Stig over terskler og bli likeverdige partnere
Husnøkkelen hans står i låsen. Han er kommet hjem fra arbeidet og skal til å gå inn. I kjøkkenet er det tegn på hverdagens liv overalt. Babyen gråter. Treåringen har nettopp helt ut melk – ikke i glasset sitt, men over hele benken. Syvåringen trenger litt oppmerksomhet fra pappa. Og middagen er ikke ferdig.
Han har en frist hengende over seg på arbeidet i morgen, og hodet er tungt etter rushtrafikken, og om kvelden skal han på et møte i Kirken. Derfor håper han nå at hun ville møte ham med litt hjelp.
Hun hører ham komme og er glad hjelpen har kommet! Men da hun ser ansiktet hans idet han ser seg rundt, forsvarer hun seg: «Hør her – jeg arbeider også hele dagen. Jeg har vært sammen med disse ungene i ett kjør, og jeg trenger virkelig en pause. Vil du være så snill å tilberede denne pakken med makaroni og ost og hjelpe til med barna?»
Dermed forsvinner håpet hans og han blir irritert og skal til å reagere.
I dette avgjørende øyeblikk denne travle dagen har disse to noen valg. Vil de bruke dette øyeblikket til å øve seg på å være en slik ledsager de begge har inngått en pakt om å bli? Eller vil de begge ta en avgjørelse basert på tidligere erfaringer – i familie eller kultur? Visse holdninger og ideer har sneket seg inn, også i luften de puster inn, og utfordrer dem når de prøver å arbeide med hverandre istedenfor mot hverandre.
Anta at han vokste opp med en far som var en dominerende ektemann og en mor som underordnet seg ham som hustru. Den glade ektemannen roper: «Hei, kjære, jeg er hjemme!» og skrider gjennom den polerte hoveddøren. Den rolige hustruen – med velstelt hår og frisk leppestift og nystrøket forkle – hilser ham med: «Middagen din er klar, kjære. Ta av deg slipset og sett deg.» Alt er på plass.
Anta at hans foreldre tror at en hustrus første plikt er «vennlig å underordne seg sin mann» – slik en kirke i USA nylig skrev i sin trosbekjennelse. Og anta at de tror at en ektemanns plikt er å gi direktiver – å ta ledelsen, gi oppdrag og vente resultater.
Anta så at hun vokste opp med foreldre som støttet kvinnefrigjøringen. Hennes mor er takknemlig for at hun lever i en tid da kvinnene ikke lenger føler seg presset til å innta en streng, selvoppofrende rolle som synes å fornekte deres egenverd.
Kanskje hennes mor, ja, til og med far, sier at en klok hustru setter grenser for hvor meget av sin tid og seg selv hun vil gi for å støtte sin mann og sine barn, for først trenger hun å ta vare på seg selv og sine personlige prioriteringer i denne nye tid med kvinnefrigjøring.
Gjensidig avhengighet
«Familien – En erklæring til verden» korrigerer disse to ytterliggående holdninger og forkynner et mann-hustru-begrep som er klart forskjellig fra begge disse familienes der dette hypotetiske par vokste opp. Den hevder at fedre «skal presidere» og skal «sørge for livets nødvendigheter og beskyttelse for sin familie», mens en mor «først og fremst [er] ansvarlig for å ha omsorg for sine barn». Fedre og mødre skal «hjelpe hverandre» å utføre disse plikter som «likeverdige partnere».1
Vår unge ektemanns foreldre tror på den gamle oppfatningen om at kvinner er fullstendig avhengige av sin mann. Vår unge hustrus foreldre tror på den nye oppfatningen om at kvinner er uavhengige av sin mann. Men det gjengitte evangelium lærer oss det evige begrep at ektemenn og hustruer er avhengige av hverandre. De er likeverdige. De er partnere.
Det uriktige begrep i kristen historie at hustruer skulle være avhengige, har sitt utspring i den feilaktige forutsetning at Adam og Evas fall var en tragisk feil og at Eva var den hovedskyldige. Derfor ble kvinners tradisjonelle underkastelse betraktet som en rettferdig straff for Evas synd.2
Heldigvis forklarer gjengivelsen at Evas – og Adams – valg var nødvendig for Guds barns evige fremgang. Vi snarere respekterer enn fordømmer det de gjorde, og vi betrakter Adam og Eva som likeverdige partnere.
Den moderne frigjøringstanke at gifte par er uavhengige av hverandre, er også uriktig. Den går vanligvis ut på at det ikke er noen medfødte forskjeller mellom menn og kvinner, eller at selv om det eksisterer noen forskjeller, har ingen rett til å definere kjønnsbaserte roller.
På noen måter tillot og kanskje endog oppmuntret den overdrevent uselviskheten til den avhengige hustru til at mannen skulle være den dominerende. Som reaksjon på dette svingte den radikale vingen av kvinnenes frigjøringsbevegelse til den andre ytterligheten av uavhengighet, og forkastet muligheten for innbyrdes avhengighet. Denne kulturelle bevegelse, med følelsene den skapte, gjorde at noen kvinner fra å være overdrevent uselviske ble overdrevent selviske – noe som gjorde at de gikk glipp av den personlige vekst som bare skjer ved selvvalgt offer, som muliggjør en kvinnes evne til å utvikle seg ved å vise omsorg for alle innenfor hennes rekkevidde (se Johannes 17:19).
Begrepet innbyrdes avhengige, likeverdige partnere er velfundert i det gjengitte evangeliums lære. Eva var Adams «medhjelp» (1. Mosebok 2:18). Det opprinnelige hebraiske ordet betyr at Eva passet akkurat for, eller var likeverdig med, Adam. Hun var ikke hans tjener eller hans underordnede. Og det hebraiske ordet for hjelp i «medhjelp» er ezer, et ord som betyr at Eva stolte på himmelske krefter da hun tilførte deres ekteskap de unike, åndelige instinkter som kvinner er i besittelse av på grunn av sitt kjønn.3
Som president Boyd K. Packer, fungerende president for De tolv apostlers quorum, har sagt, er menn og kvinner forskjellige fra naturens side, og selv om de har mange av de samme menneskelige grunntrekk, er «dyder og egenskaper som fullkommenhet og opphøyelse avhenger av, … [mer] naturlige for en kvinne».4
I 1. Mosebok 3:16 står det at Adam skal «råde over» Eva, men dette gjør ikke Adam til diktator. En som råder kan sette standarder. Derfor måtte Adam leve slik at andre kan måle sin rettskaffenhet ved å iaktta hans. Å være en som råder, er ikke så meget et privilegium til å utøve makt som det er en forpliktelse til å praktisere det man forkynner. Dessuten kommer over i «råde over» fra det hebraiske bet, som betyr å råde med, ikke råde over. Hvis en mann utøver «herredømme … i noen som helst grad av urettferdighet» (L&p 121:37, uthevelse tilføyd), gjør Gud slutt på denne mannens myndighet.
Kanskje det var fordi falske læresetninger hadde forvrengt Skriftens opprinnelige betydning, at president Spencer W. Kimball (1895-1985) foretrakk «presidere» fremfor «råde». Han sa: «Kirkens autoriteter har aldri bedt noen kvinne om å følge sin mann i å gjøre det som er ondt. Hun skal [bare] følge ham slik han følger og adlyder verdens Frelser, men når hun avgjør [om han adlyder Kristus], skulle hun alltid forsikre seg om at hun er rettferdig.»5 Slik betraktet president Kimball ekteskapet «som et fullverdig partnerskap» og sa: «Vi ønsker ikke at våre kvinner i Kirken skal være tause eller begrensede partnere», men heller «en bidragsyter og en fullverdig partner».6
Ektefeller trenger ikke utføre de samme funksjoner for å være likeverdige. Kvinnens medfødte åndelige instinkter er som en moralsk magnet som peker mot det åndelige nord – unntatt når magnetens partikler blir forstyrret. Mannens presiderende gave er prestedømmet – unntatt når han ikke etterlever rettferdighetens prinsipper. Hvis ektemann og hustru er kloke, vil deres rådslagning være gjensidig. Han vil lytte til tilskyndelsene fra hennes indre åndelige kompass, slik hun vil lytte til hans rettferdige råd.
Og i et ekteskap med likeverdige partnere tilfører også begge en åndelig modenhet til partnerskapet, uten hensyn til kjønn. Begge har en samvittighet og Den hellige ånd til å lede seg. Begge betrakter familielivet som sitt viktigste arbeid. Begge prøver også å bli en godt erfaren Jesu Kristi disippel – en tvers igjennom åndelig person.
Et ekteskap med likeverdige partnere
Eldste Neal A. Maxwell (1926-2004) i De tolv apostlers quorum sa at i altfor lang tid i Kirken har mennene vært teologene, mens kvinnene har vært de kristne.7 For å være likeverdige partnere skulle begge være både teolog og kristen.
Da eldste Maxwell i 1996 fikk vite at han hadde leukemi, var diagnosen nedslående. Han hadde i årevis arbeidet med å gjøre seg «villig til å bøye seg» (Mosiah 3:19) for Herrens vilje. Hvis tiden var inne til å møte døden, ønsket han ikke å vike tilbake for å drikke den bitre kalk.
Men hans hustru, Colleen, mente han var for villig til å gi etter. Direkte og kjærlig sa hun at Kristus selv først tryglet inderlig: «Er det mulig, så la denne kalk gå meg forbi!» Så først underkastet han seg og sa: «Men ikke som jeg vil, bare som du vil» (Matteus 26:39). Eldste Maxwell forsto sin hustrus doktrinære innsikt og var enig. Derfor tryglet de begge sammen om at hans liv måtte bli spart. Motivert av deres besluttsomhet fant eldste Maxwells lege en ny medisinsk behandling som forlenget hans liv med flere år. Eldste Maxwell var takknemlig for at han ikke var den eneste teologen i ekteskapet.8
I et ekteskap med likeverdige partnere «er ikke kjærlighet noe man eier, men noe man deltar i … en del av dette felles skaperverk som er vårt menneskelige kall».9 Med ekte deltakelse forenes mann og hustru i en synergistisk enhet i «et evigvarende herredømme», som uten at det «utøves noen tvang» vil tilføre åndelig liv til dem og deres etterkommere «evindelig og alltid» (L&p 121:46).
I en families lille rike gir hver ektefelle villig noe den andre ikke har, og uten dette kan ingen av dem bli hel og vende tilbake til Guds nærhet. Ektefeller er ikke en solist med akkompagnatør, heller ikke er de to solister. De er gjensidig avhengige parter i en duett som synger sammen i harmoni på et nivå som ingen kan nå alene.
Hver av dem gir rikelig det den andre mangler. Paulus skrev:
«For det er ikke meningen at andre skal ha det rommelig og dere ha det trangt.
Nei, det bør være likhet … [og] deres overflod komme dem til hjelp som lider nød, for at de av sin overflod kan hjelpe dere, når dere er i nød. Slik blir det likhet» (2. Korinterbrev 8:13-14).
Templets ekteskapspakter bringer ikke på magisk vis likhet i et partnerskap. Disse paktene forplikter oss til en prosess der vi utvikler oss ved å lære og vokse sammen – ved å anvende disse paktene.
Det paret i kjøkkenet har en felles forpliktelse med hensyn til løftet om evig familieenhet. Men likeverdige partnerforhold skapes ikke i himmelen – de skapes på jorden, ved ett valg om gangen, én samtale om gangen, én avgjørelse om gangen. Og dette er hardt arbeid – som med tålmodighet å finne ut av de motstridende antakelser om hvem som skulle hjelpe hvem den kvelden eller en hvilken som helst av tusen slike kvelder.
Mens melk drypper ned fra benken, holder hun en eske makaroni og ost i hånden. Han har en frist og et møte hengende over seg, og begge føler en tyngende tretthet. Hvordan kan personer i et balansert paktsforhold takle et slikt øyeblikk, og hvordan kan de neste minuttene bidra til å skape et likeverdig forhold?
Unge hustru, ser du i ham en som har arbeidet hele dagen for å bringe livets nødvendigheter til deres hjem? Unge ektemann, ser du i henne en som har arbeidet hele dagen for å gjøre god bruk av disse nødvendighetene? Kan dere begge se lenger enn til dagens gjøremål og huske den uvurderlige verdi den personen dere er gift med har?
Kjærlighetens terskler
Etter et helt liv sammen med øvelse og tålmodighet, hvordan vil deres siste terskel på jorden arte seg? Vil den være noe i likhet med den John og Therissa Clarks hadde? I 1921 skrev John Haslem Clark fra Manti i Utah det som viste seg å bli hans siste dagbokinnføring:
«Familien har vært her i dag, men har dratt til sine hjem. Lyden av hurtige føtter, latteren og praten har opphørt. Vi er alene, vi to Vi to som livet har gjort til ett. Det er lenge siden, det har gått seksti år siden vi møttes under junitrærne. Jeg kysset deg først. Hvor sjenert og redd du var som ung pike. Ingen kvinne på jorden eller i himmelen kunne være det du er for meg. Jeg vil heller ha deg her, kvinne, med ditt grå hår, enn noen frisk ungdommens blomst. Der du er, er hjemme for meg. Der du ikke er, lengter jeg hjem. Når jeg ser på deg, forstår jeg at det er noe større enn kjærlighet, selv om kjærlighet er det største på jorden. Det er lojalitet. For om jeg ble jaget bort i skam, ville du følge meg. Hvis jeg var brennende varm av feber, ville din kjølige hånd gi lindring. Med din hånd i min kan jeg gå bort og innta min plass blant de frelste i himmelen. Siden jeg er åtte år eldre – og etter hvert som årene gikk og jeg følte at avskjedens time kunne være nær – dreide våre tanker og vår tale seg ofte om hvordan en av oss skulle klare å bli alene. Alene etter å ha levd sammen i 56 år. Jeg våget knapt tenke på det, og selv om det var litt egoistisk, trøstet jeg meg med å tenke [at] i henhold til vår alder ville det ikke bli jeg som ble alene.»
En annen håndskrift kommer så til syne på samme side. Det er Therissas ord, som mildt avslutter Johns dagbok:
«Det er nesten to og et halvt år siden det ble skrevet her, og det som siden har hendt, er så hjerteskjærende for meg, hans livsledsager, at jeg mange ganger har lagt fra meg pennen før jeg skriver dette. Savn og ensomhet [er] alltid min ledsager og vil være det til jeg dør… Vil tiden lindre dette vemod, vil jeg bli i stand til å forlate vårt gamle hjem og ikke føle at han venter meg, roper på meg? Jeg er bare rolig hjemme hvor jeg føler at han passer på meg, at hans nærvær alltid er hos meg.
Den 11. mars 1923 gikk John Haslem Clark bort etter å ha vært syk bare en uke. Han var seg selv lik, pratet og var aktiv. Vi hadde ingen tanker om at enden var nær før han mistet bevisstheten noen timer før han døde. Å, må vi alle være så rene og gode, så rede til å stå for vår Skaper.»10
Vi kjenner ikke detaljene om John og Therissas liv gjennom årenes mange forskjellige begivenheter. Men vi vet hvordan 56 år med daglige samtaler til slutt formet dem som personer og den kjærlighet de hadde.
Hvis vårt unge par bare kunne innse at en slik kjærlighet er det de kan ha og forstå på slutten av sitt liv, hva ville de da ikke gi! De ville lytte mer og velge bedre, om og om igjen, dag etter dag, avgjørelse etter avgjørelse. De ville lære ved tålmodig erfaring at «arbeid er kjærlighet som synliggjøres».11 Etter hvert som årene går, ville de innse at deres ekteskap hjelper dem å bli bedre Jesu Kristi disipler, ja, til å bli ham litt mer lik. Når de så kommer til jordelivets siste terskel, vil de forstå at i hvor stor grad de har blitt ett med Ham, er avhengig av i hvilken grad de er ett med hverandre.