Nye venner
Hopp tau og skriv dagbok – Nicole Antúnez fra Santiago, Chile
Nicole Antúnez liker å hoppe tau. Hun hopper på stedet eller når hun løper avgårde og til og med når hun farer nedover fortauet med det lange, mørke håret dansende på ryggen.
For ikke lenge siden lærte Nicole et nytt triks mens hun hoppet. Det var noe hun hadde øvet på i mange dager. Hun ble så begeistret over at hun endelig fikk det til at hun skrev om det i dagboken sin så snart hun kunne.
Derfor liker Nicole enda bedre å skrive i dagboken sin enn å hoppe tau.
Hvorfor skrive?
«Hun skriver om alt som hender henne,» sier moren, som peker over Nicoles skulder mens åtteåringen skriver i den lille dagboken med det fargerike omslaget. Nicole klapper igjen boken og rynker pannen. Moren ler ertende.
Nicole lar ikke mange lese dagboken hennes. «Jeg lar ikke noen lese den uten at jeg selv velger hva de kan lese,» sier hun. Ikke engang hennes bestevenninne fra Kirken, som hun hopper tau sammen med, Claudia, har lest dagboken hennes.
Hva er det hun skriver som er så spesielt?
I går, sier Nicole, skrev hun om et selskap ved et svømmebasseng. I dag, sier hun, skriver hun om å gå i kirken. «Og jeg snakket med noen fra tidsskriftet Liahona,» tilføyer hun.
Hun kommer trolig til å skrive om det også i dagboken.
Hvorfor er Nicoles dagbok så viktig for henne?
«Jeg ønsker ikke å glemme alt det gode når jeg blir eldre,» forklarer Nicole. Og når hun glemmer noe, som vi alle gjør, håper Nicole at hun ved å lese dagboken sin «når jeg blir eldre, vil kunne lære noe om meg som jeg hadde glemt».
Det kan en dagbok gjøre for deg. Men det er ikke alt den kan gjøre.
En personlig skatt
Nicoles mor oppmuntrer Nicole til å skrive dagbok. Da søster Igor var ung, skrev også hun i en dagbok. Uheldigvis mistet hun den da hun flyttet til Santiago og giftet seg.
«Jeg var virkelig lei meg da jeg mistet den,» sier søster Igor. «Det var mitt liv, alt som hadde hendt meg. Det var en uvurderlig, personlig skatt.»
Så da Nicoles eldre Bror, Boris, ble født, begynte søster Igor på nytt. Hun skrev om hva hun tenkte og følte da først Boris og deretter Nicole ble født.
Nå liker Boris og Nicole å lese om sin mor. «Det hjelper meg å forstå hva min mor har gjennomgått,» sier Nicole. Hun håper at hennes egne barn vil lære om henne på samme måte.
Hva skal vi skrive?
Nicole følger i sin mors fotspor og har skrevet i dagboken sin hver dag etter at hun fikk den som en del av et skoleprosjekt. Hun skriver i den hver gang hun har noe hun ønsker å fortelle. Det spiller ingen rolle om det er dag eller natt når hun har noe å skrive.
Men det er viktig hvor hun skriver.
Hennes favorittsted å skrive er ute, hvor ingen kan forstyrre henne. På den måten kan hun tenke over hva hun skriver – og hun trenger ikke være redd for at noen skal titte over skulderen hennes.
Hva hun skriver om kan være forskjellig hver dag. Hun skriver om folk hun kjenner og steder der hun har vært. Hun skriver om maten hun liker best og om spesielle venner. Og hun skriver om ting hun har lært, som det nye trikset når hun hopper tau.
Hun skriver når hun er glad, og hun skriver når hun er lei seg.
«Jeg liker spesielt å se tilbake og lese det morsomme som har hendt meg,» sier hun.
Nicole, som nylig fylte åtte år og ble døpt og bekreftet, skriver også om ting som betyr mye for henne. «Da jeg ble døpt og bekreftet, skrev jeg om å føle Den hellige ånd,» sier hun. Hun vet det vil være viktig å huske dette senere for å styrke vitnesbyrdet når hun har det vanskelig.
Hun liker allerede å se tilbake og lese det hun har skrevet. «Det er én side jeg liker å lese ofte,» sier hun med et lite smil. «Men jeg kan ikke fortelle deg om det.»
Skriv nå
Da Spencer W. Kimball (1895-1985) ble kalt til Kirkens president i 1973, fylte dagboken hans 33 permer. Han oppfordret Kirkens medlemmer til å skrive dagbok og sa at Frelseren ønsker at medlemmene skal skrive i sine dagbøker.
Her følger noen av president Kimballs forslag til hva vi kan skrive om:
-
Vennskap
-
Ditt vitnesbyrd
-
Hva du har oppnådd
-
Velsignelser du mottar
-
Hva du gjør, sier eller tenker
-
Hva som gjør deg glad
-
Det du liker ved deg selv
-
Erfaring med Den hellige ånd
-
Utfordringer og hvordan du taklet dem
«Når våre etterkommere leser om vårt liv, vil de også bli kjent med oss og bli glad i oss. Og den herlige dagen da våre familier er sammen i evighetene, vil vi allerede kjenne hverandre.»
Fra «President Kimball Speaks Out on Personal Journals», Ensign, des. 1980, 61.