken sendte mat og humanitære hjelpepakker til Kirkens medlemmer og andre. Maten holdt oss alle i live. Alle var så takknemlige, selv for en liten pose ris eller bønner. Jeg fikk et teppe og en hygienepakke med tannbørste, tannkrem, shampoo, såpe, kam og vaskeklut.
Ikke lenge etterpå slo opprørerne til igjen. De brente ned huset jeg bodde i, og da jeg flyktet fra flammene, tok jeg meg bare tid til å redde to ting – Skriftene og hygienepakken min. Vi måtte leve på flukt en stund etter dette, og jeg brukte hygienepakken min til å hjelpe folk rundt meg. Jeg klemte ut bitte lite tannkrem til hver person, eller vi gikk til elven og sendte såpestykket mitt forsiktig fra person til person. Pakken var så dyrebar for oss. Teppet var også uvurderlig. Det ga oss ly i mange dager inntil jeg svøpte en gammel kvinne i det. Hun hadde dødd og hadde ikke noe å bli begravet i.
Endelig dro jeg tilbake til min by og min gren. Det var da jeg fikk et ønske om å reise på misjon. Dette var en vanskelig avgjørelse, for jeg hadde ingenting og måtte forlate folk som jeg var glad i. Mens jeg prøvde å bestemme meg, leste jeg L&p 84:81 og 88, der det står: «Derfor, vær ikke bekymret for morgendagen, for hva dere skal spise og hva dere skal drikke eller hva dere skal kle dere med … for jeg vil gå foran dere. Jeg vil være ved deres høyre og ved deres venstre hånd, og min Ånd skal være i deres hjerter og mine engler rundt om dere og støtte dere.» Jeg visste at Herren ville sørge for meg, så jeg sendte inn mine misjonspapirer og ble kalt til å virke på tempelplassen i Salt Lake City i Utah.
Jeg kom til Utah med praktisk talt ingenting, men jeg insisterte på å ta med meg hygienepakken, for den betydde så mye for meg. En dag var min ledsager og jeg med på en omvisning i humanitærsenteret i Salt Lake City, og jeg gjenkjente et teppe med Hjelpeforeningens logo brodert på. Det var helt likt det jeg hadde fått i Sierra Leone. Jeg så meg rundt og så hygienepakker som var maken til min, og kjente poser med bønner og ris, og jeg begynte å gråte.
«De kom herfra!» tenkte jeg. Tårer rant nedover kinnene mine mens jeg tenkte på hva disse tingene som var stablet opp i humanitærsenteret, betydde for mine venner og for meg i Sierra Leone. Jeg var så takknemlig for at Herren hadde bevart meg, for at han hadde bragt evangeliet til meg og latt meg reise på misjon. Jeg visste at hans engler virkelig hadde vært rundt meg og støttet meg.