Roten til den kristne lære
President Gordon B. Hinckley har sagt at vi må gjøre det bedre når det gjelder å få evangeliet til å bli en del av oss selv og av dem vi elsker og tjener. Jeg tror at én måte å ta imot president Hinckleys utfordring på er å fokusere på Jesu Kristi forsoning.
For mange år siden talte president Boyd K. Packer, fungerende president for De tolv apostlers quorum, om den barmhjertighet som Mellommannen Jesus Kristus tilbyr oss: «Dette er selve roten til den kristne lære. Man kan vite mye om evangeliet slik det sprer seg ut derfra, men hvis man bare kjenner grenene og disse grenene ikke har kontakt med roten, hvis de har blitt skåret løs fra denne sannhet, vil det være hverken liv, gehalt eller forløsning i dem.»1
Jeg vil gi tre forslag til hvordan vi kan få kontakt med denne roten og i den prosessen få evangeliet til å bli en del av oss selv og av dem vi tjener.
Ta del i symbolene på hans lidelse
I intervjuet for tempelanbefaling blir vi spurt: «Har du et vitnesbyrd om Kristi forsoning og hans rolle som Frelser og Forløser?» Jeg er glad for å kunne si at jeg som biskop og som stavspresident aldri har opplevd at noen har besvart dette spørsmålet med annet enn ja. Likevel har jeg lenge vært bekymret for at vi ikke fullt ut verdsetter dette spørsmålet. Jeg mener det er betydningsfullt at av Kristi mange roller får vi bare spørsmål om hans roller som Frelser og Forløser. Det må være noe med disse rollene som er spesielt viktig for templet – et sted der han binder oss til seg gjennom pakter.
Som stavspresident var jeg bekymret for om stavens medlemmer hadde «et vitnesbyrd om Kristi forsoning og hans rolle som Frelser og Forløser». Jeg følte at de fleste elsket Kristus – ingen liten ting – men jeg var bekymret for at ikke mange nok kjente ham som sin Frelser (en som hadde frelst dem) eller sin Forløser (en som hadde kjøpt dem). Mens jeg tenkte på dette en dag, leste jeg 3. Nephi 11, og jeg la merke til noe jeg aldri hadde oppdaget før.
Folket vi leser om i det kapitlet, er den rettferdige levningen, de som hadde gitt akt på profetenes advarsler. De var rede til å møte Herren. Da den oppstandne Herre viste seg for dem, «rakte [han] ut sin hånd» og viste sitt sår – symbolet og tegnet på hans offer. Så «talte [han] til folket og sa: Se, jeg er Jesus Kristus som profetene vitnet om skulle komme til verden» (3. Nephi 11:9-10).”
Det var hans budskap. Han er den salvede, som profetene har vitnet om. Han er Skaperen. Han led for oss.
Legg merke til folkets reaksjon: «Da Jesus hadde talt disse ord, falt hele forsamlingen til jorden, for de husket at det hadde vært profetert blant dem at Kristus skulle vise seg for dem» (3. Nephi 11:12).
Det som så fulgte, er for meg det helligste ved denne hendelsen. Jesus bød dem komme frem én etter én og gjøre noe vanskelig: «Stå opp og kom frem til meg, så dere kan stikke deres hender i min side og så dere også kan føle naglegapene i mine hender og i mine føtter, så dere kan vite at jeg er Israels Gud og hele jordens Gud og er blitt drept for verdens synder» (3. Nephi 11:14).
Disse menneskene hadde fysisk kontakt med disse symbolene på hans lidelse: «Forsamlingen gikk frem og stakk sine hender i hans side og følte naglegapene i hans hender og i hans føtter, og dette gjorde de, den ene etter den andre, til de alle hadde gått frem» (3. Nephi 11:15) – alle 2500.
Legg merke til hva som så hendte:
«Og da de alle hadde gått frem og forvisset seg, ropte de som med én røst og sa:
Hosianna! Velsignet være Den Aller Høyeste Guds navn! Og de falt ned ved Jesu føtter og tilba ham» (3. Nephi 11:16-17).
Annen gang disse menneskene falt ned ved Jesu føtter, «tilba [de] ham». Første gang kan de ha falt til jorden av mange grunner: frykt, respekt, gruppepress. Men annen gang falt de ned for å tilbe ham. Hvorfor forskjellig reaksjon? Annen gang ropte de i kor: «Hosianna!», som betyr «Frels oss nå!» Hvorfor ropte disse menneskene til Kristus og ba ham frelse dem nå?
La meg foreslå et mulig svar. Selv om de hadde vært lydige, hadde de kanskje ikke ennå lært å kjenne ham som sin Frelser fordi de ennå ikke hadde følt behov for å bli frelst. Deres liv hadde vært fylt med gode gjerninger. De kjente Jesus som Gud og som forbilde. Men kanskje de ennå ikke kjente ham som Frelser. Deres bønn lød ikke: «Vi takker for at du har frelst oss før og minner oss om det ved ditt nærvær i dag.» Nei, bønnen var en aktuell anmodning: «Hosianna!» eller «Frels oss nå!» For meg antyder det at de lærte ham å kjenne som Frelser.
Hva hadde forandret dem fra gode, lydige mennesker til gode, lydige mennesker som nå kjente Jesus Kristus som Frelser? Hva hadde fått dem til å falle ned ved hans føtter for å tilbe ham? Det var fysisk kontakt med symbolene på hans lidelse.
Det var det medlemmene i vår stav trengte for å lære Kristus å kjenne som sin Frelser og Forløser: fysisk kontakt med symbolene på hans lidelse. Men hvordan får vi dette til å skje? Så slo det meg – vi opplever dette hver søndag når vi tar del i nadverden. Vi spiser brutt brød, som er et tegn på hans drepte legeme. Vi drikker vannet, et symbol på hans utgytte blod. Dette er slående symboler som har til hensikt å vekke dyp takknemlighet og ærbødighet i oss.
Jeg tror at når vi tar del i Herrens nadverd, vil vi rope til Kristus i vårt hjerte: «Frels oss nå!», og vi ønsker å falle ned for å tilbe ham.
Overvei hans offer
For å få evangeliet til å bli en del av oss selv og av dem vi tjener, må vi også lære å kjenne i detalj og med innsikt og følelse de hendelser som utgjør Jesu Kristi forsoning. I Lære og pakter 19 gir Herren selv en detaljert beretning om lidelsen han utholdt:
«For se, jeg, Gud, har lidd dette for alle for at de ikke skulle lide, hvis de ville omvende seg…
Hvilken lidelse fikk meg, ja, Gud, den største av alle, til å skjelve av smerte og til å blø fra hver pore og lide, både på legeme og ånd, og ønske at jeg ikke måtte drikke den bitre kalk, og vike tilbake» (v. 16, 18).
Hvordan er den Gud vi tilber? En Gud som vil at vi skal vite at hans kjærlighet til oss er uendelig og evig. En Gud som vil at vi skal vite at hans kjærlighet til oss ga ham styrke til å lide for oss. Å vite dette burde være nok til at vi underkaster oss ham i lydighet og takknemlighet.
For en tid siden overhørte jeg en heftig diskusjon mellom to personer om et kunstverk som inneholdt en realistisk skildring av Kristi lidelse. En av dem hadde innvendinger mot verket og sa: Jeg ønsker ikke å måtte tenke på hvor meget Kristus har lidd.» Jeg syntes det var en rar uttalelse, for jeg tror ingen av oss har rett til å la være å tenke over hva han led, selv om vi ikke fullt ut kan forstå hvor meget han led.
Før Moroni avsluttet sin beretning i Mormons bok med en formaning om å «komme til Kristus» (Moroni 10:30, 32), delte han et personlig brev fra sin far med oss. Det må ha gjort et stort inntrykk på ham, og jeg antar han håpet det ville gjøre stort inntrykk på oss: «Min sønn, vær trofast i Kristus, og måtte ikke det som jeg har skrevet, bedrøve deg så det knuger deg ned til døde. Men måtte Kristus løfte deg opp, og måtte hans lidelser og død og det at han viste våre fedre sitt legeme, og hans barmhjertighet og langmodighet og håpet om hans herlighet og om evig liv for evig hvile i ditt sinn» (Moroni 9:25).
Blant det som skal hvile for evig i vårt sinn, er Kristi «lidelser og død». Vi skulle ikke la være å tenke på prisen han betalte for å vinne våre sjeler. Våre salmer minner oss om denne sannhet:
Hans blødende hender vil utslette all min gjeld.
Hvis jeg meg omvender, jeg slipper å lide selv.2
Må vi aldri, aldri glemme
at ditt liv og blod du ga.3
Du forløste, tenk på meg,
tenk hva jeg har lidt for deg.
Da på jorden kvalens sved
falt som blod i støvet ned.
Man på korset naglet meg,
hvorved jeg forløste deg.4
På et nadverdsmøte nylig fulgte jeg med da taleren leste et kjent skriftsted: «Husk at sjeler er av stor verdi i Guds øyne» (L&p 18:10). Da kom jeg plutselig til å dvele ved noe i neste vers som jeg aldri hadde lagt merke til før. For å vise hvor verdifulle våre sjeler er, sa Herren til oss: «For se, Herren deres Forløser led døden i kjødet, derfor led han alle menneskers smerte så alle mennesker kunne omvende seg og komme til ham» (L&p 18:11, uthevelse tilføyd).
Hans lidelse viser hans kjærlighet, men den gjør mer. Den er det middel han bruker for å få oss til å «omvende [oss] og komme til ham». Når vi får en viss forståelse av hva han har gjort for oss – og spesielt hva han har lidd for oss – er vår naturlige reaksjon som Guds barn å ønske å vise vår takknemlighet og kjærlighet ved å adlyde ham. Etter min mening er dette verset den mest konsise og tydelige beskrivelse – fra Herren selv – av hvordan vi kan la evangeliet bli en del av oss.
Den beste måten å overtale folk til å omvende seg og komme til Kristus på, er å få dem til å tenke på hva han har gjort for oss, og spesielt på hva han har lidd for oss. Det er slik Herren gjør det.
Husk Ham
For mange år siden hørte jeg eldste Gerald N. Lund i De sytti beskrive en tidsskriftartikkel om fjellklatring. Artikkelen handlet om sikring med tau – teknikken som beskytter fjellklatrere. Én klatrer inntar en sikker posisjon, fester tauet og roper så til ledsageren: «Du er sikret.» Lederen for en klatreskole, Alan Czenkusch, beskrev sin erfaring med tau og fjellklatring for forfatteren av artikkelen:
«Sikring med tau har gitt Czenkusch hans beste og verste øyeblikk i klatring. Czenkusch falt en gang fra en høy klippe og rykket opp tre mekaniske fester og dro lagkameraten ned fra en avsats. Han falt hodestups. Lagkameraten sto med sprikende lemmer, og 3 meter fra bakken stoppet han fallet med sine sterke, utstrakte armer.
”Don reddet mitt liv,” sier Czenkusch. ”Hva gjør du for en slik kar? Gir ham et brukt klatretau som julegave? Nei, du husker ham. Du husker ham bestandig.”»5
President Gordon B. Hinckley har sagt:
«Intet medlem av denne kirke må noensinne glemme den fryktelige pris vår Forløser betalte da han ga sitt liv for at alle mennesker skulle få leve – kvalene i Getsemane, den bitre forhånelse under rettssaken, den ondskapsfulle gest med tornekronen som skar ham i huden, pøbelens rop om blod foran Pilatus, den ensomme bør han bar på sin tunge vandring til Golgata, den fryktelige smerte da store nagler gjennomtrengte hans hender og føtter…
Vi kan ikke glemme det. Vi må aldri glemme det, for her ga vår Frelser, vår Forløser, Guds Sønn, seg selv som et stedfortredende offer for enhver av oss.»6
Måtte vi alltid minnes ham og prisen han betalte for å frelse våre sjeler.
Fra en tale holdt under en andakt ved Brigham Young University 14. mars 2006.
Alltid minnes ham
«Det er den sårede Kristus som er den leder vi følger – han som fremdeles bærer arrene etter offeret, kjærlighetens, ydmykhetens og tilgivelsens arr.
Det er disse sårene han innbyr ung og gammel, den gang og nå, til å komme frem og se og føle på (se 3. Nephi 11:15; 3. Nephi 18:25). Da minnes vi med Jesaja at det var for hver enkelt av oss vår Mester ble ”foraktet … og forlatt …, en smertens mann, vel kjent med sykdom” (Jesaja 53:3). Alt dette kan vi minnes når en knelende ung prest innbyr oss til alltid å minnes Kristus.»
Eldste Jeffrey R. Holland i De tolv apostlers quorum: «Gjør dette til minne om meg», Lys over Norge, jan. 1996, 69.