Gled deg over reisen
La oss fryde oss over livet, glede oss over reisen og dele vår kjærlighet med venner og familie.
Mine kjære brødre og søstre, det er i ydmykhet jeg står foran dere i formiddag. Jeg ber om deres tro og bønner for meg mens jeg taler om det som har ligget meg på hjertet og som jeg har følt at jeg skal dele med dere.
Jeg begynner med å nevne en av de mest uunngåelige aspekter ved vårt liv her på jorden, og det er forandring. En eller annen gang har vi alle hørt en eller annen form for det kjente ordtaket: «Intet er så konstant som forandring.»
Gjennom hele livet må vi takle forandringer. Noen er velkomne, andre ikke. Noen forandringer inntrer plutselig, som at en kjær uventet dør, en uforutsett sykdom, tap av en eiendel vi verdsetter. Men de fleste forandringer inntreffer stille og langsomt.
Denne konferansen er det 45 år siden jeg ble kalt til De tolv apostlers quorum. Som juniormedlem av De tolv så jeg opp til de 14 enestående menn som var mine seniorer i De tolv og i Det første presidentskap. Én etter én har disse menn vendt hjem til Gud. Da president Hinckley døde for åtte måneder siden, innså jeg at jeg var blitt senior-apostelen. Forandringene gjennom en periode på 45 år som var trinnvise, synes nå enorme.
I kommende uke vil søster Monson og jeg feire vår 60-års bryllupsdag. Når jeg ser tilbake til da vi startet, innser jeg hvor meget vårt liv har endret seg siden da. Våre kjære foreldre, som sto ved vår side da vi tok fatt på vår reise sammen, har gått bort. Våre tre barn, som fylte vårt liv helt og fullt i mange år, er voksne og har egne familier. De fleste av våre barnebarn er voksne, og nå har vi fire oldebarn.
Dag for dag, minutt for minutt, sekund for sekund gikk vi fra der vi var til der vi er nå. Livet går selvfølgelig for oss alle gjennom lignende forandringer. Forskjellen mellom forandringene i mitt liv og i deres gjelder bare detaljer. Tiden står aldri stille. Den må gå jevnt fremover, og med dette følger forandringene.
Dette er vår eneste sjanse i livet på jorden – her og nå. Jo lenger vi lever, dess mer går det opp for oss at det er kort. Anledninger kommer, og så blir de borte. Jeg tror at noe av det viktigste vi skal lære på denne korte reisen på jorden, er lærdommer som hjelper oss å skjelne mellom det som er viktig og det som ikke er det. Jeg trygler dere om ikke å la disse viktigste tingene gå dere forbi mens dere planlegger den ureelle og ikke-eksisterende fremtid da dere vil få tid til å gjøre alt dere ønsker. Gled dere heller over reisen – nå.
Jeg er det min hustru, Frances, kaller en «show-elsker». Jeg fryder meg svært over mange musikaler, og en av mine favoritter er den amerikanske komponisten Meredith Willsons The Music Man. Professor Harold Hill, en av hovedpersonene i musikalen, kommer med en advarsel som jeg vil dele med dere. Han sier: «Man samler morgendager i hopetall og oppdager at man har samlet en mengde tomme gårsdager.»1
Mine brødre og søstre, det blir ingen morgendager å minnes hvis vi ikke gjør noe i dag.
Jeg har tidligere fortalt dere et eksempel på denne filosofien. Jeg tror det tåler å bli repetert. For mange år siden skrev Arthur Gordon i et nasjonalt tidsskrift, og jeg siterer:
«Da jeg var i 13-årsalderen og min bror 10, hadde far lovet å ta oss med på sirkus. Men ved lunsjtid kom det en telefon. Han måtte ta seg av en presserende sak nede i byen. Vi stålsatte oss mot skuffelsen. Så hørte vi ham si [i telefonen]: “Nei, jeg kommer ikke. Det må vente.”
Da han kom tilbake til bordet, smilte mor. “Sirkuset kommer jo tilbake,” sa hun.
”Det vet jeg,” sa far. “Men ikke barndommen.”»2
Hvis dere har voksne barn som har flyttet ut, har dere trolig av og til følt et savn og at dere ikke verdsatte høyt nok den tiden i livet. Naturligvis kan man ikke flytte tiden tilbake, bare fremover. Istedenfor å dvele ved fortiden skulle vi gjøre mest ut av dagen i dag, av her og nå, og gjøre alt vi kan for å sørge for hyggelige minner for fremtiden.
Hvis dere fremdeles oppdrar barn, bør dere være klar over at de små fingermerkene som dukker opp på nesten alle nylig rengjorte flater, lekene som er spredt utover huset, de store haugene med skittentøy, alt dette vil forsvinne altfor snart, og at dere vil – til deres egen forbauselse – savne dem sårt.
Belastninger kommer uansett våre omstendigheter. Vi må takle dem som best vi kan. Men vi skulle ikke la dem komme i veien for det som er viktigst – og det viktigste involverer nesten alltid menneskene rundt oss. Ofte går vi ut fra at de må vite hvor glad vi er i dem. Men vi skulle aldri gå ut fra det. Vi skulle la dem vite. William Shakespeare skrev: «Den elsker ikke som ikke viser sin kjærlighet.»3 Vi vil aldri angre på gode ord som er uttalt eller kjærlighet som er vist. Men vi vil angre om vi har utelatt dette i vårt forhold til dem som betyr mest for oss.
Send det kortet til vennen du har forsømt. Gi ditt barn en klem. Gi dine foreldre en klem. Si oftere:«Jeg er glad i deg.» Gi alltid uttrykk for takknemlighet. La aldri et problem som må løses, bli viktigere enn en person som trenger å bli vist kjærlighet. Venner flytter bort, barn vokser opp, våre kjære dør. Det er så lett å ta andre for gitt, inntil den dagen da de er ute av vårt liv og vi sitter igjen og tenker «hva om» og «om bare». Forfatteren Harriet Beecher Stowe har sagt: «De bitreste tårer ved graven felles over usagte ord og alt som er ugjort.»4
I 1960, under Vietnam-krigen, ble et medlem av Kirken, Jay Hess, som var flysoldat, skutt ned over Nord-Vietnam. I to år ante ikke familien om han var død eller levende. Hans fangevoktere i Hanoi lot ham endelig få skrive hjem, men begrenset meldingen til mindre enn 25 ord. Hva ville du og jeg si til vår familie hvis vi var i samme situasjon og ikke hadde sett dem på mer enn to år og ikke visste om vi ville få se dem igjen noen gang? Bror Hess ønsket at familien skulle forstå at det kom fra ham, og også å gi dem verdifull veiledning, og skrev – jeg siterer: «Dette er det som er viktig: tempelekteskap, misjon, høyere utdannelse. Stå på, sett dere mål, skriv historie, ta bilder to ganger i året.»5
La oss fryde oss over livet, glede oss over reisen og dele vår kjærlighet med venner og familie. En dag vil vi alle slippe opp for morgendager.
I Johannes’ evangelium i Det nye testamente, kapittel 13, vers 34, formaner Frelseren oss: «Som jeg har elsket dere, skal også dere elske hverandre.»
Noen av dere kjenner kanskje Thornton Wilders klassiske drama Our Town. I så fall vil dere huske byen Grover’s Corners, der historien finner sted. I skuespillet dør Emily Webb under en fødsel, og vi leser om sorgen til hennes unge mann, George, som sitter tilbake med deres fire år gamle sønn. Emily ønsker ikke å hvile i fred. Hun ønsker igjen å oppleve gledene i livet. Hun får tillatelse til å vende tilbake til jorden og gjenoppleve sin 12-årsdag. Til å begynne med er det spennende å være ung igjen, men dette går snart over. Dagen gir henne ingen glede nå som hun vet hva som venter i fremtiden. Det er utålelig smertefullt å innse hvor lite klar hun hadde vært over livets mening og under mens hun levde. Før Emily vender tilbake til sitt hvilested, klager hun: «Forstår menneskene noen gang hva livet er mens de lever, hvert minutt av det?»
Vår forståelse av hva som er viktigst i livet, går hånd i hånd med takknemlighet for våre velsignelser.
En kjent forfatter sa: «Både overflod og mangel [på overflod] finnes samtidig i vårt liv, som parallelle realiteter. Det er alltid vårt bevisste valg å velge hvilken hemmelig hage vi vil stelle … når vi velger ikke å fokusere på det vi ikke har, men er takknemlige for den overfloden som finnes – kjærlighet, helse, familie, venner, arbeid, gledene ved naturen og personlige interesser som bringer oss [lykke] – de unyttige illusjonene blir borte, og vi opplever himmel på jorden.6
I Lære og pakter, kapittel 88, vers 33, blir vi fortalt: «For hva gavner det et menneske om det blir gitt ham en gave, og han ikke mottar gaven? Se, han fryder seg ikke over det som blir gitt ham, heller ikke fryder han seg over ham som er gavens giver.»
Oldtidens romerske filosof Horats formante: «Uansett hvilken time Gud har velsignet deg med, ta imot den med takknemlig hånd. Utsett ikke dine gleder fra år til år, så du uansett hvor du har vært, kan si at du har levd lykkelig.»
For mange år siden ble jeg rørt av Borghild Dahls historie. Hun ble født i Minnesota i 1890 av norske foreldre, og helt fra barndommen av led hun av sterkt svekket syn. Hun hadde et sterkt ønske om å delta i hverdagslivet tross sin funksjonshemning, og ved ren og skjær besluttsomhet lyktes hun i nesten alt hun foretok seg. Tross råd fra lærere, som mente hennes funksjonshemning var for stor, studerte hun og tok en universitetsgrad i humanistiske fag ved University of Minnesota. Senere studerte hun ved Columbia University og Universitetet i Oslo. Til slutt ble hun rektor ved åtte skoler i Vest-Minnesota og Nord-Dakota.
Hun skrev følgende i en av de 17 bøkene hun forfattet: «Jeg hadde bare ett fungerende øye, og det var så dekket av tette arr at jeg måtte se alt gjennom én liten åpning til venstre i øyet. Jeg kunne bare se en bok ved å holde den helt opp til ansiktet og rette inn det ene øyet så godt jeg kunne til venstre.»7
Mirakuløst, i 1943 – da hun var over 50 år gammel – ble det funnet opp en revolusjonerende behandling som endelig ga henne mye av det synet hun hadde vært uten så lenge. En ny og spennende verden åpnet seg for henne. Hun gledet seg stort over de små tingene de fleste av oss tar for gitt, som å se en fugl i flukt, legge merke til lyset som reflekteres i boblene i oppvaskvannet eller iaktta månens faser hver kveld. Hun avsluttet en av sine bøker med disse ordene: «Kjære … Fader i himmelen, jeg takker deg. Jeg takker deg.»8
Borghild Dahl var fylt av takknemlighet for sine velsignelser både før og etter at hun hadde fått igjen synet.
I 1982, to år før hun døde i en alder av 92, ble hennes siste bok utgitt. Tittelen er: Lykkelig hele livet. Hennes takknemlighet gjorde henne i stand til å verdsette sine velsignelser og leve et fullt og rikt liv tross sine utfordringer.
I 1. Tessalonikerbrev i Det nye testamente, kapittel 5, vers 18, sier apostelen Paulus oss: «Takk for alt! For dette er Guds vilje for dere i Kristus Jesus.»
La oss sammen minnes beretningen om de ti spedalske:
«Da [Jesus] gikk inn i en landsby, møtte det ham ti spedalske menn. De ble stående på avstand.
og ropte med høy røst: Jesus, Mester! Miskunn deg over oss!
Han så dem og sa til dem: Gå av sted og fremstill dere for prestene! Og det skjedde mens de var på vei dit, at de ble renset.
Men en av dem vendte tilbake da han så at han var blitt helbredet, og priste Gud med høy røst.
Og han falt ned på sitt ansikt for hans føtter og takket ham. Han var en samaritan.
Men Jesus svarte og sa: Var det ikke ti som ble renset? Hvor er da de ni?
Fantes det ingen som vendte tilbake for å gi Gud ære, uten denne fremmede?»9
Herren sa i en åpenbaring gjennom profeten Joseph Smith: «Ved intet krenker mennesket Gud mer, og mot ingen er hans vrede mer opptent, enn mot dem som ikke anerkjenner hans hånd i alle ting».10 Måtte vi være blant dem som takker vår himmelske Fader. Hvis utakknemlighet regnes blant de alvorlige synder, da inntar takknemlighet sin plass blant de edleste dyder.
Tross forandringene vi opplever i livet, måtte vi med takknemlighet i vårt hjerte fylle våre dager – så mye vi kan – med det som er viktigst. Måtte vi verdsette dem vi holder av, og uttrykke vår kjærlighet til dem i ord og gjerning.
Til slutt ber jeg om at vi alle må utstråle takknemlighet for vår Herre og Frelser, Jesus Kristus. Hans enestående evangelium gir svar på livets største spørsmål: Hvor kom vi fra? “Hvorfor er vi her?” Hvor går min ånd når jeg dør?
Han lærte oss å be. Han lærte oss å tjene. Han lærte oss hvordan vi skal leve. Hans liv er en arv av kjærlighet. Han helbredet syke, oppløftet undertrykte, frelste syndere.
Tiden kom da han sto alene. Noen apostler tvilte, én forrådte ham. De romerske soldatene stakk et spyd i siden på ham. Den rasende mobben tok hans liv. Fremdeles lyder hans barmhjertige ord fra Golgata: «Far, forlat dem, for de vet ikke hva de gjør.»11
Tidligere, kanskje fordi han skjønte at det gikk mot slutten av hans misjon på jorden, sukket han: «Revene har huler, og himmelens fugler har reder, men Menneskesønnen har ikke det han kan helle sitt hode til.»12 «Intet rom i herberget»13 var ikke det eneste uttrykk for avvisning – bare det første. Fremdeles innbyr han deg og meg til å motta ham. «Se, jeg står for døren og banker. Om noen hører min røst og åpner døren, da vil jeg gå inn til ham og holde nattverd med ham, og han med meg.»14
Hvem var denne mannen som var så kjent med sorger og smerter? Hvem er denne herlighetens Konge, denne hærskarenes Herre? Han er vår Mester. Han er vår Frelser. Han er Guds Sønn. Han er vår frelses opphav. Han kaller på oss: «Følg meg.»15 Han sier: «Gå du bort og gjør likeså!»16 Han trygler: «Hold mine bud.»17
La oss følge ham. La oss ta etter hans eksempel. La oss adlyde hans ord. Derved gir vi ham den guddommelige gave takknemlighet.
Brødre og søstre, det er min inderlige bønn at vi kan tilpasse oss forandringene i vårt liv, at vi må innse hva som er viktigst, at vi alltid må gi uttrykk for takknemlighet og derved glede oss over reisen. I Jesu Kristi navn. Amen.