Guds sannhet vil gå fremad
Dette er Guds verk, og Guds verk vil ikke bli forstyrret. Men det er mye mer å gjøre.
Mine brødre og søstre, 19. juli i år reiste organisasjonen Sons of Utah Pioneers en statue av profeten Joseph Smith og hans etterfølger, president Brigham Young, i minneparken This is the Place Heritage Park i Salt Lake City. Denne statuen, med tittelen Med blikket mot vest, viser disse store profetene med et kart over de vestlige territorier.
Mange, også siste-dagers-hellige, glemmer at Joseph Smith så absolutt var klar over at Kirken til sist ville flytte til det store Vesten i Amerika. I august 1842 profeterte han «at de hellige ville fortsette å lide megen trengsel og ville bli fordrevet til Rocky Mountains. Mange ville falle fra, andre ville bli drept av våre forfølgere eller miste livet som følge av strabaser eller sykdom, og noen [ville] leve lenge nok til å … bygge byer og se de hellige bli et mektig folk midt i Rocky Mountains» (History of the Church, 5:85).
Selv Josephs nærmeste i den første tiden forsto ikke fullt ut hvilke prøvelser siste-dagers-hellige skulle gjennomgå etter hvert som Kirken utviklet seg fra sin spede barndom tidlig på 1800-tallet. Men Joseph Smith visste at ingen fiende, hverken den gangen eller i fremtiden, ville være sterk nok til å forpurre eller hindre Guds hensikter. Vi kjenner alle hans profetiske ord: «Sannhetens fane er blitt hevet. Ingen vanhellig hånd kan hindre dette verk i å rulle fremover. Forfølgelser kan rase, pøbelen kan slå seg sammen, hærstyrker gå i stilling og bakvaskelse vanære, men Guds sannhet vil gå fremad, djervt, edelt og uavhengig inntil den har gjennomsyret alle kontinenter, gjestet alle himmelstrøk, feiet over ethvert land og runget i ethvert øre, inntil Guds hensikter er fullført og den store Jehova sier at arbeidet er gjort» (History of the Church, 4:540).
Nesten 18 tiår har gått siden Jesu Kristi Kirke av Siste Dagers Hellige ble organisert i 1830. Vi har hatt 178 år til å bevitne oppfyllelsen av profetiene og til å se «Guds sannhet» gå fremad, «djervt, edelt og uavhengig».
Kirken hadde i begynnelsen bare noe få medlemmer. Til tross for intens motstand ble 597 misjonærer kalt på 1830-tallet, og over 15 000 konvertitter ble døpt inn i Kirken. USA, Canada og Storbritannia ble åpnet for evangeliets forkynnelse.
Det var mange konvertitter på 1840-tallet, mens forfølgelsene fortsatte å rase mot Kirken og spesielt mot profeten Joseph. Midt i disse vanskelighetene, og til tross for de store utfordringene med å reise, fortsatte Jesu Kristi gjengitte evangelium å dekke mer av jorden gjennom trofast tjeneste fra 1454 misjonærer som ble kalt på 1840-tallet, og Kirkens medlemstall steg til 48 000. 27. juni 1844 kulminerte forfølgelsen av Joseph Smith da han og hans bror Hyrum ble drept av en mobb i Carthage fengsel.
Kort tid etter martyriet, og som oppfyllelse av Josephs syn, startet Brigham Young og Kirken forberedelsene til å flytte til Rocky Mountains. Motgang, lidelser, død og frafall rammet dem kontinuerlig. Likevel gikk verket fremad. På 1850-tallet ble 705 misjonærer kalt til områder som omfattet Skandinavia, Frankrike, Italia, Sveits og Hawaii. Misjonærarbeidet kom også i gang i så forskjellige deler av verden som India, Hong Kong, Thailand, Burma, Syd-Afrika og Vestindia.
Blant de trofaste konvertittene fra Skandinavia og Storbritannia som ble døpt på 1850-tallet, var de som led og døde, på land og til havs, mens de reiste for å slutte seg til de hellige her i Rocky Mountains.
I 1875 ble de første syv misjonærene kalt til Mexico, og arbeidet der blomstret gjennom en revolusjon og andre utfordringer. For fire år siden, i 2004, nådde Kirken milepælen en million medlemmer i Mexico.
De helliges tro ble prøvet for hvert skritt idet Brigham Young ledet dem i å bygge templer og opprette over 350 kolonier i Vesten. Da Brigham Young døde i 1877, hadde Kirkens medlemstall i verden vokst til over 115 000. Til tross for forfølgelsene gikk virkelig Guds sannhet fremad, djervt og edelt.
Tiden tillater ikke en detaljert gjennomgang av Kirkens vekst de neste tiårene. Det er imidlertid bemerkelsesverdig at i 40-årsperioden fra 1890 til 1930, da Kirken og dens lære fremdeles ble offentlig kritisert, ble eldste Reed Smoot valgt inn i USAs kongress og måtte kjempe for å få innta sin plass. Mye ble sagt om Kirken og dens læresetninger i denne perioden – mye av det sårende og rettet mot president Joseph F. Smith og andre av Kirkens ledere. Noen avisartikler begynte imidlertid å omtale Kirkens medlemmer som nyttige borgere og gode mennesker.
3. september 1925 kunngjorde president Heber J. Grant at Kirken skulle innlede misjonærarbeid i Syd-Amerika. I henhold til Herrens mønster for å bringe det gjengitte evangelium ut til alle nasjoner, var min bestefar på farssiden, eldste Melvin J. Ballard i De tolv apostlers quorum, blant dem som ble sendt til Syd-Amerika for å innvie landet for evangeliets forkynnelse.
1. juledag 1925, i Argentina, innviet eldste Ballard de sydamerikanske landene og innledet misjonærarbeidet. Før han reiste derfra påfølgende juli, profeterte han: «Herrens verk vil vokse sakte her en periode, akkurat som en eik vokser sakte fra en eikenøtt. Det vil ikke skyte opp på en dag som solsikken, som vokser raskt, for så å dø. Men mange tusen vil slutte seg til Kirken her. Området vil bli delt i mer enn én misjon og bli et av de sterkeste i Kirken. Verket her er nå mindre enn det noensinne vil bli.» (I Melvin J. Ballard: Melvin J. Ballard: Crusader for Righteousness [1966], 84.)
Alle som kjenner til Kirkens vekst i Syd-Amerika, vet at denne profetien har blitt oppfylt. I dag har Brasil alene over en million medlemmer.
I løpet av de 40 årene fra 1930 til 1970 ble det kalt over 106 000 misjonærer som virket over hele verden. Medlemstallet ble firedoblet til over 2 800 000. Over en million nye medlemmer kom til bare på 1960-tallet. I 1970 var det misjonærer i 43 land og 9 territorier. I løpet av denne 40-årsperioden ble de sydamerikanske landene Chile, Brasil, Uruguay, Paraguay, Ecuador, Colombia, Peru og Venezuela åpnet for misjonærarbeid. I Mellom-Amerika åpnet Herrens tjenere landene Panama, Costa Rica, Guatemala, El Salvador, Honduras og Nicaragua. I Asia begynte viktige nye anstrengelser å bære frukt i Korea, Taiwan, Singapore og Filippinene.
Ingenting av dette var enkelt. Utfordringer, hindringer og forfølgelse ledsaget ethvert forsøk på å bringe «Guds sannhet» til alle kontinenter og alle land slik at den kunne «runge i ethvert øre». Likevel gikk vi fremad i tro, utfordringer ble taklet og hindringer overvunnet.
President Spencer W. Kimball ba Kirkens medlemmer om å forlenge sine steg når det gjaldt å spre og dele evangeliets sannhet med andre. Han ba alle verdens staver om å øke antall misjonærer, og han ledet an når det gjaldt å ta massemedier i bruk for å formidle vårt budskap til mange hundre millioner mennesker over hele verden.
I løpet av hans 12 år som Kirkens president virket nesten 200 000 medlemmer som heltidsmisjonærer. Kirkens medlemstall i verden ble nesten fordoblet, og antall staver ble nesten tredoblet. Misjonærarbeidet ble åpnet eller gjenåpnet i mange land, og omvendelsens mirakel fant sted i mange land til tross for den ondes mange forsøk på å forpurre Herrens verk eller ta motet fra Herrens arbeidere.
Litt over 20 år har gått siden slutten av president Kimballs jordiske virke. I denne perioden har vi oppnådd en anseelse blant verdens trossamfunn som savner sidestykke. Det er neppe tilfeldig at vi samtidig har opplevd ideologiske angrep i mediene mot vårt folk, vår historie og vår lære som også savner sidestykke.
Likevel fortsetter Kirken å vokse. Medlemstallet har igjen blitt mer enn fordoblet – fra 5,9 millioner i 1985 til over 13 millioner i dag. Og ifjor ble misjonær nummer en million i denne evangelieutdeling kalt.
Mine brødre og søstre, min hensikt med denne korte gjennomgangen av Josephs profetiske syn om Kirkens fremtid og dets bokstavelige oppfyllelse i årenes løp, er å minne oss om denne enkle sannhet:
«Guds gjerninger, planer og hensikter kan ikke forstyrres, ei heller kan de tilintetgjøres.
For Gud går ikke på krokete stier, … ei heller viker han fra det han har sagt, derfor er hans stier rette, og hans kurs er et evig kretsløp.
Kom i hu … at det ikke er Guds verk som er forstyrret, men menneskenes verk» (L&p 3:1-3).
Gud har talt gjennom sin profet og kunngjort til verden at «sannhetens banner er heist,» og at «ingen vanhellig hånd kan hindre verket i å rulle frem». Om dette er det ingen skygge av tvil. Vi har sett det selv, tiår for tiår, fra profeten Joseph Smiths tid til president Thomas S. Monsons tid. Forfølgelsene har rast. Baktalelse, løgner og forvrengninger har forsøkt å vanære. Men i alle tiår fra gjenopprettelsen og frem til i dag, har Guds sannhet gått fremad, «djervt, edelt og uavhengig». Den lille kirken som begynte med bare en håndfull medlemmer i 1830, har nå vokst til over 13 millioner siste-dagers-hellige i mange land over hele verden, og vi er godt på vei til å gjennomsyre ethvert kontinent, gjeste ethvert himmelstrøk, feie over alle land og lyde i hvert et øre.
Dette er Guds verk, og Guds verk vil ikke bli forstyrret. Det er imidlertid fremdeles mye å gjøre før den store Jehova kan bekjentgjøre at verket er utført. Mens vi roser og hedrer de trofaste hellige som har ført oss til vår fremtredende posisjon i verden, har vi ikke råd til å slappe av og føle oss tilfreds, mine brødre og søstre.
Det er behov for oss alle for å fullføre det verk som ble påbegynt av pionerene for over 175 år siden og videreført gjennom påfølgende tiår av trofaste hellige i alle generasjoner. Vi må tro slik de trodde. Vi må arbeide slik de arbeidet. Vi må tjene slik de tjente. Og vi må overvinne slik de overvant.
Naturligvis har vi andre utfordringer i dag, men de er ikke mindre krevende. Istedenfor sinte mobber, står vi overfor personer som stadig prøver å vanære. Istedenfor ekstreme farer og lidelser, står vi overfor alkohol- og stoffmisbruk, pornografi og alskens smuss og fordervelse, grådighet, uærlighet og åndelig apati. Istedenfor at familier blir drevet bort fra sine hjem, opplever vi at familien som institusjon, herunder ekteskapets guddommelige institusjon, blir angrepet av grupper og enkeltpersoner som prøver å definere bort familiens fremtredende og guddommelige rolle i samfunnet.
Jeg mener ikke med dette å si at våre utfordringer i dag er verre enn de utfordringer de som har gått foran oss, opplevde. De er bare annerledes. Herren ber oss ikke om å laste opp en håndkjerre, han ber oss om å styrke vår tro. Han ber oss ikke om å gå over kontinentet, han ber oss gå over gaten for å besøke vår nabo. Han ber oss ikke om å ofre alle våre jordiske eiendeler for å bygge et tempel, han ber oss gi av våre midler og vår tid til tross for de påkjenninger dagens levesett påfører oss, for å kunne fortsette å bygge templer og så regelmessig gå i de templene som allerede er bygget. Han ber oss ikke dø som martyrer, han ber oss leve som disipler.
Dette er en fantastisk tid å leve i, brødre og søstre, og det er opp til oss å videreføre den rike tradisjon med trofast engasjement som har kjennetegnet tidligere generasjoner av siste-dagers-hellige. Dette er ikke en tid for de åndelig svake. Vi har ikke råd til å være overfladisk rettferdige. Vårt vitnesbyrd må stikke dypt, med åndelige røtter fast forankret i åpenbaringens klippe. Og vi må fortsette å videreføre verket som et paktsfolk, et helliget folk, med tro i hvert steg, «inntil Guds hensikter er fullført og den store Jehova sier at arbeidet er gjort». At dette må skje, er min ydmyke bønn i Jesu Kristi navn. Amen.