Vitnesbyrd som en prosess
Å motta vitnesbyrdet gjennom den «lave røst» kan til tider ha sterkere virkning på vårt vitnesbyrd enn besøk av en engel.
Da jeg for noen år siden var områdesytti i Brasil, var min familie og jeg på ferie i den vakre byen Florianópolis. På søndagen dro vi som vanlig til den nærmeste kirken vi kunne finne. Min hustru og jeg og vår eldste datter var tilstede i en Søndagsskole-klasse der de drøftet vårt personlige vitnesbyrd om evangeliet.
Under leksjonen spurte læreren klassens medlemmer om de ville dele en mektig eller åndelig erfaring de hadde hatt mens de bygget opp sitt vitnesbyrd om Kirken. Mens noen brødre og søstre fortalte om sine erfaringer, gjennomgikk jeg mentalt mine egne erfaringer som konvertitt for å finne noe jeg kunne dele med dem, men jeg fant ikke noe særlig bemerkelsesverdig i min prosess for å tilegne meg et vitnesbyrd.
Mens jeg tenkte og lyttet til de andres erfaringer, forsto jeg at læreren ventet at jeg skulle delta. Hun lyttet til de andre medlemmene og lot meg vite at hun ventet at jeg skulle fortelle om min store opplevelse. Jeg var jo en områdesytti og skulle ha noe imponerende å fortelle. Jeg merket at tiden gikk og at hun ventet på meg, og prøvde hardt å finne noe som ville passe inn i denne kategorien med mektige hendelser, men jeg var ikke i stand til å komme på noe, til lærerens skuffelse. Selv om jeg ønsket å hjelpe, kunne jeg ikke innfri hennes forhåpninger.
Det var heldigvis en fastesøndag, og under nadverdsmøtet benyttet jeg meg av anledningen til å bære vitnesbyrd for forsamlingen og spesielt for denne søsteren og Søndagsskole-klassen. Jeg hadde ingen bemerkelsesverdig opplevelse å dele med dem, men et oppriktig vitnesbyrd om det gjengitte evangeliums sannhet.
Noen ganger tror vi at for å ha et vitnesbyrd om Kirken, må vi ha en stor, mektig opplevelse eller en enkelt hendelse som vil utslette enhver tvil om at vi har mottatt et svar eller en bekreftelse.
President Boyd K. Packer har sagt: «Åndens røst blir beskrevet i Skriften som hverken “skarp” eller “høy”. Den er hverken en “tordenrøst” eller en “larmende, støyende røst”. Den er “en lav røst som [er] fullkomment mild likesom en hvisken”, og den kan trenge “inn i selve sjelen” og få hjertet “til å brenne”. (3. Nephi 11:3; Helaman 5:30; L&p 85:6-7.) Husk at Elijah hørte at Herrens røst ikke var i vinden, heller ikke i jordskjelvet, ikke i ilden, men den var en “stille susen” (1. Kongebok ) 19:12).»
President Packer fortsetter: «Ånden påkaller ikke vår oppmerksomhet ved å rope eller riste i oss med hard hånd. I stedet hvisker den. Den kjærtegner så varsomt at hvis vi er åndsfraværende, vil vi kanskje ikke føle den i det hele tatt…
Av og til vil den øve akkurat så meget press at vi blir oppmerksomme. Men som oftest, hvis vi ikke gir akt på den vare følelsen, vil Ånden trekke seg tilbake og vente til vi kommer for å søke og lytte og si på vår egen måte det oldtidens Samuel sa: “Tal [Herre], din tjener hører” (1. Samuel 3:10).» («Herrens lys», Lys over Norge, des. 1988, 35.)
Store hendelser er ingen garanti for at vårt vitnesbyrd vil være sterkt. Laman og Lemuel er gode eksempler på dette. De fikk besøk av engler, og likevel, nesten i samme øyeblikk, trakk de Herrens vilje i tvil. Noen store ledere i disse siste dager kan også undervise oss om dette prinsippet. De ble undervist fra det høye i gjenopprettelsens første tid og var likevel ikke sterke nok til å holde ut til enden. Dette viser oss at å motta vitnesbyrdet gjennom den «lave røst» til tider kan ha sterkere virkning på vårt vitnesbyrd enn besøk av en engel.
Som ung mann i Porto Alegre i Brasil lærte jeg om Kirken av to misjonærsøstre. Jeg husker at jeg ventet svar på mine bønner ved noe stort og ubestridelig. Det skjedde aldri. Det betyr ikke at jeg ikke fikk stor nok visshet til å slutte meg til den gjenopprettede kirke.
Alma sier om denne prosessen med å gi næring til et vitnesbyrd: «Men se, hvis dere vil våkne opp og anstrenge deres evner, ja, prøve mine ord og utøve tro i den minste grad, ja, selv om dere ikke kan gjøre mer enn ønske å tro [og jeg tror det var tilfelle med meg da jeg var undersøker], la dette ønske virke i dere inntil dere tror så mye at dere kan gi plass for en del av mine ord» (Alma 32:27).
Siden den tid, som undersøker av Kirken og senere som misjonær og deretter som far og leder, utviklet alle disse erfaringene et sett av erfaringer og følelser, som oftest små, som ikke etterlater noen tvil om at «frøet er godt» (se Alma 32:30).
Alma fortsetter sin undervisning om vitnesbyrd: «Nå vil vi sammenligne ordet med et frø. Hvis dere gir plass så et frø kan bli sådd i deres hjerte, se, hvis det er et ekte frø, eller et godt frø, og hvis dere ikke kaster det ut ved deres vantro så dere derved motsetter dere Herrens Ånd, se, da vil det begynne å svulme i deres bryst, og når dere føler denne svulmende bevegelse, vil dere begynne å si til dere selv: Dette må nødvendigvis være et godt frø – eller ordet må være godt – for det begynner å utvide min sjel, ja, det begynner å opplyse min forstand, ja, jeg begynner å fryde meg over det» (Alma 32:28).
Et vitnesbyrd kan for noen komme gjennom en enkeltstående og ubestridelig hendelse, men for andre kan det komme gjennom en prosess med erfaringer, kanskje ikke like bemerkelsesverdige, men samlet vitner de på en uimotsigelig måte om at det vi har lært og etterlevd, er sant.
I dag, etter mange år som medlem av Jesu Kristi Kirke av Siste Dagers Hellige, husker jeg kanskje ikke det meste av alt jeg har erfart som har formet mitt vitnesbyrd. Men alle erfaringene har etterlatt seg spor og bidratt til mitt vitnesbyrd om den gjenopprettede kirke. I dag har jeg en absolutt visshet om sannhetene i Jesu Kristi evangelium.
Jeg vil gjerne avslutte med å gi uttrykk for dette vitnesbyrdet, ikke bare til søsteren som underviste i Søndagsskole-klassen, men også til dere alle. Jeg vet at vår himmelske Fader lever. Jeg vet at han elsker oss. Vi er hans barn. Han lytter til våre bønner. Jeg vet at Jesus Kristus er vår Frelser. Han døde, oppsto og sonet for våre synder. Hans forsoning har velsignet meg hver dag i mitt liv.
Jeg vitner om at Jesu Kristi Kirke ble gjenopprettet i disse siste dager av profeten Joseph Smith. Han var en Guds profet. Jeg vet at vi i dag ledes av en levende profet, president Thomas S. Monson. Jeg vet at han er en profet for vår tid, slik som Moses, Abraham og Jesaja var i sin tid.
Mormons bok er Guds ord så vel som Bibelen, og den er et annet testamente om Frelseren. Jeg vet at prestedømmets makt ble gjengitt og har vært til velsignelse for mange hellige over hele verden, og jeg vitner om dette i Jesu Kristi hellige navn. Amen.