Budskap fra Det første presidentskap

Ønsk hver eneste en velkommen

Av President James E. Faust

Annenrådgiver i Det første presidentskap

Mitt ønske med dette budskapet er å gi alle medlemmer, enten de er gifte eller enslige, anledninger til å utvikle seg og oppnå lykke. For å ha kontroll over ditt liv, for å lykkes uansett ekteskapelig situasjon, anbefaler jeg at du gjør deg kjent med din Fader i himmelen.

Dette gjør du best ved hjelp av bønn, studium og ved å holde budene. Husk alltid at Han elsker deg og vil gi deg veiledning og støtte hvis du vil innby ham i ditt liv. Ta ham med når du tar avgjørelser. Ta ham med når du overveier ditt egenverd. Be til ham når du er motløs, for jeg vitner om at han virkelig hører våre rop om hjelp. Profeten Zenos sa i sin innsiktsfulle tale om bønn: «Og du hørte meg på grunn av mine plager og min oppriktighet» (Alma 33:11).

Vi blir svært grepet og tankefulle når vi hører at det går som en rød tråd gjennom utsagnene fra mange av våre enslige medlemmer. For noen er ensomhet og motløshet de mest faste ledsagere. En stor sjel som har en god biskop, en god hjemmelærer, en god stilling og komfortable forhold, sa: «Jeg trenger ikke mer å gjøre. Jeg trenger bare en å gjøre det sammen med.» Dette er til stor bekymring for oss når vi tenker på at minst en tredjedel av Kirkens voksne medlemmer er enslige.

Uten å undervurdere den ensomhet noen enslige føler, tilbød president Gordon B. Hinckley en mulig løsning da han ga følgende råd: «Jeg tror at for de fleste av oss er arbeid og tjeneste for andre den beste medisin for ensomhet. Jeg bagatelliserer ikke deres problemer, men jeg nøler ikke med å si at det finnes mange andre med alvorligere problemer enn deres. Strekk dere ut for å yte tjeneste for dem, hjelpe dem, oppmuntre dem. Det er så mange gutter og piker som kommer til kort på skolen fordi de mangler litt personlig oppmerksomhet og oppmuntring. Det er så mange eldre som lever i elendighet og ensomhet og frykt, og som ville få et lite håp og noe oppmuntring ved en enkel samtale.»¹

Vær så snill å huske at vi alle har vært enslige, er enslige nå eller kan en gang bli enslige igjen. Så det er ikke noe uvanlig å være enslig i Kirken. Å være gift medfører også utfordringer og ansvar. Dere har kanskje hørt om den unge bruden som sa: «Når jeg blir gift, vil det være enden på mine bekymringer.» Hennes kloke mor svarte: «Ja, vennen min, men hvilken ende?»

Hvordan måle vår fremgang

Det hjelper ikke å bli så besatt av ønsket om å bli gift at vi går glipp av velsignelser og anledninger til utvikling mens vi er enslige. Jeg tror også det ville være nyttig å sette seg mål. Uten mål kan man ikke måle fremgang. Men bli ikke frustrert om det ikke skjer noen tydelige seire. Enkelte ting lar seg ikke måle. Hvis du streber etter det aller beste – hvis du prøver å gjøre ditt beste dag etter dag og gjør den beste bruk av din tid og energi for å nå realistiske mål – vil det bli en suksess enten du er gift eller enslig.

President Harold B. Lee (1899-1973) sa en gang følgende om enslige medlemmer: «Blant dere finnes noen av de edleste medlemmer av Kirken – trofaste, tapre, som strever for å etterleve Herrens bud, for å hjelpe til med å bygge opp riket på jorden og for å tjene deres medmennesker.»² Altfor ofte er vi tankeløse og ufølsomme med hensyn til følelsene til disse utvalgte sjeler blant oss. En velmenende prestedømsleder, som var bekymret for en av disse gode enslige kvinner som lengtet etter selskap og et mer givende liv, spurte: «Hvorfor får du deg ikke en mann?» Hun svarte muntert: «Bror, det ville jeg gjerne, men jeg kan ikke bare plukke en av et tre.»

Selv om mange enslige voksne medlemmer er veltilpasset til livet og dets problemer, trenger de likevel kjærlig oppmerksomhet fra Kirken og dens medlemmer for å bli forsikret om at de er nyttige, og at Gud er glad i hver eneste en av dem. Kirkens aktuelle og rettmessige fokus på hjem og familie får ofte noen enslige medlemmer som ikke har ektefelle eller barn, til å føle seg oversett.

Én skriver: «Mange medlemmer av Kirken behandler en skilt kvinne som om hun var spedalsk. Jeg har bodd i en siste-dagers-hellig menighet i Salt Lake City i flere år. Der har de en fest for enker og enkemenn ved juletider hvert år. Jeg har aldri blitt invitert. Jeg har alltid levd et rettskaffent liv og tror at Frelseren ville ha invitert meg. Jeg kjenner noen som har opplevd både død og skilsmisse, og de sier at skilsmisse er verre enn død.»

En annen skriver: «Tro meg, med Kirkens vektlegging av familier og barn er vi allerede fullstendig klar over at vi er ”særlinger”. Det har vært en virkelig glede å bli akseptert som en normal person.» Ingen skulle føle seg isolert fordi om han eller hun er enslig. Vi ønsker at alle skal føle at de tilhører Kirken slik Paulus sa det til efeserne: «Så er dere da ikke lenger fremmede og utlendinger, men dere er de helliges medborgere og Guds husfolk» (Efeserne 2:19). Vi tilhører ikke bare Herrens kirke, men også hverandre.

Hele samfunnet, også enslige voksne medlemmer, har en spesiell interesse for fedre og mødre og familier. For noen år siden sa president Boyd K. Packer, fungerende president for De tolv apostlers quorum, til Kirkens enslige medlemmer: «Vi snakker mye om familier. Noen ganger er du bitter og har lyst til å si: ”Alt dette pratet om familier, men jeg har ingen familie, og …” Stopp der! Ikke tilføy neste setning. ”Jeg skulle ønske de ville slutte å snakke så mye om familier.” Du skulle be om at vi fortsetter å snakke om familier, om fedre og mødre og barn og familiens hjemmeaften, tempelekteskap og ektepar og alt det andre, for alt dette vil bli ditt. Hvis vi slutter å snakke om det, vil du, sammen med alle andre, bli taperne.»³ Jeg gjentar denne tanken. Med tiden vil virkelig alt dette bli ditt.

Søk etter de trengende

Vi minnes alle lignelsen om den gode hyrden som forlot hjorden for å lete etter et enkelt får som var blitt borte (se Lukas 15:3-6). Noen av våre enslige medlemmer kan bli borte med mindre vi strekker ut en hjelpende hånd. Å søke etter den som trenger vår hjelp, betyr at vi må gjøre en innsats på mange måter.

Hva kan vi som enkeltpersoner gjøre for å hjelpe enslige? Én måte er å være mer inkluderende. Når vi ser noen sitte alene på et møte i kirken, kan vi enten sette oss ved siden av vedkommende eller be ham eller henne sitte sammen med oss. Vi kan alle tilby vennskap. Det ville faktisk være fint om vi husker president Hinckleys veiledning med hensyn til konvertitter og anvender det på dem som er alene: De trenger en venn, et kall og å bli næret ved Guds gode ord. Jeg tror vi kan tilføye et punkt til på listen – en god hjemmelærer. Flittige hjemmelærere vil tilpasse hjemmelærerbudskapene til enslige medlemmers behov. De kan også sørge for vennskap, oppmuntring, at vedkommende føler seg godtatt og, spesielt for enslige søstre, anledning til å motta prestedømsvelsignelser.

Det er lett å sette merkelappen ”enslig” på en person og så ikke klare å se utover merkelappen. Enslige er mennesker og vil gjerne bli behandlet som slike. Ikke alle har selv valgt å være enslige. La oss gjøre som salmisten sa og være «farløses far» og huske at «Gud gir de enslige familier» Salme 68: 6-7, KJv.). Vi tilhører alle Guds familie og vil en dag vende tilbake til ham, til boligene han har beredt for alle sine barn.

Hvordan ledere kan hjelpe

Her er noen retningslinjer for Kirkens ledere: «Biskopsrådet [eller grenspresidentskapet] kan organisere en eller flere hjemmeaftengrupper for enslige medlemmer som ikke har hjemmeværende barn og som ikke bor hos sine foreldre.»⁴ Dessuten «skulle enslige medlemmer ha tilbud om stavs- og menighetsaktiviteter som temakvelder, dans, korvirksomhet, seminarer som forberedelse til å motta prestedømmet, seminarer som forberedelse til templet, tempelbesøk, kulturelle arrangementer og sport».⁵

Kirkens ledere skulle regelmessig overveie enslige medlemmers behov på lederskapsmøter og inkludere dem i meningsfylte kall, oppdrag og aktiviteter. Quorumsledere og ledere i Hjelpeforeningen skulle være følsomme for enslige medlemmers behov, spesielt når leksjoner har temaer som ekteskap og barn. Enslige medlemmer må huskes og bli gitt åndelig næring.

Hvordan være lykkelig nå

Å være enslig betyr ikke at du må utsette å være lykkelig. President Harold B. Lee (1899-1973) sa en gang: «Lykke avhenger ikke av hva som skjer utenfor deg, men av hva som skjer inne i deg. Den måles ut fra den ånd du møter livets problemer med.»⁶

Jeg minner om at mange som er enslige, gir sårt tiltrengt styrke til familiemedlemmer og andre ved å støtte, godta og vise kjærlighet til nieser og nevøer, brødre og søstre og andre slektninger. Derfor kan enslige på en måte gjøre mye foreldrearbeid selv. Dermed kan de ha stor påvirkning, for ofte kan de si ting som foreldre ikke kan si til sine egne barn.

Til sist er mitt råd til dem av dere som er enslige, å be ofte, for vår himmelske Fader, som kjenner dere best av alle, kjenner deres talenter og sterke sider, så vel som deres svakheter. Han har satt dere her på jorden på dette tidspunkt for at dere skal utvikle og foredle disse egenskapene. Jeg lover dere at han vil hjelpe dere. Han er klar over deres behov, og med tiden vil dere motta de lovede velsignelser i forbindelse med ekteskap.

Ideer for hjemmelærere

Etter at du har studert dette budskapet ydmykt, gir du det ved å benytte en metode som oppmuntrer dem du underviser, til å delta. Her følger noen eksempler:

Drøft president Fausts formaning om å søke etter dem som trenger det. Utfordre familien til å snakke med et enslig medlem eller en som ikke er medlem. Be familien foreslå andre måter de kan hjelpe denne personen på, så vedkommende kan føle seg mer velkommen og verdsatt. Oppmuntre dem til å bruke tid på å bli bedre kjent med ham eller henne.
Begynn leksjonen med en samtale eller lek. Under aktiviteten ber du en person gå ut av rommet noen minutter. Rop vedkommende inn igjen før du sender ut en annen. Etter at alle har vært ute av rommet, drøfter dere hvordan det føltes å være alene. Forklar at «vi har alle vært enslige, er enslige nå eller kan en gang bli enslige igjen». Drøft hvordan vi alle kan gjøre livet lykkelig og meningsfylt uansett våre omstendigheter.
Ta med en linjal eller et målbånd. Vis den/det mens dere gjennomgår veiledningen under «Hvordan måle vår fremgang». Drøft hvordan vi skulle måle vårt liv. Bær vitnesbyrd om at hvis vi streber etter det aller beste, kan vi gjøre fremgang.