Vårt tempelekteskap var verdt enhver pris
Det var først etter at mitt første forretningsforetagende hadde brutt sammen og mitt andre hadde brent ned til grunnen, at jeg begynte å lure på om jeg ville bli i stand til å ta min forlovede, Beny, med til templet. Vi hadde hørt at det ville være en prøve på tro å komme dit, men da vi satte oss tempelekteskap som mål, hadde vi ingen anelse om hvor grundig vår tro skulle bli prøvet.
Beny og jeg møtte hverandre i vårt hjemland Panama etter at vi hadde vært på misjon. På den tiden ble par i Panama som ønsket å begynne sitt ekteskap i templet, viet borgerlig like før de reiste til det nærmeste tempel, Guatemala City Guatemala tempel. Det ville bli en kostbar og vanskelig tur, men å bli beseglet var en velsignelse vi ikke ønsket å være foruten.
Dagen etter at jeg hadde fridd, mistet jeg arbeidet mitt. Uforferdet bestemte jeg meg for å tjene penger ved å gi omvisninger med buss. Bussen min brøt sammen første kvelden. Bekymret, men besluttsom bestemte jeg meg så for å selge T-skjorter. Den morgenen jeg dro for å hente skjortene hos produsenten, oppdaget jeg at bygningen hadde brent ned til grunnen foregående natt. Det syntes som også mine håp var gått opp i røk.
Det var bare noen måneder til neste planlagte tempeltur, men til nå hadde ethvert forsøk jeg hadde gjort på å skaffe penger, endt med en brå slutt. Jeg gikk fra de ulmende restene og dro for å finne Beny.
«Jeg har ingenting,» sa jeg til henne. «Kanskje du ikke bør gifte deg med meg.»
«Hvis jeg ville gifte meg for pengenes skyld, ville jeg ha vært gift allerede,» sa hun. «Men jeg gifter meg ikke for pengenes skyld. Jeg gifter meg med deg fordi jeg elsker deg.»
Det var et vendpunkt. Vi følte at vi hadde bestått en viktig prøve. Etter hvert som vi sto på med tro, begynte dører å åpnes. Jeg fikk arbeid med å lage møbler, selv om lønnen ikke var tilstrekkelig til å dekke våre behov. Så tilbød en vennlig biskop seg å betale bussreisen for oss. Så flott tilbudet hans enn var, føltes det ikke riktig. Vi var innstilt på å være selvhjulpne. Men da vi så at han virkelig ønsket å hjelpe, spurte vi om han heller kunne gi Beny en jobb. Det gjorde han.
Da vi hadde tjent nok til reisen til templet, giftet vi oss borgerlig og var endelig underveis til Guatemala sammen med 10 andre medlemmer av Kirken. Men vår prøve var ennå ikke over.
En omfattende transportstreik stanset oss ved grensen til Costa Rica. Etter at vi hadde ventet ved grensen i to dager, bestemte sjåføren seg for å kjøre tilbake. Men Beny og jeg, sammen med to brødre og et annet par, ville ikke gi opp. Da vi hadde sett bussen snu og kjøre fra oss, spaserte vi inn i Costa Rica. Vi fortsatte å gå og sov i herberger ved veikanten inntil vi nådde grensen til Nicaragua. Derfra klarte vi å ta en drosje til hovedstaden, hvor vi kjøpte bussbillett til grensen til Honduras. To dager og to busser senere kom vi endelig frem til templet. Vi var glade, men skitne og trette, og vi hadde brukt mye mer enn vi hadde planlagt.
Etter at vi hadde vasket oss, oppdaget Beny og jeg at vi ikke hadde tempelanbefalingen for å utføre ordinanser for de levende. Noe som gjorde det enda verre, var at vår biskop i Panama skulle dra på forretningsreise samme dag. Vi var sønderknust. Hadde vi gjennomgått alle vår prøvelser til ingen nytte? Vi strøk Benys brudekjole og stolte på at når Herren hadde hjulpet oss så langt, ville han se til at alt ordnet seg.
Selv om vi ventet at biskopen vår var reist, bestemte vi oss for å ringe ham likevel. Til vår overraskelse hadde han ikke reist likevel. Han sa han følte at han heller skulle bli værende hjemme. Vi ble henrykt! Han lovet å fakse det nødvendige papiret så snart han kunne finne en telefaks.
Vi ventet og ventet mens vi hele tiden ba i templets venterom for brudepar. Det var lørdag, og om to timer skulle templet stenge og ikke åpnes igjen før mandag. Hva kunne ta så lang tid? Endelig kom faksen, sammen med en unnskyldning fra biskopen: strømmen var gått i det øyeblikk han skulle sende faksen.
Endelig, etter alle våre prøvelser og utsettelser, ble vi beseglet for evig som mann og hustru. Vår glede – verdt alt arbeid, all venting og bekymring – var fullkommen!
Ikke alle som skal vies i templet, vil møte slike utfordringer, men for Beny og meg (og de andre som reiste til templet sammen med oss) var denne erfaringen en lutrende prosess. Tre av de fire brødrene som kom frem til templet på denne reisen, ble senere kalt til biskop. To er for tiden rådgivere i stavspresidentskaper. Vi har alle blitt så velsignet. Det var en av de største erfaringer i mitt liv.
Hvis vårt mål om å gifte oss i templet hadde vært grunnlagt bare på verdslig kjærlighet, ville vi ikke ha klart det. Men fordi vi trodde på prestedømmets beseglende kraft som er gjengitt i vår tid, ga vi ikke opp, for vi visste at vårt tempelekteskap – for tid og all evighet – var verdt ethvert offer fra vår side.