Kristent mot – prisen for å være disippel
Hvordan svare våre anklagere på Frelserens måte.
Vi har kommet sammen som ett, vi har påtatt oss Jesu Kristi navn, og vi er kristne. Et spørsmål vi må stille oss er: Hvorfor er det slik, når vi har Frelserens kjærlighet, at noen er fiendtlig innstilt til oss eller angriper oss?
Nylig skrev en gruppe oppvakte, trofaste unge siste-dagers-hellige ned noen av de spørsmålene de var mest opptatt av. En søster spurte: «Hvorfor forsvarer ikke Kirken seg mer aktivt når det rettes anklager mot den?»
Til dette vil jeg si at en av jordelivets største prøver kommer når våre trosoppfatninger dras i tvil eller kritiseres. I slike øyeblikk har vi kanskje lyst til å svare aggressivt – til å «løfte nevene». Dette er imidlertid viktige muligheter til å tre tilbake, be og følge Frelserens eksempel. Husk at Jesus selv ble foraktet og forkastet av verden. I Lehis drøm ble de som kom til Frelseren også utsatt for mennesker som «hånte og pekte fingre» (1. Nephi 8:27). «Verden har hatet [mine disipler],» sa Jesus, «fordi de ikke er av verden, likesom jeg ikke er av verden» (Johannes 17:14). Men når vi svarer våre anklagere slik Frelseren gjorde, blir vi ikke bare mer Kristus-like, vi innbyr også andre til å føle hans kjærlighet og følge ham.
En Kristus-lignende reaksjon kan ikke være nedskrevet eller bygge på en formel. Frelseren reagerte forskjellig i alle situasjoner. Da han ble konfrontert med den ugudelige kong Herodes, forholdt han seg taus. Da han sto foran Pilatus, bar han et enkelt og mektig vitnesbyrd om sin guddommelighet og sin hensikt. I møte med pengevekslerne som skjendet templet, utøvde han sitt guddommelige ansvar for å bevare og beskytte det som var hellig. Da han hang på korset, uttalte han det uforlignelige kristne svar: «Far, forlat dem, for de vet ikke hva de gjør» (Lukas 23:34).
Enkelte tror feilaktig at reaksjoner som taushet, saktmodighet, tilgivelse og å bære ydmykt vitnesbyrd, er passivt eller svakt. Men å «elsk[e våre] fiender, velsign[e] dem som forbanner [oss], gjør[e] vel imot dem som hater [oss], og be for dem som forfølger [oss]» (Matteus 5:44) krever tro, styrke og, ikke minst, kristent mot.
Profeten Joseph Smith viste et slikt mot gjennom hele sitt liv. Selv om han «led under intens forfølgelse fra alle lag av folket, både religiøse og ikke-religiøse» (Joseph Smith – Historie 1:27), tok han ikke igjen og ga ikke etter for fristelsen til å hate. I likhet med alle Kristi sanne disipler, sto han sammen med Frelseren ved å elske andre på en tolerant og medfølende måte. Det er kristent mot.
Når vi ikke tar igjen – når vi vender det andre kinn til og unngår å bli sinte – står vi også med Frelseren. Vi formidler hans kjærlighet, som er den eneste kraft som kan underkue den onde og gi våre anklagere svar uten å anklage dem til gjengjeld. Det er ikke svakhet. Det er kristent mot.
Etter hvert som årene går, lærer vi at provokasjoner mot vår tro ikke er noe nytt, og de vil neppe forsvinne med det første. Men Kristi sanne disipler ser muligheter midt i motstanden.
I Mormons bok ble profeten Abinadi bundet og ført frem for den ugudelige kong Noah. Selv om kongen tok til voldsomt motmæle mot Abinadi og til slutt dømte ham til døden, forkynte Abinadi tappert evangeliet og bar sitt vitnesbyrd likevel. Fordi Abinadi utnyttet denne muligheten, ble presten Alma omvendt til evangeliet, og han brakte mange sjeler til Kristus. Abinadis og Almas mot var kristent mot.
Erfaring viser at tider med negativ publisitet om Kirken kan bidra til å oppnå Herrens hensikter. I 1983 skrev Det første presidentskap til Kirkens ledere: «Motstand kan i seg selv være en mulighet. Blant de vedvarende utfordringer våre misjonærer står overfor, er manglende interesse for religiøse spørsmål og vårt budskap. Denne kritikken vekker … interesse for Kirken… Dette gir [medlemmene] en mulighet til å presentere sannheten for dem som blir oppmerksomme på oss på denne måten.»1
Vi kan benytte oss av slike muligheter på mange måter – et vennlig brev til en redaktør, en samtale med en venn, en kommentar på en blogg eller et beroligende ord til en som har kommet med en nedsettende kommentar. Vi kan reagere med kjærlighet mot dem som har blitt påvirket av feilinformasjon og fordommer – som «holdes borte fra sannheten bare fordi de ikke vet hvor de kan finne den» (L&p 123:12). Jeg forsikrer dere om at å svare våre anklagere på denne måten aldri er svakhet. Det er kristent mot i praksis.
Når vi svarer andre, vil enhver omstendighet være forskjellig. Heldigvis kjenner Herren våre anklageres hjerte og vet hvordan vi kan reagere mest mulig effektivt. Når Kristi sanne disipler søker Åndens veiledning, mottar de inspirasjon tilpasset hvert tilfelle. Og i hvert tilfelle reagerer sanne disipler på en måte som innbyr Herrens ånd. Paulus minnet korinterne om at hans forkynnelse ikke var «med visdoms overtalende ord, men med Ånds og krafts bevis» (1. Korinterbrev 2:4). Ettersom denne kraft finnes i Herrens ånd, må vi aldri bli kranglevorne når vi diskuterer vår tro. Slik nesten alle misjonærer lærer, vil heftige diskusjoner om læren alltid drive Ånden bort. Frelseren har sagt: «Den som har stridighetens ånd, er ikke av meg» (3. Nephi 11:29). Mer beklagelig enn at Kirken blir beskyldt for ikke å være kristen, er det når Kirkens medlemmer ikke reagerer på slike beskyldninger på en Kristus-lignende måte! Må våre samtaler med andre alltid bære preg av Åndens frukter – «kjærlighet, glede, fred, langmodighet, mildhet, godhet, trofasthet, saktmodighet [og] avholdenhet» (Galaterne 5:22-23). Å være saktmodig er ifølge Webster’s Dictionary å «vise tålmodighet og langmodighet – å utholde injurier uten uvilje».2 Saktmodighet er ikke svakhet. Det er et kjennetegn på kristent mot.
Dette er spesielt viktig i vår omgang med medlemmer av andre kristne trossamfunn. Vår himmelske Fader blir utvilsomt lei seg – og djevelen ler – når vi på en kranglevoren måte diskuterer doktrinære forskjeller med våre kristne naboer.
Jeg mener ikke å antyde at vi skal inngå kompromisser med våre prinsipper eller utvanne vår tro. Vi kan ikke forandre læresetningene i det gjengitte evangelium, selv om det å forfekte dem og adlyde dem gjør oss upopulære i verdens øyne. Men selv når vi ønsker tappert å forfekte Guds ord, må vi be om å bli fylt med Den hellige ånd (se Apostlenes gjerninger 4:29, 31). Vi skulle aldri forveksle mot med Satans forfalskning, hovmodighet (se Alma 38:12). Sanne disipler snakker med mild selvtillit, ikke skrytende stolthet.
Som sanne disipler må vi hovedsakelig være opptatt av andres velferd, ikke personlig oppreisning. Spørsmål og kritikk gir oss en mulighet til å strekke oss ut til andre og vise at de betyr noe for vår himmelske Fader og for oss. Vårt mål skulle være å hjelpe dem å forstå sannheten, ikke forsvare vårt ego eller score poeng i en teologisk debatt. Vårt dyptfølte vitnesbyrd er det mest effektive svar vi kan gi våre anklagere. Og slike vitnesbyrd kan bare bæres i kjærlighet og saktmodighet. Vi skulle være som Edward Partridge, som Herren sa følgende om: «Hans hjerte er rent for meg, for han er som Natanael i fordums tid, i ham er det intet svik» (L&p 41:11). Å være uten svik er å ha en barnlig uskyld, å være sen til å bli fornærmet og snar til å tilgi.
Disse egenskapene læres først i hjemmet og familien, og kan praktiseres i all vår omgang med andre. Å være uten svik er å se etter vår egen feil først. Når vi blir beskyldt, skulle vi spørre slik Frelserens apostler gjorde: «Det er vel ikke meg, Herre?» (Matteus 26:22.) Hvis vi lytter til det svaret Ånden gir oss, kan vi, om nødvendig, korrigere oss selv, be om unnskyldning, søke tilgivelse og gjøre det bedre.
Uten svik unngår sanne disipler å være urimelig dømmende overfor andres synspunkter. Mange av oss har utviklet sterke vennskap med mennesker som ikke er medlem av vår Kirke – skolekamerater, arbeidskolleger og venner og naboer over hele verden. Vi trenger dem, og de trenger oss. Som president Thomas S. Monson har sagt: «La oss lære å respektere andre… Ingen av oss lever alene – i vår by, i vårt land eller i vår verden.»3
Slik Frelseren viste overfor Herodes, må iblant sanne disipler vise kristent mot ved ikke å si noe. En gang jeg spilte golf, kom jeg så vidt nær en stor kaktus, som later til å skyte nåler som et pinnsvin. Torner fra denne planten satt fast i alle klærne mine, selv om jeg så vidt hadde berørt kaktusen. Noen situasjoner er som denne planten – de kan bare skade oss. I slike tilfeller er det bedre å holde avstand og ganske enkelt gå vår vei. Når vi gjør det, vil kanskje noen prøve å provosere oss og engasjere oss i en krangel. I Mormons bok leser vi om Lehonti og hans menn som hadde slått leir på et fjell. Den forræderske Amalickiah ba Lehonti «komme ned» for å møte ham i dalen. Men da Lehonti forlot høyden, ble han forgiftet «litt om gangen» så han døde og hans hær falt i Amalikiahs hender (se Alma 47). Ved argumenter og beskyldninger lokker noen mennesker oss til å forlate høyden. Høyden er der lyset befinner seg. Det er der vi ser morgenens første lys og det siste lys om kvelden. Det er den sikre grunn. Det er der sannhet og kunnskap finnes. Noen ganger ønsker andre at vi skal komme ned fra høyden og delta i en teologisk kappestrid i gjørmen. Disse kranglevorne menneskene er bestemt på å yppe til religionskrangler, på Internett eller personlig. Det er alltid bedre å holde seg i høyden og bevare gjensidig respekt og kjærlighet.
Når vi gjør det, følger vi profeten Nehemjas eksempel, han som bygget en mur rundt Jerusalem. Nehemjas fiender tryglet ham om å møte dem på sletten, hvor de «tenkte å gjøre [ham] ondt». I motsetning til Lehonti, avviste imidlertid Nehemja klokelig deres tilbud med følgende melding: «Jeg holder på med et stort arbeid og kan ikke komme ned. Skulle jeg kanskje la arbeidet hvile fordi jeg lot det ligge og drog ned til dere?» (Nehemja 6:2-3). Vi har også et stort arbeid å gjøre, som ikke vil bli gjort om vi tillater oss å stanse opp for å krangle og bli distrahert. Isteden skulle vi mønstre kristent mot og gå fremad. Som vi leser i Salmene: «La ikke din vrede opptennes over de onde» (Salmene 37:1).
Ondskap vil alltid finnes i denne verden. En del av jordelivets store prøve er å være i verden uten å bli som verden. I sin forbønn ba Frelseren sin himmelske Fader: «Jeg ber ikke om at du skal ta dem ut av verden, men at du skal bevare dem fra det onde» (Johannes 17:15). Men selv da Frelseren varslet forfølgelse, lovet han fred: «Fred etterlater jeg dere. Min fred gir jeg dere… La ikke deres hjerte forferdes, frykt ikke!» (Johannes 14:27). Jeg vitner om at når vi har Hans freds kappe på oss, vil Det første presidentskaps løfte bli oppfylt: «Den motstand som kan virke tung å bære, vil bli til velsignelse for Guds rike på jorden.»4
Til min spørrende søster og alle som ønsker å vite hvordan vi skal svare våre anklagere, sier jeg: Vi elsker dem. Uavhengig av rase, overbevisning, religion eller politisk syn, hvis vi følger Kristus og viser hans mot, må vi elske dem. Vi føler ikke at vi er bedre enn de er. Isteden ønsker vi med vår kjærlighet å vise dem en bedre vei – Jesu Kristi vei. Hans vei fører til dåpens port, den snevre og smale sti et rettferdig liv innebærer, og Guds tempel. Han er «veien og sannheten og livet» (Johannes 14:6). Bare gjennom ham kan vi og alle våre brødre og søstre arve den største gave vi kan motta – evig liv og evig lykke. Å hjelpe dem, å være et eksempel for dem, er ikke for de svake. Det er for de sterke. Det er for dere og meg, siste-dagers-hellige som betaler prisen for å være en disippel ved å svare våre anklagere med kristent mot.
Jeg avslutter med å gjøre Mormons vitnesbyrd til mitt eget: «Se, jeg er en disippel av Jesus Kristus, Guds Sønn. Jeg er blitt kalt av ham til å forkynne hans ord blant hans folk, så de kan ha evig liv» (3. Nephi 5:13). Jeg bærer mitt spesielle vitnesbyrd om ham – at vi kan få evig liv fordi hans kjærlighet er evig. At vi må få del i hans evige, ubetingede kjærlighet sammen med våre brødre og søstre overalt, er min ydmyke bønn i Jesu Kristi navn. Amen.