Min siste sjanse
Da jeg var 18, bestemte jeg meg for å forlate kirken. For en tid syntes det ikke å ha noen negative følger å forlate min Frelsers side. I mitt hjemland Chile kunne jeg leve bra på lønnen min. Jeg følte at jeg alltid ville være i stand til å finansiere min verdslige livsstil, og kunne fortsette å ignorere løftene jeg hadde gitt i dåpens vann som 14-åring.
Jeg fortsatte slik noen år, men så gikk det ikke bra for meg lenger. Alt syntes å bli mørkt rundt meg. Jeg mistet arbeidet mitt og hadde vanskeligheter med å finne noe nytt. Jeg måtte ta allslags arbeid jeg kom over, bare for å overleve. Dette skulle ha vekket meg og fått meg tilbake på den rette vei igjen, men det gjorde det ikke.
Ikke lenge etterpå døde min far i 1998. Fordi jeg var den eldste sønnen, falt en stor del av ansvaret for min mor og yngre bror på mine skuldre. Jeg tok farvel med min sorgløse livsstil og innså at noen ganger lar Herren noe skje som vi ikke forstår før vi ser sluttresultatet.
Jeg tror han lot meg stå på økonomisk bar bakke for å vise meg at den eneste vei ut av uføret var å betale tiende, noe jeg gjorde etter å ha vendt tilbake til Kirken og fornyet mine pakter. På denne måten førte han meg tålmodig og kjærlig tilbake til folden.
Under generalkonferansen i 2001 introduserte president Gordon B. Hinckley det vedvarende utdannelsesfond. Jeg trengte midlene et slikt program tilbød, så jeg kunne få det bedre økonomisk, men lurte på om jeg fylte kravene.
På et nadverdsmøte noen måneder senere talte stavspresidenten om programmet. Til min overraskelse forsto jeg at jeg kanskje kunne være kvalifisert likevel. Jeg tenkte: «Dette er min siste sjanse. Jeg kan ikke la den gå forbi.»
Så begynte jeg å overveie ansvaret programmet ville pålegge meg, og jeg fryktet at jeg ville mislykkes og igjen komme til kort i min himmelske Faders øyne. Men jeg overvant disse tankene, søkte opplysninger hos min Institutt-leder og søkte. Med tanke på min fortid hadde jeg lite håp om å bli godtatt. Jeg følte at jeg ikke fortjente en slik velsignelse selv om jeg hadde omvendt meg og kommet tilbake til Kirken.
Da jeg mottok et positivt svar fra Kirkens hovedkvarter, jublet familien sammen med meg. Beløpet som ble innvilget, var ikke nok for hele skoleåret, men jeg meldte meg på og valgte dataprogrammering som hovedfag. Jeg fikk gode karakterer og fikk et stipend som dekket resten av utdannelsen.
Siden da har jeg gjort alt jeg har kunnet for å vise min takknemlighet. Jeg arbeider hardt, studerer hardt og utfører mine ansvarsoppgaver i Kirken. Jeg deltar i Institutt for å prøve å ta igjen de årene jeg mistet og lære hva Herren venter av meg.
Det viktigste jeg vet er at jeg er blitt tilgitt alt det gale jeg gjorde tidligere. Alle mine planer for fremtiden er basert på denne kunnskapen. Jeg vil fortsette å hjelpe min familie, men nå vil jeg kunne gjøre det bedre.