Vend hjem
Vi kan øve en enorm innflytelse på så mange … når vi aksepterer Frelserens innbydelse om å fø hans får.
Det blir svært kaldt om vinteren i min hjemby Minas i Uruguay. Ved solnedgang pleide min mor å legge kubber i ovnen for å holde det varmt i spisestuen, og én etter én samlet vi oss – mine foreldre, søstre og jeg – når vi var ferdige med dagens gjøremål. Dette koselige rommet med varmen fra ildstedet, kombinert med at hele familien var tilstede, skapte en følelse hos meg som jeg kommer til å verdsette for alltid.
Da min hustru og jeg hadde fått egen familie, pleide også vi – hvor vi enn bodde – å samles ofte, enten rundt et ildsted eller ganske enkelt rundt varmen vi alltid føler når vi igjen er sammen med våre barn.
Hvilken herlig følelse! For et skjønt sted vårt hus, vårt hjem, vårt tilfluktssted er!
I årenes løp har vår familie bodd i forskjellige land, og i hvert eneste et av dem har vi følt den samme varmen fra medlemmer i alle menigheter vi tilhørte.
Ethvert medlem av Kirken skulle få anledning til å oppleve slike gode følelser, og de kan erfare slike gjennom vår innsats når det gjelder reaktivisering og misjonærarbeid.
La meg fortelle dere om noe som har hendt i enkelte staver og distrikter i Peru, og da vil jeg nevne noen familienavn: familien Causo, familien Banda og familien Vargas, og listen fortsetter. Listen fortsetter, og den inneholder mer enn 1700 navn på medlemmer som har kommet hjem. De er medlemmer av forskjellige menigheter, grener, staver og distrikter i hele Peru, og de ble innbudt av stavspresidenter, biskoper og ledere for quorumer og hjelpeorganisasjoner til å vende hjem. De aksepterte innbydelsen fra prestedømsledere, heltidsmisjonærer og andre medlemmer som selv påtok seg ansvaret for å hjelpe dem å vende tilbake til Kirken og komme til Kristus. Til hver av dem sier vi: Velkommen hjem!
Hva gjorde det mulig for disse å komme hjem igjen? Det var en felles innsats av 14 staver og 4 distrikter i en misjon som arbeidet i ett år for å få alle disse personene til å komme tilbake gjennom reaktivisering og ordinansene dåp og bekreftelse.
Denne innsatsen ble inspirert av Frelserens ord: «Elsker du meg? … Fø mine får» (Johannes 21:16) og ved president Thomas S. Monsons ord: «I årenes løp har vi appellert til de mindre aktive, de fornærmede, de kritiske, overtrederne – om å komme tilbake. “Kom tilbake og fryd dere ved Herrens bord, og nyt igjen de gode og berikende fruktene ved fellesskapet med de hellige.”» (Liahona, mai 2008, 89.)
Alma, som sørget over sine brødres sjeler, ba til Herren og sa:
«O Herre, vil du hjelpe oss så vi kan lykkes med å bringe dem tilbake til deg i Kristus.
Se, O Herre, deres sjeler er dyrebare, og mange av dem er våre brødre. Gi oss derfor kraft og visdom, O Herre, så vi kan bringe disse våre brødre tilbake til deg.» (Alma 31:34-35)
President Angel Alarcón fra Puente Piedra stav i Lima, Peru, har fortalt meg følgende: «Hver lørdag formiddag besøkte misjonærene, en biskop, noen ledere fra hjelpeorganisasjonene og jeg de mindre aktive medlemmene, noen som ikke var medlemmer, og nye konvertitter, fra halv ni til tolv.»
På dette punktet i beretningen kom jeg til å tenke på teksten i salmen:
Kjærlig er Herren, vår hyrde,
elsket er alle hans lam.
Øm er hans omsorg for hjorden,
ydmykt vi kommer til ham.
Engstelig stadig er hyrden
for alle dem som er tapt.
Ut i all verden han søker
sine villfarende lam.
(«Kjærlig er Herren, vår hyrde», Salmer, nr. 145)
Bror Vargas, som bodde et sted med vanskelig adkomst, fikk en telefon en lørdag morgen. Det var president Alarcón. Han ringte fra sin mobiltelefon og fortalte at han var underveis. Bror Vargas sa: «Jeg er overrasket. Det er veldig vanskelig å komme frem til huset mitt.»
Svaret lød: «Nåja, jeg er ved døren din nå og vil gjerne snakke med deg. Vi trenger deg, og vi inviterer deg til å komme til møtene våre i morgen.»
Da svarte mannen som ikke hadde vært i kirken på mange år: «Jeg skal komme.» Slik startet han på reisen hjem igjen.
«For jeg var sulten, og dere gav meg mat. Jeg var tørst, og dere gav meg å drikke. Jeg var fremmed, og dere tok imot meg.
Jeg var naken, og dere kledde meg. Jeg var syk, og dere så til meg. Jeg var i fengsel, og dere kom til meg…
Alt dere gjorde mot én av disse mine minste brødre, det gjorde dere mot meg» (Matteus 25:35-36, 40).
Da jeg deltok på søndagens møter for et par uker siden, fikk jeg anledning til å møte en bror som var tilstede for første gang etter mange års fravær. Hans kone, som ikke var medlem, fulgte ham.
Da jeg spurte hvorfor han hadde bestemt seg for å komme tilbake, svarte han: «Min venn Fernando og denne gode biskopen ba meg komme, og det gjorde jeg. Jeg fant Kirken for mange år siden, og fremdeles brenner en liten flamme inni meg. Den er nok ikke sterk, men den er der.»
Jeg avsluttet: «Som dine brødre skal vi sammen blåse liv i denne flammen og holde den vedlike.» Så ga vi hverandre en klem.
Interesse, oppmerksomhet og omsorg for våre brødre er tydelige tegn på kjærlighet til vår himmelske Fader. Faktisk gir vi uttrykk for kjærlighet til Gud når vi yter tjeneste og denne er fokusert på vår nestes ve og vel.
Kong Benjamin forkynte: «Og se, jeg forteller dere disse ting så dere kan få visdom og dere må lære at når dere er i deres medmenneskers tjeneste, er dere jo i deres Guds tjeneste» (Mosiah 2:17).
Vi kan øve veldig stor innflytelse på så mange mindre aktive familier og på mennesker som ikke er medlemmer av Kirken når vi aksepterer Frelserens innbydelse om å fø hans får og hjelpe alle til å komme til Kristus.
Disse erfaringene er noe av det som tusenvis av brødre gjør i stillhet: de aksepterer Herrens innbydelse om å fø hans får. La oss huske at kjærlighet og tjeneste er som tvillinger som søker hverandres selskap.
Måtte enhver av oss akseptere, som et vakkert tegn på vår kjærlighet til vår himmelske Fader, ansvaret vi har som medlemmer av denne kirke for å søke etter dem som ikke er her sammen med oss! Hvis vi ved denne kjærlige tjeneste bare bringer én sjel til Kirken, og hvis vi ville gjøre dette til vårt mål i livet, hvor stor glede ville vi ikke bringe oss selv og dem som vi hjelper tilbake til Kristus!
Hør, hvor innstendig han kaller,
ømt og med bedende røst:
«Let etter alle de tapte,
og bring dem hjem til min høst!»
(Salmer, nr. 145).
Jeg vitner om at vi er sønner og døtre av en himmelsk Fader som elsker oss og som kjenner oss alle ved navn.
Jeg bærer vitnesbyrd om vår Faders og vår Frelsers kjærlighet. Han elsket oss først og ga sin Sønn, for at vi gjennom ham kunne komme hjem igjen. Jeg uttrykker min kjærlighet til Ham, min Frelser, min Herre, min Mester og min Forløser, i Jesu Kristi navn. Amen.