Hvordan være en god medlem-misjonær

Av R. Val Johnson

Kirkens tidsskrifter

Nå som menigheter og grener har ansvar for misjonærarbeidet, hva kan medlemmer gjøre for å være bedre misjonærer? Her følger noen ideer fra siste-dagers-hellige i British Columbia, Canada.

Søster Ma er kanskje den beste misjonæren i verden. Det er i hvert fall Antony Middletons vurdering. Han er president for Canada Vancouver misjon. Hans mening er litt overraskende, tatt i betraktning at Lena Ma ikke er en av hans heltidsmisjonærer og snakker mandarin i engelsktalende British Columbia. Likevel slutter minst to personer som hun presenterer evangeliet for, seg til Kirken hvert år.

President Middleton erkjenner at British Columbia i lang tid ikke har vært verdens mest fruktbare grunn for konvertitter. Men forandring finner sted. Takket være søster Ma og andre medlemmer som henne, sier president Middleton at antall undersøkere i denne misjonen som ber om å bli døpt og bekreftet, har økt betydelig. Fordi misjonærarbeidet har høy prioritet hos prestedømslederne, er de siste-dagers-hellige i British Columbia virkelig i ferd med å bli medlem-misjonærer. Og det de lærer kan brukes av medlemmer som er innstilt på misjonærarbeid, hvor som helst i verden.

Endring

Vancouver misjon har strevd i årevis for å øke antall personer som slutter seg til Kirken. Collin Van Horne, president for Nanaimo British Columbia stav, forklarer at i British Columbia «er det en uuttalt forståelse for at religion er et emne man ikke drøfter. I Canada heter det ”Jeg er bra som jeg er.”» I lang tid gjorde dette at misjonærarbeidet ble overlatt til heltidsmisjonærer, som brukte det meste av sin tid på å banke på dører. Uheldigvis er ikke dette en særlig effektiv måte å finne folk på som er interessert i evangeliet.

Etter oppmuntring fra generalautoriteter foretok derfor misjonspresidenten og stavspresidentene i British Colombia noen endringer for et par år siden. De fleste av disse går ut på å hjelpe medlemmer til å bli flinkere til å invitere andre til Kirken.

Omvisning i møtehus

Én av endringene stavspresidentene gjorde var å ta etter og tilpasse den vellykkede måten misjonærarbeidet blir utført på i nærliggende Tacoma i Washington, USA. Misjonærene der inviterer straks interesserte kontakter til en omvisning i det nærmeste møtehuset. Mens de forklarer Kirkens fasiliteter og programmer, forteller misjonærene også om gjenopprettelsen. Omvisningen avsluttes i kirkesalen eller i nærheten av et maleri av Det første syn, der misjonærene bærer vitnesbyrd om profeten Joseph Smith og inviterer gjestene til å delta i bønn med dem.

I British Columbia er nå omvisninger i møtehus en del av en omfattende misjonærinnsats som oppmuntrer medlemmer – ikke bare heltidsmisjonærer – til å invitere sine bekjente til en omvisning. Vancouver misjons opptegnelser viser at hvis syv personer blir invitert til en omvisning i et møtehus, ideelt sett sammen med et medlem, vil én bli døpt og bekreftet.

«Det vi prøver å oppnå i løpet av omvisningen,» sier president Middleton, «er å få en som ikke er medlem, til å tenke: ”Jeg ville jammen like å være medlem av denne kirken. Den har noe for meg.”»

Mange nye medlemmer i British Columbia minnes sitt første besøk i et siste-dagers-hellig møtehus og at de følte Ånden der. Malcolm Coffill fra Port Alberni menighet, Nanaimo British Columbia stav, sluttet seg til Kirken i august 2005 etter å ha blitt presentert for evangeliet av sine naboer, Tom og Marla Housholder. Bror Coffill sier at det som overtalte ham til å bli medlem, var «den skjønne følelsen jeg fikk første gang jeg kom inn i den vakre bygningen, og den vennlige velkomsten.»

Søster Jill Berrett, heltidsmisjonær i Vancouver misjon, forteller om en undersøker som var med på en omvisning i møtehuset etter invitasjon fra sin 18 år gamle venninne. «Mens hun ble vist rundt, ble hun så begeistret at hun ønsket å ta leksjonene straks. Venninnen ga henne en Mormons bok, og en annen venninne inviterte henne med til Unge kvinners leir. Hun følte seg så elsket og så involvert at hun begynte å omtale menigheten som ”sin menighet” før hun ble døpt.»

Naturligvis føler ikke enhver som kommer til et siste-dagers-hellig møtehus, straks Ånden. Men mange går derfra med et ønske om å vite mer om Kirken.

Lær av vellykkede medlem-misjonærer

Søster Ma har invitert folk til Herrens hus i 10 år. Over 20 av dem som har kommet, har tatt imot evangeliet. «Jeg har aldri sett søster Ma komme til en aktivitet i Kirken uten å ha med seg en gjest,» sier president Middleton. Og hun lar alltid folk vite hva de kan vente seg, før de kommer første gang.

Et eksempel: Ruby. Lena Ma traff Ruby på biblioteket og innledet en samtale. «Jeg spurte Ruby hva hun pleier gjøre om søndagen,» sier søster Ma. «Jeg spurte hvordan det var med hennes sønn, om det var noe for ham i hennes kirke. Så forklarte jeg om vår Primær og inviterte henne til å komme og se selv. Hun kom og var deretter med på mer. Hun begynte med misjonærleksjonene i går.»

Sonny og Shaina Sala, som nylig flyttet fra Salt Spring Island gren i British Columbia til Cardston 8. menighet i Alberta, har tatt i bruk mye av den samme fremgangsmåten som søster Ma. Sonny og Shaina har snakket med hundrevis, kanskje tusenvis, av bekjente og fremmede om evangeliet. «Når vi treffer noen,» sier Shaina, «spør vi straks: ”Går du i en kirke her i området? Vi går i Jesu Kristi Kirke av Siste Dagers Hellige. Har du hørt om den?”

Vi prøver å gjøre det litt morsomt. Forleden dag ba Sonny meg gå og hilse på en mann fordi han så ut til å være et tidligere medlem av grenen vår. Da jeg kom bort til ham, oppdaget jeg at Sonny ertet meg. Mannen var en fremmed. Det oppsto et pinlig øyeblikk, så sa jeg bare: ”Du ligner en venn jeg kjente en gang. Han var medlem av min kirke. Har du hørt om Jesu Kristi Kirke av Siste Dagers Hellige?” Det viser seg at han har vært medlem. Vi begynte å snakke om tro, og jeg inviterte ham til kirken. Så sa han: ”Du skjønner, jeg har nettopp kommet ut fra sykehuset, og her er du, en engel, som inviterer meg tilbake til kirken.” Hvis jeg ikke hadde åpnet munnen, ville jeg ikke visst at han hadde vært på sykehuset og trengte å komme i kontakt med Kirken igjen.»

«Når du overgir deg til Herren,» sier Sonny, «vil han sende mennesker i din vei.» Han forteller at han rygget campingbilen sin en dag og havnet i en grøft. Han ringte etter en kranvogn, og Ånden tilskyndet ham til å snakke med sjåføren om evangeliet. «Jeg sa til ham: ”Herren lot meg havne i denne grøften for at jeg kunne treffe deg.” Han lo, og vi pratet sammen. Det viser seg at hans bestemor var siste-dagers-hellig en gang. Han ønsket et eksemplar av Mormons bok. Vi prøver å ha noen bøker med oss, og jeg var glad jeg kunne gi ham en.»

Utarbeid misjonsplaner for menighet og familie

Søster Ma og Salas har gjort misjonærarbeid til en naturlig del av å treffe folk hver dag. Men noen av oss synes det å snakke med andre om evangeliet er skremmende. Vi trenger litt hjelp for å komme i gang. Da er det nyttig med en misjonsplan for menighet eller gren.

Under et koordineringsråd for stavspresidenter like etter at president Middleton ble misjonspresident, drøftet stavspresidentene i British Columbia stavenes misjonsplaner og utarbeidet noen retningslinjer for menighets- og grensplaner, slik Forkynn mitt evangelium anbefaler. Man antar at de som skriver sin egen misjonsplan, vil bli motivert til å få planen til å fungere. Stavspresidentene kom frem til fire prinsipper som hver menighet og gren i deres staver skulle benytte for å utarbeide sin plan:

Planen skulle involvere hvert medlem, ikke bare menighetens eller grenens misjonsleder.
Den skulle ha målbare mål.
Den skulle oppfordre familier til å utarbeide sin egen misjonsplan.
Den skulle være enkel.

De fleste menigheter og grener i British Columbia har nå utarbeidet sine egne misjonsplaner. Planene er så enkle at de kan skrives på et lite kort og henges på et kjøleskap. Noen menigheter, som Victoria 2. menighet, har tatt neste skritt. Biskop Frank Hitchmough og menighetens misjonsleder, Michael Mulholland, har kommet sammen med familiene i menigheten og hjulpet dem å utarbeide sin egen misjonsplan for familien. Planene består av mål og metoder som hver familie mener fungerer best for dem.

Ta ansvar

Bror Mulholland gjør det klart at nøkkelen til suksess i misjonærarbeidet ikke bare er en plan som fungerer. «Det avhenger ikke så mye av planen som av hvem som tar ansvar,» sier han. «Et stavspresidentskap som president Keyes og hans rådgivere, som går så ivrig inn for misjonærarbeid, er det som får planer til å fungere. De veileder biskopene, og når biskopene prioriterer misjonærarbeidet høyt, blir arbeidet gjort.»

President Randy Keyes i Victoria British Columbia stav forteller at områdesyttiene ba prestedømslederne i British Columbia om å overveie hvordan de prioriterte misjonærarbeidet. I mange menigheter og grener kom det noe langt nede på listen. Prestedømslederne i British Columbia rangerer det nå som nummer to, etter det å ta vare på de unge.

I menigheter der medlem-misjonærarbeidet er vellykket, understreker biskoper det i prestedømmets utøvende komité (PUK), menighetsråd og på prestedøms- og Hjelpeforenings-møter. De delegerer oppdrag, og sammen med menighetens lederskap følger de med på fremgangen til undersøkere og mindre aktive medlemmer.

Ett av de mer vellykkede aspekter ved mange misjonsplaner for menigheter er en klasse for medlemmer og misjonærer, som biskopen kaller seks eller åtte medlemmer til om gangen. En menighets- eller heltidsmisjonær underviser i klassen. Teksten er Forkynn mitt evangelium, og emner er bl.a. læresetningen som ligger til grunn for misjonærarbeid, selvmotivering og praktiske metoder. Klassens medlemmer liker å fortelle om personlige misjonærerfaringer og bruke rollespill.

Til syvende og sist hviler misjonærarbeid på det enkelte medlems skuldre. Ethvert medlem må finne ut hvordan han eller hun best kan dele evangeliet med andre – og så gjøre det.

Benjamin og Robin Orrego fant ut hva som fungerer best for deres familie, og de gjorde det så til en del av familiens misjonærinnsats selv før de ble bedt om å sette opp en plan. De inviterer folk hjem til seg til «husmøter» der de har inspirerende samtaler, ikke nødvendigvis om Kirken. Leker og mat er en del av kvelden. Familien Orrego leverer også ut Kirkens filmer og litteratur.

Men de innser at å ta del i en organisert, samlet misjonærinnsats er mer effektivt enn bare innsats fra den enkelte. Derfor har de tatt med i sin familieplan at de skal invitere tre personer til en omvisning i et møtehus hvert år. Dette målet, eller en variant av det, er med i menighets- og familieplaner over hele British Columbia. Det var presidenten i Abbotsford British Columbia stav, Paul Christensen, som kom med ideen, og den spredte seg hurtig.

Vær kreativ og naturlig

President Christensen har også bedt sine stavsmedlemmer overveie noen andre ideer. Hver måned foreslår stavspresidentskapet en ny gruppe mennesker som medlemmene kan overveie å invitere, som fagarbeidere, medarbeidere eller naboer. Han ønsker også at heltidsmisjonærene ikke bare skal være tilstede på PUK og menighetsråd, men også på møter i hjelpeorganisasjonene. Han er tilstede på distriktsmøter og sonekonferanser for misjonærene, der han understreker at misjonærenes oppgave er å undervise og medlemmenes oppgave er å innby. Medlemmene støtter misjonærene og bærer vitnesbyrd når anledningen er der. Av og til kan de til og med legge frem prinsipper i evangeliet. Men for det meste innbyr de andre til å «komme og se» (se Johannes 1:40, 47).

En av hans mest kreative ideer er å få medlemmer av andre trossamfunn til å lære Kirkens medlemmer ferdigheter de ikke har. «Vi hadde nylig en konferanse for enslige voksne med en mengde seminarer. Den vanlige tanken er: Hvem kjenner vi i området som er rørlegger? Hvem er mekaniker? Jeg sa: ”La oss ikke be medlemmer undervise. Finn en rørlegger i lokalsamfunnet. Dra avgårde og finn en altmuligmann. Be dem komme. Gi dem en omvisning i møtehuset så de forstår hvem vi er.” Vi trenger å omgås andre.»

Victoria stav har i flere år gått inn for dette å omgås andre. I 1978 startet Sandra Gill en lokal genealogisk forening, som til å begynne med kom sammen i underetasjen hennes. Hun er fremdeles tilstede på foreningens møter og underviser der, men det meste av sin tid tilbringer hun nå på slektshistorisk senter i stavens møtehus. Sammen med henne er det 60 andre i staben, de fleste av dem er ikke medlemmer. Senteret er åpent ca. 45 timer i uken, og omkring 70 prosent av de besøkende er ikke medlemmer av Kirken.

I likhet med søster Gill har Tom og Marla Housholder funnet kreative måter å bruke sine interesser og sin situasjon på til å dele evangeliet med andre. Bror og søster Housholder eier et lite hotell i Port Alberni. De passer på at Kirkens tidsskrifter er lett tilgjengelige i lobbyen og at hvert gjesteværelse har en bibel og en Mormons bok. I løpet av de tre årene de har drevet stedet, har de «mistet» over 30 eksemplarer av Mormons bok og håper at de kommer til å miste flere. De arrangerer også en musikkfestival og stiller ut en julekrybbe ved juletider. Ett av korene kommer fra Port Alberni menighet, der Tom Housholder er biskop.

Vær der Ånden er

President Christensen fra Abbotsford stav har stor tro på den guddommelig kraft som er der Kirkens templer befinner seg. Det er en av grunnene til at han er så begeistret for templet som ble kunngjort i juni 2006 for Vancouver. «Jeg tror ikke vi får et tempel fordi vi er spesielt rettferdige,» sier han. «Jeg tror vi får et tempel fordi vi trenger det for å dele evangeliet med andre. Vi trenger det lyset det fører med seg.»

Et overraskende antall mennesker i British Columbia har sluttet seg til Kirken på grunn av det de følte på tempelområder. «Jeg kommer aldri til å glemme det jeg følte da jeg gikk gjennom portene til Temple Square i Salt Lake City,» sier Julie Keyes fra Victoria stav. «Det føltes som jeg gikk fra mørke inn i lys.» Hun ble imponert over alt hun opplevde – menneskene hun traff, Joseph Smiths vitnesbyrd, fokuset på Jesus Kristus. Jeg tenkte: ”Jeg må finne ut mer om dette.”» Da hun kom hjem til British Columbia, ringte hun til Kirkens møtehus der hun bodde, og ba om å få snakke med misjonærene.

Søster Keyes, som nå er gift med presidenten for Victoria stav, var på tempelområdet fordi et medlem av Kirken hadde invitert henne dit, og hun ble overrasket over den varme hun følte fra medlemmene der. Hvis det er ett fellestrekk som kjennetegner nesten hver historie som konvertittene forteller i British Columbia, er det faktisk dette: lys, glede og ekte vennlighet stråler ut fra Kirkens medlemmer. Å være sammen med medlemmer og føle Ånden er det som motiverer dem til å lære mer.

Dette synes å være det mønster som Kirkens medlemmer i British Columbia finner mest vellykket. De lærer at det ikke er de som omvender mennesker, det er Herren. De må bare etterleve evangeliet, elske mennesker og innby dem til et sted der Ånden er, enten det er møtehuset, Kirkens aktiviteter, medlemmers hjem eller tempelområder. De mest erfarne medlem-misjonærer blir ikke bekymret om folk forkaster deres innbydelser. Disse medlemmene bare fortsetter å innby. Misjonærene fortsetter å undervise. Og Herren fortsetter å velsigne sine barn med vitnesbyrd båret av hans Ånd.