Forenet ved bønn
Den militære grunntreningen var tøff, spesielt åndelig. Jeg var omgitt av stygt språk og dårlig innflytelse. Bønn og prestedømsvelsignelser ga meg styrke til å holde ut, men jeg lengtet etter noe mer enn personlige bønner. Jeg hadde vært på misjon og kjente til kraften og enheten som ledsager bønn sammen med en ledsager. Enhet var én ting gruppen vår på ca. 56 menige i flyvåpenet definitivt manglet.
Etter tre uker med grunntrening strevde vi fremdeles med å komme overens og arbeide som et lag. Jeg henvendte meg til junioroffiserene og ba om tillatelse til å holde en kveldsandakt for dem som ønsket å komme. Overraskende nok gikk de ikke bare med på dette, men støttet også ideen.
Seks menn fra flyvåpenet kom til det første møtet. Etter at rosignalet var gått og lyset slukket, brukte vi en lommelykt og leste noen vers fra Det nye testamente som angikk utfordringene våre. Deretter holdt vi bønn og ba om å få ha Guds ånd med oss og at vi kunne være takknemlige for det vi hadde.
Gradvis begynte flere å komme til møtet. Snart var vi blitt 15. Noen ganger leste vi fra Bibelen og andre ganger fra Mormons bok. Hver kveld fikk alle som ønsket å be, anledning til å gjøre det.
Én som våget seg til å komme til andakten vår, lyttet bare til å begynne med. Da det ble hans tur til å be, ba han om å bli hoppet over. Men noen uker senere sluttet han seg til oss og ba en kveld om at hans familie måtte få hjelp med problemer hjemme og om at han måtte bli styrket de siste ukene av treningen. Han fortalte at han kom til å savne møtene våre når treningen var over, og at han planla å holde personlig bønn hver kveld før han skulle legge seg.
Mens han ba sammen med gruppen vår kort tid etterpå, takket han for at hans bønner for familien var blitt besvart. Han var også blitt styrket, sa han, noe som ga ham selvtillit til å fortsette med grunntreningen.
Kvelden før vi skulle reise til de tekniske skolene vi var blitt tildelt, forklarte denne samme mannen at før han kom til grunntreningen, var han blitt undervist lite om Gud og trodde ikke på ham. Men etter at han hadde lest i Skriftene sammen med oss og hadde sett eksemplet til de andre som ba, hadde han begynt å tro. Han betrodde oss at den første bønnen han hadde holdt sammen med gruppen, var første gang han noensinne hadde bedt.
Som jeg hadde håpet, hadde våre andakter bragt enhet inn i gruppen vår. Men de gjorde mer – de styrket oss som enkeltpersoner og hjalp oss å vende oss til vår himmelske Fader.