Lykke, deres arv
Vår fødselsrett – og formålet med vår store reise på denne jorden – er å søke og oppleve evig lykke.
Mine kjære søstre, jeg er takknemlig for denne, min første mulighet til å tale til Kirkens kvinner som er forsamlet i alle deler av verden. Vi har den spesielle ære i dag å ha med oss president Monson og president Eyring. Koret har rørt ved våre hjerter. Vi har blitt inspirert av søster Thompson, søster Allred og søster Becks taler.
Siden jeg fikk vite at jeg skulle være her i dag, har jeg tenkt på de mange kvinnene som har formet mitt liv – min fantastiske kone Harriet, min mor, min svigermor, min søster, min datter, min svigerdatter og mange venner. Hele mitt liv har jeg vært omgitt av kvinner som har inspirert, undervist og oppmuntret meg. Jeg er den jeg er i dag i stor grad på grunn av disse enestående kvinnene. Hver gang jeg møter søstre i Kirken, føler jeg at jeg er blant like bemerkelsesverdige sjeler. Jeg er takknemlig for å være her, takknemlig for deres talenter, medlidenhet og tjeneste. Mest av alt er jeg takknemlig for hvem dere er – vår himmelske Faders kjære døtre av uendelig verdi.
Det er sikkert ingen overraskelse, men forskjellene mellom menn og kvinner kan ofte være store – både fysisk, mentalt og følelsesmessig. En av de beste måtene jeg kommer på for å illustrere dette, er hvordan min kone og jeg lager et måltid.
Når Harriet tilbereder et måltid, er det et mesterverk. Hennes kokekunst favner om hele verden, og hun tilbereder ofte retter fra land vi har besøkt. Presentasjonen av maten er imponerende. Den ser faktisk ofte så vakker ut at det er synd og skam å spise den. Den er like mye en fryd for øyet som for smaksløkene.
Men ganske visst, uansett hvor perfekt alt er, ser ut og smaker, vil Harriet unnskylde seg for noe hun ikke mener er helt som det skal. «Jeg er redd jeg brukte for mye ingefær,» kan hun si, eller: «Neste gang tror jeg det er bedre om jeg bruker litt mer karri og et ekstra laurbærblad.»
La meg sammenligne dette med min matlagning. For denne talens skyld ba jeg Harriet si meg hvilken mat jeg er best til å lage.
Svaret: Stekte egg.
Speilegg.
Men det er ikke alt. Jeg har en spesialitet som heter Knusperchen. Navnet høres kanskje ut som noe man kan finne på en eksklusiv restaurant. Jeg skal fortelle dere hvordan man lager det. Man skjærer en pariserloff i små skiver og rister dem to ganger.
Det er oppskriften!
Så med stekte egg, selv når de er fettete, og Knusperchen, selv når de er brent, føler jeg meg ganske heroisk når jeg lager mat.
Kanskje denne sammenligningen mellom min kone og meg er en ørliten overdrivelse, men den illustrerer noe som også kan gjelde andre ting enn matlaging.
For meg virker det som våre storartede søstre iblant undervurderer sine evner – de fokuserer på det som mangler eller er ufullkomment, istedenfor det som er oppnådd og hvem de egentlig er.
Kanskje dere gjenkjenner dette karaktertrekket i noen dere kjenner veldig godt.
Det positive er at dette også peker på en beundringsverdig egenskap – det naturlige ønsket om å behage Herren etter beste evne. Dessverre kan det også føre til frustrasjon, utmattelse og misnøye.
Til alle som er trette
I dag vil jeg tale til alle som noensinne har følt seg utilstrekkelige, motløse eller trette – kort sagt ønsker jeg å tale til oss alle.
Jeg ber også om at Den hellige ånd vil forsterke mine ord og tilføye ytterligere mening, innsikt og inspirasjon.
Vi vet at det noen ganger kan være vanskelig å holde hodet over vannet. Faktisk, i vår verden med forandringer, utfordringer og sjekklister, kan det iblant virke nesten umulig ikke å bli overveldet av lidelse og sorg.
Jeg mener ikke at vi bare kan slå på en bryter og stanse de negative følelsene som plager oss. Dette er ikke en motivasjonstale eller en oppfordring til dem som synker ned i kvikksanden, til å forestille seg at de slapper av på en strand isteden. Jeg vet at vi alle opplever reelle bekymringer. Jeg vet det finnes hjerter her i dag som bærer på dyp sorg. Andre kjemper med frykt som kan lamme sjelen. For noen er ensomhet deres hemmelige prøvelse.
Disse tingene er ikke ubetydelige.
Jeg vil imidlertid tale om to prinsipper som kan hjelpe dere å finne en vei til fred, håp og glede – selv i tider med prøvelser og elendighet. Jeg vil tale om Guds lykke og hvordan vi alle kan få smake på den til tross for de byrder vi bærer på.
Guds lykke
La meg først stille et spørsmål: Hva tror dere er den største lykke som kan oppnås? For meg er svaret på dette spørsmålet: Guds lykke.
Dette fører til et annet spørsmål: Hva er vår himmelske Faders lykke?
Dette kan være umulig å svare på fordi hans veier ikke er våre veier. «For som himmelen er høyere enn jorden, slik er [Guds] veier høyere enn [våre] veier, og [hans] tanker høyere enn [våre] tanker.»1
Selv om vi ikke kan forstå «hva alle ting betyr», vet vi at Gud «elsker sine barn»2, for han har sagt: «Se, dette er min gjerning og min herlighet – å tilveiebringe mennesket udødelighet og evig liv.»3
Vår himmelske Fader kan oppnå disse to store målene – menneskets udødelighet og evige liv – fordi han er en skapelsens og barmhjertighetens Gud. Skapelse og barmhjertighet er to elementer som bidrar til vår himmelske Faders fullkomne lykke. Skapelse og barmhjertighet er to aktiviteter som vi, som hans åndebarn, kan og bør prøve å etterligne.
Skapelse
Ønsket om å skape noe er en av menneskesjelens dypeste lengsler. Uansett talenter, utdannelse, bakgrunn eller evner har vi alle et naturlig ønske om å skape noe som ikke fantes fra før.
Alle kan skape noe. Man trenger ikke penger, posisjon eller innflytelse for å kunne skape noe som er betydningsfullt eller vakkert.
Skapelse gir dyp tilfredsstillelse. Vi utvikler oss selv og andre når vi tar «uorganisert materie» i våre hender og former den til noe vakkert – og jeg snakker ikke om å rydde rommene til deres tenåringsbarn.
Dere sier kanskje: «Jeg er ikke den kreative typen. Når jeg synger, ligger jeg alltid en halv tone over eller under. Jeg kan ikke tegne en linje uten linjal. Og den eneste praktiske anvendelsen av mitt hjemmelagde brød er som brevvekt eller dørstopper.»
Hvis det er slik dere føler det, tenk om igjen, og husk at dere er åndedøtre av den mest kreative personen i universet. Er det ikke bemerkelsesverdig å tenke på at selve ånden deres er formet av en uendelig kreativ og evig barmhjertig Gud? Tenk over dette – deres åndelegeme er et mesterverk, skapt med en skjønnhet, virkemåte og kapasitet som overgår all fantasi.
Men i hvilken hensikt ble vi skapt? Vi ble skapt nettopp i den hensikt og med potensial til å oppleve en fylde av glede.4 Vår fødselsrett – og formålet med vår store reise på denne jorden – er å søke og oppleve evig lykke. Én måte å finne denne lykken på er ved å skape ting.
Hvis du er mor, tar du del i Guds skaperverk – ikke bare ved å tilveiebringe en fysisk kropp til dine barn, men også ved å undervise og nære dem. Hvis du ikke er mor nå, vil de kreative talenter du utvikler, forberede deg til den dagen, i dette liv eller neste.
Dere tror kanskje ikke dere har talenter, men det er feil, for vi har alle talenter og gaver, hver eneste av oss.5 Grensene for vår kreativitet strekker seg langt utover begrensningene av et lerret eller et ark, og trenger ingen pensel, penn eller pianotangenter. Skapelse innebærer å tilveiebringe noe som ikke fantes før – fargerike hager, harmoniske hjem, familieminner, strømmende latter.
Det dere skaper, behøver ikke være fullkomment. Hva så om eggene er fettete eller det ristede brødet er brent? La ikke frykten for å mislykkes ta motet fra dere. La ikke kritiske røster lamme dere – enten røsten kommer utenfra eller innenfra.
Hvis dere fremdeles ikke føler at dere kan skape noe, begynn i det små. Prøv å se hvor mange smil dere kan skape, skriv et takkebrev, lær en ny ferdighet, velg dere et rom eller sted og forskjønn det.
For nesten et og et halvt århundre siden talte president Brigham Young til de hellige på den tiden. «Det er et stort arbeid for de hellige å utføre,» sa han. «Dere skulle utvikle, forbedre og forskjønne alt dere ser rundt dere. Dyrk jorden, og dyrk deres sinn. Bygg byer, forskjønn deres hjem, anlegg hager, plant frukttrær og vingårder, og gjør jorden så velbehagelig at når dere ser på deres arbeid, kan dere gjøre det med glede, og så engler kan fryde seg over å besøke deres vakre steder. Samtidig skulle dere stadig søke å utsmykke deres sinn med alt det skjønne Kristi ånd kan by på.»6
Jo mer dere setter deres lit til Ånden, jo større blir deres evne til å skape. Dette er deres mulighet i dette liv og deres fremtid i det neste. Søstre, sett deres lit til Ånden. Når dere utnytter de vanlige muligheter dere har i hverdagen og skaper noe vakkert og nyttig, forbedrer dere ikke bare verden rundt dere, men også verden inni dere.
Barmhjertighet
Å vise barmhjertighet er en annen av vår himmelske Faders store oppgaver, og det er et grunnleggende kjennetegn på hvem vi er som et folk. Vi er befalt å «styrk[e] de svake, løft[e] de hengende hender, og gi kraft til de vaklende knær»7. Kristi disipler har i alle tidsaldre vært kjennetegnet av sin medfølelse. De som følger Frelseren, «sørge[r] med dem som sørger … og trøste[r] dem som trenger trøst.»8
Når vi går inn for å velsigne andre, blir vi selv velsignet. Tjeneste og offer åpner himmelens luker og lar utsøkte velsignelser komme over oss. Utvilsomt smiler vår kjære himmelske Fader til dem som tar seg av de minste av hans barn.
Når vi løfter andre, klatrer vi litt høyere selv også. President Spencer W. Kimball sa: «Jo mer vi tjener våre medmennesker på riktig måte, jo mer foredler vi vår sjel.»9
President Gordon B. Hinckley trodde på tjenestens helbredende kraft. Etter at hans kone døde, var han et stort eksempel for Kirken ved måten han fordypet seg på i arbeid og i tjeneste for andre. Det sies at president Hinckley sa følgende til en kvinne som nylig hadde mistet sin mann: «Arbeid vil helbrede din sorg. Tjen andre.»
Dette er dypsindige ord. Når vi glemmer oss selv i tjeneste for andre, finner vi vårt eget liv og vår egen lykke.
President Lorenzo Snow uttrykte en lignende tanke: «Når dere er litt tungsindige, se dere om og finn dere noen som er verre stilt enn dere selv. Gå til vedkommende og finn ut hva problemet er, og prøv så å fjerne det med den visdom Herren skjenker dere. Før dere vet ordet av det, vil deres tungsinn fordufte, dere vil føle dere lettet, Herrens ånd vil komme over dere, og alt vil virke lysere.»10
I dagens verden med populærpsykologi, søppel-TV og deggende selvhjelpsbøker, kan dette rådet virke fornuftsstridig. Iblant hører vi at løsningen på våre problemer er å søke inn i oss selv, tilfredsstille oss selv, bruke først og betale senere, og å oppfylle egne ønsker, til og med på bekostning av andre. Selv om det hender at det er på sin plass å dekke egne behov først, fører ikke dette til varig lykke.
Et redskap i Herrens hender
Jeg tror at Kirkens kvinner, uansett alder eller familiesituasjon, er best til å forstå og anvende forfatteren av Peter Pan, James Barries ord: «De som bringer solskinn inn i andres liv, kan ikke unngå det i sitt eget.»11 Jeg har ofte vært vitne til stillferdige handlinger av vennlighet og medlidenhet av edle kvinner som har gitt av seg selv i uselvisk nestekjærlighet. Mitt hjerte svulmer når jeg hører historier om søstrene i Kirken og hvordan de strømmer til for å hjelpe de trengende.
Det finnes medlemmer av Kirken – både menn og kvinner – som lurer på hvordan de kan bidra til riket. Noen ganger lurer kvinner som er enslige, skilt eller enker, på om det finnes en plass for dem. Enhver søster i Kirken er av avgjørende betydning – ikke bare for vår himmelske Fader, men også for å bygge opp Guds rike. Det er et stort arbeid å gjøre.
På dette møtet for et år siden sa president Monson at dere er «omgitt av anledninger til å tjene… Ofte er små tjenestegjerninger alt som skal til for å bygge opp og velsigne en annen.»12 Se dere omkring. Der, på nadverdsmøtet, er det en ung mor med mange barn. Tilby dere å sitte sammen med henne og hjelpe til. Der, i nabolaget deres, er det en ung mann som virker nedtrykt. Fortell ham at dere liker å være sammen med ham, at dere føler hans godhet. Virkelig oppmuntrende ord krever bare et kjærlig og omsorgsfullt hjerte, men kan få varig innvirkning på menneskene rundt dere.
Dere flotte søstre utfører barmhjertighetstjeneste for andre av grunner som overgår ønsket om personlige fordeler. På denne måten etterligner dere Frelseren, som selv om han var konge, ikke søkte posisjon. Heller ikke var han opptatt av om andre la merke til ham. Han brydde seg ikke om å konkurrere med andre. Han tenkte alltid på å hjelpe andre. Han underviste, helbredet, snakket med og lyttet til andre. Han visste at storhet hadde lite med ytre tegn på velstand eller posisjon å gjøre. Han underviste og levde ved denne læren: «Den største blant dere skal være tjener for de andre.»13
Til slutt vil kanskje antall bønner vi uttaler, bidra til vår lykke, men det antall bønner vi besvarer, kan vise seg å være enda viktigere. La oss åpne våre øyne og se de tunge hjerter, legge merke til ensomheten og fortvilelsen. La oss føle de stille bønner fra andre rundt oss, og la oss være et redskap i Herrens hender til å besvare disse bønnene.
Konklusjon
Mine kjære søstre, jeg har en enkel tro. Jeg tror at hvis dere er trofaste og flittige til å holde Guds bud, og etter hvert som dere kommer nærmere ham i tro, håp og kjærlighet, vil ting tjene til deres beste.14 Jeg tror at når dere fordyper dere i vår Faders arbeid – når dere skaper skjønnhet og er barmhjertige mot andre – vil Gud omslutte dere i sin kjærlighets armer.15 Motløshet, utilstrekkelighet og tretthet vil gi etter for et liv fylt av mening, velvilje og tilfredsstillelse.
Som åndedøtre av vår himmelske Fader er lykke deres arv.
Dere er utvalgte døtre av vår himmelske Fader, og gjennom det dere skaper og deres barmhjertighetstjeneste, er dere en stor kraft til det gode. Dere vil gjøre verden bedre. Løft hodet, gå rakrygget. Gud elsker dere. Vi elsker og beundrer dere.
Dette vitner jeg om, og jeg gir dere min velsignelse som en Herrens apostel, i Jesu Kristi hellige navn. Amen.